Apostlenes gjerninger: 3. «Tunger som av ild»
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før katekesen onsdag 19. juni ble følgende tekst fra Apostlenes gjerninger lest:
Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. (Apg 2,1–4 fra Bibel 2011)
Samlet i bønn da kraften kom
Pinsedag, femti dager etter påske, var disiplene samlet i bønn sammen med Maria, Jesu mor. «Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt». De fikk den kraft som den oppstandne Jesus hadde lovet dem.
Vinden minner oss om skapelsen, da Gud blåste livspust i nesen på mennesket «og mennesket ble en levende skapning» (2 Mos 2,7).
Åndens ild
I Bibelen er gjerne gudsåpenbaringer forbundet med ild. Vi minnes blant annet den brennende tornebusken (jf. 2 Mos 3,2) og overrekkelsen av de ti ord, da hele Sinai-fjellet sto i røyk (jf. 2 Mos 19,18). I ilden gir Gud sitt levende og virkekraftige ord (jf. Hebr 4,12). På Sinai-fjellet var det Guds stemme som hørtes; i Jerusalem er det stemmen til Peter, klippen som Kristus valgte å bygge sin Kirke på. Peters ord er svakt. Det er til og med i stand til å fornekte Herren. Men med Åndens ild blir det sterkt og i stand til å trenge igjennom hjerter og røre til omvendelse. For Gud velger det som i verdens øyne er svakt for å gjøre det sterke til skamme (jf. 1 Kor 1,27).
Fra Ordet på steintavler til Ordet i hjerter
Kirken fødes av kjærlighetens ild. Den nye og endegyldige pakten bygger ikke på en lov nedskrevet på steintavler, men på Den hellige ånd, som skriver i hjertene og gjør alt nytt.
Apostlenes ord blir gjennomtrengt av Den oppstandnes ånd, det blir nytt og annerledes. De snakker sannhetens og kjærlighetens språk, som alle kan forstå. «Hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt» (Apg 2,6).
Den hellige ånd skaper harmoni, en kropp
Den hellige Ånd føyer ulike deler harmonisk sammen. Han er dirigenten som får alle til å spille lovprisningens musikk sammen. Han skaper enhet og forsoning, han bygger opp fellesskapet av troende. På tross av menneskelige begrensninger, synder og skandaler får Ånden Kirken til å vokse.
Beruset av Ånden
Pinsedag ble folk forundret og forvirret. Noen lurte på om ikke disse menneskene hadde drukket seg fulle. Peter ga en forklaring. Han minnet om det profeten Joel skrev: «En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker …» (Joel 3,1). Jesu etterfølgere er ikke fulle, men opplever det som den hellige Ambrosius kaller «Åndens edru beruselse». Guds folk profeterer, med drømmer og syner.
Kristi Ånd tiltrekker
Fra pinse av beveger Ånden hjertene til å ta imot den frelse som gis i Kristus, han som menneskene korsfestet og som Gud løste fra dødens rier (jf. Apg 2,24). Det var han som øste ut den Ånden, som orkestrerer lovprisningens polyfoni. Som pave Benedikt XVI sa: (preken pinsevigilien 3. juni 2006). «Pinsen er følgende: Jesus, og gjennom ham Gud selv, kommer til oss og trekker oss inn i seg selv» Gud forfører oss med sin kjærlighet. Sammen med ham får vi være med på å forme historien og sette i gang prosesser som nytt liv siver inn gjennom. Bare de som tar imot Guds ånd kan være med på å gjøre verden mer menneskelig og broderlig.
***
Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Løftet om Den hellige ånd
2. «Regnet som apostel sammen med de elleve»
