Budskapet til Verdensbønnedagen for skaperverket

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Den hellige far Frans’ budskap i anledning Verdensbønnedagen for skaperverket, 1. september 2019

«Og Gud så at det var godt» (1 Mos 1,25). På begynnelsen av Bibelen hviler Guds blikk ømt på skaperverket. Alt sammen – fra beboelig land til livgivende vann, fra trær som bærer frukt til dyr som fyller vårt felles hjem – er kjært i Guds øyne, og han gir mennesket skaperverket som en dyrebar gave å ta godt vare på.

Menneskets svar på gaven er preget av synd, av sneversynt uavhengighetstrang, av begjær etter å eie og utnytte. Egoisme og egeninteresse har gjort skaperverket – et sted for å møtes og deles – til en skueplass for rivaliteter og konflikter. Slik har miljøet selv kommet i fare; det som i Guds øyne var godt, er i menneskets hender blitt noe utnyttbart. Miljøskadene har tiltatt de siste tiårene: Den globale temperaturen er i ferd med å øke til alarmerende nivåer, både på grunn av stadig forurensning, uavbrutt bruk av fossilt brensel, intensiv utnyttelse i jordbruket, og avskoging. De mest sårbare av oss utsettes for harde prøvelser av ekstreme meteorologiske fenomener, som blir stadig mer intense og hyppige, og av ørkenspredning. Issmelting, vannmangel, vanskjøttede vannreservoarer, og store mengder havplast er urovekkende kjensgjerninger, som bekrefter at det haster med å gripe inn, vi kan ikke utsette det lenger. Vi har skapt en klimatisk krise, som utgjør en alvorlig trussel for både natur og liv, inkludert vårt eget liv.

Dette bunner i at vi har glemt hvem vi er: skapninger i Guds bilde (jf. 1 Mos 1,27), kalt til å leve som brødre og søstre i vårt felles hjem. Vi er ikke skapt til å være enkeltindivider som spiller herrer; Guds tanke og vilje er at vi skal stå i midten av et livets nett bestående av millioner av arter, kjærlighetsfullt sammenføyd av vår Skaper. Det er på tide å gjenoppdage vårt kall til å være Guds barn, til å være søsken, til å ta vare på skaperverket. Det er på tide å angre og omvende seg, til å vende tilbake til våre røtter: Vi er Guds elskede skapninger, og i sin godhet kaller han oss til å elske livet og leve det sammen, i forening med det skapte.

Derfor innbyr jeg innstendig de troende til å vie seg til bønn i dette tidsrommet, som fra et heldig initiativ på økumenisk område har utviklet seg til Skaperverkets tid: en periode med mer intens bønn og handling til gagn for vårt felles hjem. Perioden tar til i dag, den 1. september, på Verdensbønnedagen for skaperverket, og tar slutt den 4. oktober, på minnedagen for den hellige Frans av Assisi. Det er en anledning til å føle oss enda mer forenet med våre søsken av forskjellige kristne konfesjoner. Jeg tenker spesielt på ortodokse troende, siden de begynte å feire denne dagen allerede for tretti år siden. La oss også føle dyp samstemmighet med alle mennesker av god vilje som, med tanke på den økologiske krisen som angår alle, også er kalt til å fremme omsorgen for det livets nett, som vi er en del av.

Dette er tiden for å igjen å bli vant til å be ute i naturen, der takknemlighet til Gud Skaperen kommer av seg selv. Den hellige Bonaventura, som besang fransiskansk visdom, sa at skaperverket er den første «boken» som Gud åpnet for våre øyne, for at vi ved å beundre dens ordnede og vakre mangfoldighet igjen skal kunne elske og lovprise Skaperen (jf. Breviloquium, II,5.11). I denne boken er hver skapning blitt skjenket oss som et «Guds ord» (jf. Commentarius in librum Ecclesiastes, I,2). I stillhet og bønn kan vi høre skaperverkets symfoniske stemme kalle oss til å gå ut av trang selvopptatthet, og igjen føle oss omhyllet av Faderens ømhet og glede oss over å dele hans gaver sammen med hverandre. I denne betydning kan vi si at skaperverket – livets nett, stedet der Herren og vi møtes – er «Guds nettsamfunn» (audiens for europeiske speiderledere og speidere, 3. august 2019). Skaperverket får oss til å stemme i en kosmisk lovprisningssang til Skaperen, slik Skriften lærer: «Lov Herren, alle vekster på jorden, opphøy og pris ham i evighet» (Dan 3,76).

