NORSK

Pavens preken på den guddommelige barmhjertighets søndag

«Min Herre og min Gud!» utbrøt Tomas. Med Jesu sår begynte hans egen oppstandelse. Herren ser hinsides våre svakheter og synder, han ser vår skjønnhet og lar oss også se den. Vi er som skjøre og skjønne krystaller. Når vi står krystallklare for hans ansikt, «så skinner hans lys, barmhjertighetens lys, i oss og gjennom oss videre ut i verden». Paven ba oss ikke bli smittet av egoisme. «Pandemien minner oss om at det mellom lidende mennesker ikke finnes forskjeller og grenser». «Det er på tide å fjerne ulikheter, å lege den urett som undergraver hele menneskehetens helse!»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 19 april, på den guddommelige barmhjertighets søndag, feiret pave Frans messe og ba Regina caeli i den romerske kirken Santo Spirito in Sassia, vegg i vegg med sykehuset av samme navn. Denne kirken er et sentrum for andakten til den guddommelige barmhjertighet. Se messen og Regina caeli med engelsk dubbing.

Evangelieteksten var:

[…] Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. […] (Les resten av Joh 20,19–31 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen med i tillegg deloverskrifter:

Gud går ikke trett av å reise oss opp

Forrige søndag feiret vi Mesterens oppstandelse, i dag overværer vi disippelens oppstandelse. Det er gått én uke, og selv om disiplene hadde sett den oppstandne, hadde de hele uken vært redde og holdt seg innendørs, med lukkede dører (jf. Joh 20,26). De hadde ikke engang greid å overbevise Tomas, den eneste som var borte, om oppstandelsen. Det hersker en fryktsom vantro, og hva gjør Jesus? Han vender tilbake, igjen stiller han seg «midt iblant» disiplene og gjentar den samme hilsenen: «Fred være med dere!» (Joh 20,19.26). Han tar alt fra begynnelsen. Disippelens oppstandelse starter her, med denne trofaste og tålmodige barmhjertigheten, med oppdagelsen av at Gud ikke går trett av å rekke ut hånden til oss og reise oss opp når vi faller. Han ønsker at vi skal se ham slik: ikke som en herre å gjøre opp vårt regnskap med, men som vår Far som alltid reiser oss opp igjen. Vi famler oss frem i livet, vi er som barn som begynner å gå, men faller; barnet tar noen skritt og igjen faller det; det faller og faller, og hver gang reiser faren det opp. Den hånd som alltid reiser oss opp igjen er barmhjertigheten: Gud vet at uten barmhjertighet blir vi liggende, at for å kunne gå må vi først stables på beina.

Ikke hold noe inne i deg selv

«Men jeg slutter aldri å falle», kan du innvende. Herren vet det og står alltid klar til å løfte deg opp igjen. Han ønsker ikke at vi stadig skal gå rundt og tenke på våre fall; han ønsker at vi skal se på ham, som i våre fall ser barn å reise opp, som i vår elendighet [«elendighet» eller «armod»] ser barn å elske med barmhjertighet. I dag tar vi tillitsfullt imot dette budskapet, her i denne kirken som er blitt til barmhjertighetens helligdom i Roma, på denne søndagen som den hellige Johannes Paul II for tyve år siden viet til den guddommelige barmhjertighet. Til den hellige Faustina sa Jesus: «Jeg er kjærligheten og til like barmhjertigheten; det finnes ikke elendighet som kan måle seg med min barmhjertighet» (Dagbok, 14. september 1937). En annen gang sa helgenen med tilfredshet at hun hadde gitt ham hele sitt liv, alt hun hadde. Men Jesu svar tok henne på sengen: «Du har ikke gitt meg det som virkelig er ditt.» Hva var det denne hellige nonnen hadde beholdt for seg selv? Jesus «sa vennlig til henne: ‘Datter, gi meg din elendighet’» (10. oktober 1937). Også vi kan spørre oss: «Har jeg gitt Herren min elendighet? Har jeg vist ham mine fall, slik at han kan reise meg opp igjen?» Eller er det noe jeg fortsatt holder inne i meg selv? En synd, en gammel historie som jeg angrer på, et innvendig sår, et nag mot en eller annen, noen tanker om et visst menneske … Herren venter på at vi skal bringe ham vår elendighet, slik at vi kan oppdage hans barmhjertighet.

