Regina caeli: Emmaus-vandrernes to reiser
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 26. april var evangelieteksten:
Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. […] (Les resten av Luk 24,13–35 i Bibel 2011)
Her følger alt det paven sa før han ba Regina caeli, med i tillegg deloverskrifter:
To reiser
Kjære brødre og søstre, god dag!
Dagens evangelium forteller episoden om det som hendte de to Emmaus-disiplene påskedag (jf. Luk 24,13–35). Historien både begynner og slutter med at disiplene er underveis. I begynnelsen er disiplene triste for den ende Jesu historie fikk og drar fra Jerusalem hjem til Emmaus, cirka elleve kilometer til fots. Denne reisen foregår om dagen, og det er en god del nedoverbakke. Og så er det reisen tilbake igjen: elleve kilometer til, men denne gangen nattestid, med en god del oppoverbakke og etter allerede å ha tilbakelagt en slitsom dagsmarsj. To reiser: en lett reise om dagen og en slitsom en om natten. Likevel råder tristhet under den første reisen og glede under den andre. Under den første går Herren ved deres side, men de kjenner ham ikke igjen; under den andre ser de ham ikke mer, men føler at han er nær dem. Under den første er de nedslåtte og uten håp; under den andre skynder de seg av sted for å bringe de andre det gode budskapet om møtet med den oppstandne Jesus.
To veier. Velg å gå til Gud, å si «ja».
Til oss, Jesu disipler i dag, sier disse første disiplenes to ulike vandringer at vi har to motsatte retninger å velge mellom i livet: veien til dem som lar seg lamme av livets skuffelser og vandrer i tristhet, slik de to gjorde til å begynne med; og veien til dem som på første plass ikke setter seg selv og sine problemer, men Jesus, som gjester oss, og våre søsken, som venter på hans besøk – at vi kommer og tar oss av dem. Her er vendepunktet: å slutte å kretse rundt sitt eget jeg, rundt gamle skuffelser, rundt uoppfylte idealer, rundt mye stygt som er skjedd i ens eget liv. – Ofte har vi det med å gå rundt og rundt i ring. – Slutt med det, gå videre med blikket festet på livets største og sanneste virkelighet: Jesus lever, Jesus elsker meg. Dette er den største virkeligheten. Og jeg kan gjøre noe for andre. Det er en vakker virkelighet – positiv, lysende, vakker! Helomvendingen er denne: å gå fra selvopptatte tanker til min Guds virkelighet; å gå – med et annet ordspill – fra «hvis» til «ja» [Ordspill 1: io = jeg, Dio = Gud. Ordspill 2: se = hvis, sì = ja]. Hva betyr dette? «Hvis han hadde befridd oss, hvis Gud hadde hørt meg, hvis livet hadde gått slik jeg ønsket, hvis jeg hadde hatt det og det og det …» i en sytende og klagende tone. Slike hvis-er er ikke til noen hjelp, de er ikke fruktbare, de hjelper verken oss selv eller noen andre. Dette er altså våre hvis-er, som ligner på disiplenes hvis-er. Men de to snur om og går over til ja: «Ja, Herren lever, han vandrer med oss. Ja, i dag – ikke i morgen – drar vi av sted for å forkynne det. Ja, dette kan jeg gjøre, slik at folk blir lykkeligere og bedre, for å hjelpe mange andre. Ja, ja, jeg kan.» Å gå fra hvis-et til ja-et, fra klaging til glede og fred. For når vi klager, er vi ikke i glede; vi er i grå tristhet. Og det er ikke til noen hjelp, og vi modnes ikke av det. Fra hvis-et til ja-et, fra klaging til tjenestens glede.
Tre steg for å nærme seg Jesus
Hvordan skjedde denne «oppgiringen», fra jeg til Gud, fra hvis-ene til ja-et, i disiplene? Ved å møte Jesus: Først åpner de to fra Emmaus sitt hjerte for ham; så lytter de til ham når han forklarer skriftene; så inviterer de ham hjem til seg. Dette er tre steg som også vi kan ta hjemme hos oss: Først, åpne hjertet for Jesus, overgi ham våre byrder, bestrebelser og skuffelser – overgi ham våre «hvis». Og så, andre steg, å lytte til Jesus, ta evangeliet i vår hånd; allerede i dag kan vi lese denne teksten i Lukasevangeliets 24. kapittel. Og så, tredje steg, be til Jesus, med samme ord som disse disiplene: «Herre, ‘bli hos oss!’ (vers 29). Herre, bli hos meg. Herre, bli hos oss alle, for vi trenger deg for å finne veien. Og uten deg er det natt.»
Velg Guds vei
Kjære brødre og søstre, i livet er vi alltid underveis. Og vi blir det som vi vandrer mot. La oss velge Guds vei, ikke jeg-ets vei; ja-ets vei, ikke hvis-ets vei. Da vil vi oppdage at sammen med Jesus finnes det ingenting uforutsett, ingen motbakke, ingen natt som vi ikke kan møte. Må Vår Frue, Veiens mor, som ved å ta imot Ordet gjorde hele sitt liv til et «ja» til Gud, vise oss veien.
***
