Budskapet til Verdensdagen for migranter og flyktninger 2019

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pave Frans’ budskap i anledning den 105. Verdensdagen for migranter og flyktninger 2019, søndag 29. september 2019:

«Det dreier seg ikke bare om migranter»

Kjære brødre og søstre,

Troen forsikrer oss om at på mystisk vis finnes Guds rike allerede på jorden (jf. Gaudium et spes, 39); men likevel må vi også i vår tid med smerte slå fast at riket støter på hindringer og motkrefter. Voldelige konflikter og regelrette kriger fortsetter å rive menneskeheten i stykker; urettferdighet og diskriminering er daglig kost; både lokalt og globalt sliter man med å overvinne økonomisk og sosial ubalanse. Og det er først og fremst de fattigste og de dårligst stilte som må betale prisen for alt dette.

De økonomisk sett mest utviklede samfunnene skaper en utpreget tendens til individualisme. Sammen med utilitaristisk mentalitet, og forsterket av nettverket av medier, frembringer denne individualismen «likegyldighetens globalisering». Med dette bakteppet er migranter, flyktninger, fordrevne og menneskehandelsofre blitt symboler for eksklusjon. For i tillegg til de vansker, som deres situasjon i seg selv innebærer, blir de ofte sett ned på og ansett for å stå bak diverse misforhold i samfunnet. Innstillingen overfor dem er en alarmklokke som varsler om det moralske forfallet som venter oss om vi fortsetter å gi rom for bruk-og-kast-mentaliteten. Hvis vi fortsetter som nå, vil enhver som ikke oppfyller standardene for fysisk, psykisk og sosialt velvære stå i fare for å bli tilsidesatt og utestengt.

Tilstedeværelsen av migranter og flyktninger – og generelt av sårbare personer – er derfor en invitasjon til oss i dag om å vinne tilbake noen vesentlige dimensjoner ved vår kristne eksistens og ved vår menneskelighet, som lett kan visne bort med vår høye og bekvemme levestandard. Derfor «dreier det seg ikke bare om migranter»: Ved å interessere oss for dem, interesserer vi oss også for oss selv, for alle; ved å dra omsorg for dem, vokser vi alle; ved å lytte til dem, gir vi også stemme til en del av oss selv, som vi muligens holder skjult, fordi den ikke er populær nå for tiden.

«Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» (Matt 14,27). Det dreier seg ikke bare om migranter: Det dreier seg også om vår frykt. Det vi ser av stygt og ondt i vår tid øker «vår frykt for de ‘andre’, for ukjente, for marginaliserte, for utlendinger […]. Og dette er spesielt påfallende nå, når migranter og flyktninger banker på vår dør i søken etter beskyttelse, sikkerhet og en bedre fremtid. Frykten er riktignok berettiget, særlig fordi vi ikke er forberedt på dette møtet» (preken i Sacrofano, 15. februar 2019). Problemet er ikke å ha sine tvil og sin frykt. Problemet er når dette til den grad betinger vår tenkemåte og handlemåte at vi blir intolerante, lukkede og kanskje også – uten av vi merker det – rasister. Og slik fratar frykten oss både ønsket om og evnen til å møte den andre – et menneske som er annerledes enn jeg selv; det fratar meg en anledning til å møte Herren (jf. preken under messen for Verdensdagen for migranter og flyktninger, 14. januar 2018).

«Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme?» (Matt 5,46). Det dreier seg ikke bare om migranter: Det dreier seg om nestekjærlighet. Ved våre kjærlighetsgjerninger viser vi vår tro (jf. Jak 2,18). Og den høyeste form for nestekjærlighet er den som utøves overfor dem som ikke er i stand til å gjengjelde og kanskje ikke engang å takke. «Det som står på spill her er vårt samfunnsansikt og verdien av alle menneskeliv. […] Våre folks fremskritt avhenger fremfor alt av evnen til å la seg bevege og bli beveget av den som banker på vår dør og som med sitt blikk diskrediterer og detroniserer de mange falske avguder som pantsetter livet og trellbinder det; avguder som lover en lykke som er illusorisk og flyktig, bygd på tuppen av virkeligheten og på andres lidelser» (tale hos Caritas i bispedømmet Rabat, 30. mars 2019).

«Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham» (Luk 10,33). Det dreier seg ikke bare om migranter: Det dreier seg om vår menneskelighet. Det som driver den samaritanen – en utlending fra jødisk synspunkt – til å stanse er inderlig medfølelse, en følelse som ikke kan forklares rent rasjonelt. Inderlig medfølelse rører ved våre mest følsomme strenger som menneske og vekker en sterk trang til å «bli neste» til den vi ser ha det vanskelig. Slik Jesus selv lærer oss (jf. Matt 9,35–36; 14,13–14; 15,32–37), betyr inderlig medfølelse å innse at en annen lider, og så straks å gå i gang med å lindre, pleie og redde. Å ha medfølelse betyr å gi rom for ømhet, noe som dagens samfunn derimot ofte ber oss fortrenge. «Å åpne seg for andre gjør oss ikke fattigere, men rikere, for det hjelper oss å være mer menneskelige: å forstå oss selv som en aktiv del av et større hele og å tolke livet som en gave til de andre; å se menneskehetens gode, og ikke våre egeninteresser, som målet» (tale i moskeen «Heydar Aliyev», i Baku, Aserbajdsjan, 2. oktober 2016).

«Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt» (Matt 18,10). Det dreier seg ikke bare om migranter: Det dreier seg om at ingen må bli holdt utenfor. Dag for dag blir verden mer elitepreget og grusom mot de ekskluderte. Utviklingsland blir stadig frarøvet sine beste natur- og menneskeressurser, til beste for noen få og privilegerte markeder. Krigene angår bare noen få verdensregioner, men krigsvåpnene blir produsert og solgt i andre regioner, som så er uvillige til å ta seg av de flyktninger som konfliktene volder. De som må betale prisen er alltid de små, de fattige, de mest sårbare. De blir forhindret i å sette seg ved bordet og får bare «smulene» fra festmåltidet (jf. Luk 16,19–21). «Den ‘utadgående’ Kirke klarer å ta djerve initiativ, å gå i møte, å søke de som er langt borte, og gå ut på veikryssene og innby de utestengte» (Evangelii gaudium, 24). En ekskluderende utvikling gjør de rike stadig rikere og de fattige stadig fattigere. Ekte utvikling er utvikling som tar sikte på å inkludere alle menn og kvinner i hele verden og fremme deres helhetlige vekst, og som dessuten tar hensyn også til fremtidige generasjoner.

«Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave» (Mark 10,43–44). Det dreier seg ikke bare om migranter. Det dreier seg om å sette de siste på første plass. Jesus Kristus ber oss ikke gi etter for verdens logikk, som berettiger urett mot andre til fordel for meg selv eller min gruppe: først jeg og så de andre! Derimot er de kristnes egentlige motto: «de siste først!». «En individualistisk mentalitet er grobunn for en følelse av likegyldighet overfor vår neste. Likegyldighet får oss til å behandle vår neste som en ren handelsvare og til å miste interessen for andres menneskeverd, og gjør oss etterhvert feige og kyniske. Er det kanskje ikke denne innstillingen vi ofte har overfor fattige, overfor marginaliserte, overfor samfunnets ‘siste’? Og hvor mange siste har vi vel ikke i våre samfunn! Jeg tenker da først og fremst på migrantene, med deres byrde av vansker og lidelser, som de aksler hver dag i deres iblant desperate søken etter et sted å leve i fred og med verdighet» (tale til det diplomatiske korps, 11. januar 2016). Ifølge evangelisk logikk kommer de siste først, og vi må stille oss til tjeneste for dem.

«Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Joh 10,10). Det dreier seg ikke bare om migranter: Det dreier seg om hele mennesket, om alle mennesker. I dette utsagnet finner vi kjernen i Jesu sendelse: å sørge for at alle mottar livets gave i fullt monn, slik Faderen vil. I all politisk aktivitet, i alle programmer, i alt pastoralt virke må vi alltid stille mennesket i sentrum, i dets mangslungne dimensjoner, inkludert den åndelige. Dette gjelder for alle mennesker, som må tilkjennes en grunnleggende likhet. Derfor er utvikling «ikke ensbetydende med rent økonomisk vekst. Autentisk utvikling er helhetlig, den har altså ethvert menneske og hele mennesket for øye» (Den hellige Paulus VI, Populorum progressio, 24).

«Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie» (Ef 2,19). Det dreier seg ikke bare om migranter: Det dreier seg om å bygge Guds og menneskenes by. I vår epoke, også kalt migrasjonsepoken, blir mange uskyldige mennesker ofre for «det store bedrageriet»: måteløs teknologisk og forbruksorientert utvikling (jf. Laudato si', 34). De begir seg ut på en reise mot et «paradis» som uavvendelig skuffer dem. Disse menneskene nærvær, som iblant oppleves som ubehagelig, bidrar til å avfortrylle mytene om en utvikling forbeholdt noen få og basert på utnyttelsen av mange. «Det dreier seg da om selv å se, og om å hjelpe andre å se, at migranter og flyktninger ikke bare er et problem som skal løses. De er brødre og søstre som skal tas imot, respekteres og elskes. De er en anledning som Forsynet gir oss til, i overensstemmelse med evangeliet, å kunne bidra til å bygge et mer rettferdig samfunn, et mer fullkomment demokrati, et mer solidarisk land, en mer broderlig verden og et mer åpent kristent fellesskap» (Budskapet til Verdensdagen for migranter og flyktninger 2014).

Kjære brødre og søstre, svaret på dagens migrasjonsutfordring kan oppsummeres i fire verb: å ta imot, å beskytte, å fremme og å integrere. Men disse verbene angår ikke bare migranter og flyktninger. De uttrykker Kirkens sendelse mot alle som lever i eksistensielle randsoner. Alle disse bør tas imot, beskyttes, fremmes og integreres. Hvis vi setter disse verbene ut i praksis, bidrar vi til å bygge Guds og menneskenes by, fremmer helhetlig menneskelig utvikling av alle mennesker og hjelper også det internasjonale samfunn med å nærme seg de målene for bærekraftig utvikling som det har satt seg, og som ellers vanskelig vil kunne nås.

Så det dreier seg ikke bare om migranter og migrantsaker, men om alle oss, om menneskefamiliens nåtid og fremtid. Migrantene, især de mest sårbare, hjelper oss å lese «tidenes tegn». Gjennom dem kaller Herren oss til omvendelse, til å frigjøre oss fra eksklusivisme, likegyldighet og bruk-og-kast-mentalitet. Gjennom dem innbyr Herren oss til å vinne tilbake vårt kristenliv i dets helhet og til å bidra, hver og en i overensstemmelse med sitt kall, til å bygge en verden stadig mer i samsvar med Guds plan.

Dette ønsker og ber jeg om. På forbønn av jomfru Maria, Veiens frue, påkaller jeg Guds rike velsignelse over alle verdens migranter og flyktninger og over alle de som slår følge med dem underveis.

Fra Vatikanet, 27. mai 2019
Frans

***

Les også:
Resources for World Day of Migrants and Refugees 
«Christus vivit, 91. – 94.: «Migranter som paradigme for vår tid»
Fredsgrensen Middelhavet. Kirkemøte februar 2020 om middelhavsområdet