Apostlenes gjerninger: 19. Forlis og redning på Malta
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før katekesen onsdag 8. januar ble det lest fra teksten om Paulus’ skipsreise til Roma:
Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive. […] Paulus steg fram blant dem og sa: ‘Gode menn […] jeg ber dere være ved godt mot. […] For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg’» (Apg 27,15.21–24 fra Bibel 2011)
Reisen til Roma
«Dere skal være mine vitner […] helt til jordens ende. « (Apg 1,8), hadde Jesus sagt. Og på slutten av Apostlenes gjerninger reiser evangeliet til Roma, med Paulus.
Paulus hadde anket saken sin til keiseren og skulle derfor fraktes fra Cæsarea til Roma. Underveis ble reisen farlig, og Paulus’ råd var å stoppe og vente. Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. De seilte videre (jf. Apg 27,9–13).
Stormen
Det bryter så løs en vindstorm, og sjøfolkene mister kontrollen over skipet. Skipet driver av sted i dagevis, og om bord mister menneskene alt håp om redning.
Det er da Paulus står frem og sier: «‘Gode menn […] jeg ber dere være ved godt mot. […] For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg».
Selv ikke i denne tilsynelatende håpløse situasjonen slutter Paulus å ha omsorg for de andre og gi dem håp, bemerket paven. Paulus lærer oss å holde oss tett inntil Kristus – alltid. Vi vil erfare at Gud virker under absolutt alle omstendigheter, og at enhver som av kjærlighet gir seg selv til Gud vil bære frukt.
I land på Malta
Alle kom seg til slutt trygt i land. De visste ikke hvor de var. «Da vi var reddet, fikk vi greie på at øya het Malta. Innbyggerne der var uvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt å regne, og det var kaldt» (Apg 28,1–2).
Slangebittet
Paulus ble så bitt av en slange. Innbyggerne mente at han måtte være en fæl mann, som ble reddet fra et forlis bare for å bli bitt av en slange. De forventet at han ville falle død. Men det gjorde han ikke. Da slo de helt om og mente at han måtte være en gud.
Men i virkeligheten, sa paven, var dette en oppfyllelse av det Den oppstandne hadde sagt: «De skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske» (Mark 16,18).
Det fortelles at fra da av finnes det ikke lenger slanger på Malta, la paven til.
Helbredelser
Syke mennesker på Malta kom til Paulus og ble helbredet. Han fikk der mulighet til å gi sin forkynnelse «kjøtt og blod». Han som selv hadde lidd og var blitt frelst, kunne hjelpe andre. Dette er en generell evangelieregel. «Det gode er tilbøyelig å spre seg videre. All erfaring av sannhet og skjønnhet vil søke å utbre seg, og enhver som som opplever en dyp befrielse, blir mer følsom for andres behov» (Evangelii gaudium, 9).
***
Fortellingen om Paulus' dramatiske sjøreise og redning er blitt valgt som bibeltekst til årets Bønneuke for kristen enhet, 18. – 25. januar. Temaet for Bønneuken er: «De var uvanlig hjelpsomme mot oss». Kristne på Malta står bak alt materiellet.
***
Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Løftet om Den hellige ånd
2. «Regnet som apostel sammen med de elleve»
3. «Tunger som av ild»
4. De første kristne
5. «I Jesu Kristi navn: Reis deg og gå!»
6. «De hadde alt felles»
7. Peter, den oppstandnes hovedvitne
8. Gamaliels kriterier
9. «Stefanus var fylt av Den hellig ånd»
10. Filip og den etiopiske hoffmannen
11. Paulus, fra forfølger til misjonær
12. Peter og hedningene
13. Paulus, Barnabas og hedningene. Konsilet i Jerusalem
14. Kristentroen kommer til Europa
15. Paulus på Areopagos
16. Priskilla og Akvilas
17. Avskjedstalen til de eldste fra Efesos
18. Paulus for kong Agrippa