Dette er tiden for å tenke over vår livsstil og over våre daglige – ofte ubetenksomme og skadelige – valg når det gjelder mat, forbruk, forflytninger, vann- og energiforbruk, og bruk av mange materielle goder. Altfor mange av oss spiller herrer over skaperverket. La oss velge å forandre oss, å begynne å leve enklere og mer respektfullt! Det er på tide å slutte å være avhengige av fossilt brensel. Raskt og bestemt bør vi gjennomføre overganger til former for ren energi og bærbar og sirkulær økonomi. Og la oss ikke glemme å lytte til urfolkene. Deres århundregamle visdom kan lære oss å leve i et bedre forhold til miljøet.

Dette er tiden for profetiske handlinger. Over hele verden hever unge mennesker stemmen og krever modige valg. De er skuffet over altfor mange uoppfylte løfter, over forpliktelser som, av egeninteresser og egenfordeler, er blitt forsømt. De unge minner oss om at jorden ikke er et gode til å sette over styr, men en arv til å gi videre; de minner oss om at fremtidshåp ikke er en fin følelse, men en oppgave som krever konkrete handlinger i dag. Vi skylder dem ordentlige svar, ikke tomme ord; handling, ikke illusjoner.

Våre bønner og våre appeller tar først og fremst sikte på å sensibilisere politisk og sosialt ansvarlige. Jeg tenker særlig på styresmaktene som skal møtes de i neste månedene, for å fornye forpliktelser som er avgjørende for å orientere planeten mot livet og ikke mot døden. Det dukker opp noen ord som Moses rettet til folket som et slags åndelig testament før inntoget i det lovede land: «Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve» (5 Mos 30,19). Dette er profetiske ord som vi kan anvende på oss og situasjonen på jorden. La oss da velge livet! La oss si nei til forbrukergrådighet og krav på allmakt – altså dødens vei; la oss slå inn på fremsynte veier, som består i ansvarsbevisste avkall i dag for å ha livsutsikter i morgen. La oss ikke gi etter for noen slags lettjente pengers forskrudde logikk; la oss tenke på alles fremtid!

Derfor er De forente nasjoners nært forestående klimahandlingstoppmøte særlig viktig. Der vil styresmaktene ha som oppgave å vise politisk vilje til å få fortgang i tiltakene, for – i tråd med Parisavtalens mål – raskest mulig å oppnå netto klimagassutslipp lik null og begrense økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen til 1,5 grader celsius sammenlignet med førindustrielt nivå. Og måneden etter, i oktober, vil Amazonas, hvis integritet er i alvorlig fare, være sentrum for en spesialsynode. La oss gripe disse anledningene til å svare på skriket fra de fattige og jorden!

Hvert troende kristenmenneske, hvert medlem av menneskeslekten er en tynn, men enestående og uunnværlig tråd, og kan bidra til å veve livets nett, som omfavner alle. Må omsorgen for skaperverket ligge oss på hjertet; må vi ta ansvar, og delta med bønn og innsats. Må Gud, som «elsker alt som lever» (Visd 11,26), gi oss mot til å gjøre godt uten å vente på at noen andre skal begynne, uten å vente til det er for sent.

Fra Vatikanet, 1. september 2019
Frans

***

Se også, på engelsk og andre språk:
Dette budskapet
Skaperverkets tid (1. september – 4. oktober)
FNs klimatoppmøte (2. – 13- desember)
Spesialsynoden om Kirkene i Amazonas (6. – 27. oktober)
Laudato si'