Bønn: 1. Bønnens mysterium
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Onsdag 6. mai innledet pave Frans en katekeseserie om bønn. Se video med engelsk dubbing. Ved begynnelsen av audiensen ble fortellingen om den blinde Bartimeus opplest:
De kom til Jeriko, og da Jesus dro ut av byen sammen med disiplene og en stor folkemengde, satt en blind mann ved veien og tigget. Han het Bartimeus, sønn av Timeus. Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, satte han i å rope: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Mange snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» […] (les resten av Mark 10,46–52 i Bibel 2011)
Bønn er et hjerterop
«I dag tar vi fatt på en ny katekeserekke, med bønn som tema. Bønn er troens åndedrag, det mest særegne trosuttrykk. Som et rop fra hjertet til den som tror og overgir seg til Gud.»
«Du Davids sønn»
Vi ser dette i historien om Bartimeus. Bartimeus er blind og sitter og tigger i veikanten utenfor Jeriko. Det er ikke et anynomt menneske, for «han har et ansikt, et navn: Bartimeus, det vil si ‘Timeus’ sønn’».
En dag fikk Bartimeus høre at Jesus skulle komme forbi. Som så mange mange – Sakkeus, for eksempel – ønsket han å se ham. Han er blind; han vet ikke om Jesus er langt borte eller nær ham. Ingen bryr seg med ham. Hva gjør han? Han bruker sitt eneste våpen: stemmen. Han roper og roper: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!»
Mange blir irritert. Ropene virker forstyrrende; det er ikke videre veloppdragent å skrike slik! Men Bartimeus er sta. Han fortsetter å banke og banke på Guds hjerte.
«Du Davids sønn», roper Bartimeus. Han påkaller Messias. Det er en trosbekjennelse.
Jesus svarer Bartimeus
Og Jesus hører hans rop. Bartimeus’ bønn rører ved hans hjerte, Guds hjerte. Og frelsens dører åpner seg for ham. Jesus ber folk rope på ham. Bartimeus springer opp og kommer til Jesus. Jesus snakker til ham og ber ham si hva han vil. «La meg få synet igjen!» svarer Bartimeus (jf. vers 51).
Ydmykhet
«Gå du! Din tro har frelst deg», svarer Jesus. Han anerkjenner Bartimeus’ tro, og den tiltrekker seg Guds barmhjertighet og kraft.
Tro er å ha to hender hevet mot himmelen og en stemme som roper og bønnfaller Gud om frelse. «Ydmykhet er bønnens grunnvoll», står det i katekismen (KKK, 2559). Bønnen spirer opp av jorden, humus, – på flere språk er da også ordet for «ydmyk» beslektet med humus, så som humble på engelsk og umile på italiensk; bønn oppstår av vår usikre tilværelse, av vår stadige tørst etter Gud (jf. KKK, 2560–2561).
Tro kontra ikke-tro
Tro er et rop, slik vi har sett hos Bartimeus. Ikke-tro er å kvele det ropet. Tro er en protest mot en vanskelig situasjon som vi ikke forstår grunnen til; ikke-tro er bare å tilpasse seg situasjonen og gi opp. Tro er håp om å bli frelst; ikke-tro er å venne seg til ondt.
Bartimeusskikkelsen
Bartimeus sier oss kanskje alt vi trenger å vite om bønn; derfor begynner denne katekeseserien med hans skikkelse. Paven bemerket spesielt at Bartimeus er utholdende. Selv om han får høre at det ikke nytter, at han ikke vil få svar, at han bare forstyrrer, fortsetter han å rope. Og til slutt får han det altså som han vil.
Alt og alle ber
Inni oss har vi alle en spontant bedende stemme, en stemme som spør etter meningen med livet vårt her på jorden, særlig når vi har det vanskelig. «Jesus, ha barmhjertighet med meg! Jesus, ha barmhjertighet med meg!»
Men er ikke disse ordene meislet inn i hele skaperverket? Alt og alle bønnfaller om at barmhjertighetens mysterium skal bli fullbyrdet. Ikke bare de kristne, alle mennesker deltar i det store bønneropet. Og «vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier» (Rom 8,22). Kunstnere tolker gjerne dette stille ropet. Mest av alt roper menneskehjertet, for «foran Gud står mennesket som en tigger» (KKK, 2559).
***