Disippelens oppstandelse

La oss vende tilbake til disiplene. De hadde gått fra Herren under lidelsen og følte seg skyldige. Men når de møtes igjen, holder ikke Jesus lange prekener for dem. Til dem, som hadde innvendige sår, viser han sine sår. Tomas kan røre ved dem, og han oppdager kjærligheten, han oppdager hvor mye Jesus hadde lidd for ham – for ham som var gått fra ham. I de sårene forvisser han seg egenhendig om Guds ømme nærvær. Når Tomas, som var kommet sent, omfavner barmhjertigheten overgår han de andre disiplene: Ikke bare tror han på oppstandelsen, men på Guds grenseløse kjærlighet. Og han kommer med den enkleste og skjønneste trobekjennelsen: «Min Herre og min Gud!» (vers 28). Her har vi disippelens oppstandelse: Den fullbyrdes når hans egen skrøpelige og sårede menneskelighet går inn i Jesu menneskelighet. Der blir all tvil borte, der blir Gud min Gud, der begynner man igjen å godta seg selv og elske sitt eget liv.

Vi er skjøre og dyrebare, som krystall

Kjære brødre og søstre, vi har fått øynene opp for vår skrøpelighet nå som vi, med frykt og tvil likesom Tomas, går gjennom en prøvelse. Vi trenger Herren, som, hinsides all vår skrøpelighet, i oss ser en umistelig skjønnhet. Med ham gjenoppdager vi at vi er dyrebare i vår skrøpelighet. Vi oppdager at vi er som de skjønneste krystaller, både skjøre og dyrebare. Og at om vi, som krystall, er gjennomsiktige for hans ansikt, så skinner hans lys, barmhjertighetens lys, i oss, og gjennom oss videre ut i verden. «Derfor», slik Peters brev sa oss, «kan [vi] juble av glede, selv om [vi] nå en kort tid […] har det tungt i mange slags prøvelser» (1 Pet 1,6).

Et enda verre virus: likegyldig egoisme

På denne festen for den guddommelige barmhjertighet er det gjennom den sist ankomne disippelen vi får den skjønneste kunngjørelsen. Det var bare han, Tomas, som manglet. Men Herren ventet på ham. Barmhjertigheten går ikke fra dem som blir hengende etter. Det finnes en snikende fare ved den langsomme og møysommelige gjenåpningen som vi nå ser for oss etter pandemien: at vi glemmer dem som er blitt hengende bak. Det er fare for at vi rammes av et enda verre virus: likegyldig egoisme. Smitten begynner med en idé om at livet blir bedre bare det blir bedre for meg, at alt vil gå bra bare det vil gå bra for meg. Sånn begynner man, og etter hvert vil man, komme til å velge ut mennesker, tilsidesette fattige, på fremskrittets alter ofre dem som henger etter. Men denne pandemien minner oss om at det mellom lidende mennesker ikke finnes forskjeller og grenser. Alle er vi skrøpelige, alle like, alle dyrebare. Må det som nå skjer ryste oss innvendig: Det er på tide å fjerne ulikheter, å lege den urett som undergraver hele menneskehetens helse! La oss lære av det første kristne fellesskapet, beskrevet i Apostlenes gjerninger. De hadde mottatt barmhjertighet og levde med barmhjertighet: «Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.» (Apg 2,44–45). Dette er ikke ideologi, dette er kristendom.

Bygg alles morgendag

I det fellesskapet var det etter Jesu oppstandelse bare én som var blitt hengende etter, og de andre ventet på ham. I dag later det til å være stikk motsatt: En liten del av menneskeheten er gått framover, mens flertallet er blitt hengende etter. Hver enkelt kan si: «Det er kompliserte problemer, det er ikke min oppgave å ta meg av trengende, det kan andre gjøre!» Etter å ha møtt Jesus, skrev søster Faustina: «I en lidende sjel må vi se den korsfestede Jesus og ikke en parasitt og en byrde … [Herre], du gir oss muligheten til å øve oss i barmhjertighetsgjerninger, men vi øver oss i å sitte til doms» (Dagbok, 6. september 1937). Men hun klaget selv en dag til Jesus over at den barmhjertige blir tatt for å være blåøyd. «Herre, ofte utnytter de min godhet», sa hun. «Det gjør ingenting, min datter, ikke bry deg om det, vær alltid barmhjertig mot alle, du», svarte Jesus (24. desember 1937). Mot alle: La oss ikke bare ha egeninteresser og særinteresser i tankene. La oss ta imot denne prøvelsen som en mulighet til å forberede alles morgendag, uten å sette noen til side: alles morgendag. For uten en helhetlig visjon vil det ikke bli noen fremtid for noen.

Lev med barmhjertighet

I dag oppreiser Jesu våpenløse og avvæpnende kjærlighet disippelens hjerte. Som apostelen Tomas tar også vi imot barmhjertigheten, som frelser verden. Og vi øver barmhjertighet mot de svakere: Kun slik kan vi bygge opp igjen vår verden og gjøre den ny.