Pavens pinsepreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Pinsedag, søndag 31. mai, feiret pave Frans messe i Peterskirken og holdt så årets siste Regina caeli. Her følger pavens preken, med i tillegg overskrifter:
Den hellige ånd forener oss
«Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme» (1 Kor 12,4) skriver apostelen Paulus til korinterne. Og han fortsetter: «Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme» (versene 5–6). «Forskjellige» og «samme»: Paulus insisterer på å stille sammen to ord som tilsynelatende står i kontrast til hverandre. Han vil si oss at den ene og samme Ånd bringer de mange forskjellige sammen; og at det er slik Kirken ble til: Vi, de forskjellige, er forenet av Den hellige ånd.
Den første pinsedagen
Så la oss gå tilbake til Kirkens begynnelse, til pinsedagen, og se på apostlene: Blant dem var det enkle fiskere, vant til å leve av sine henders arbeid, og Matteus som hadde vært toller og hadde fått en utdanning. De hadde forskjellige opphav og bakgrunn, noen hadde hebraiske navn, andre greske, noen var rolige av lynne, andre livlige, de hadde ulike tenkemåter og ulikt følelsesliv. Jesus hadde ikke forandret dem, han hadde ikke gjort dem til ensartede premiummodeller. Nei, han hadde latt dem beholde deres ulikheter, og nå forener han dem ved å salve dem med Den hellige ånd. Enheten – enheten av de forskjellige – kommer med salvingen. Pinsedag forstår apostlene Åndens forenende kraft. De ser det med sine egne øyne når alle, til tross for at de taler forskjellige språk, danner ett eneste folk: Guds folk, formet av Ånden, som vever enhet av våre ulikheter, som gir harmoni, fordi han selv er harmoni.
Dagens Kirke
La oss så se på oss, dagens Kirke. Vi kan spørre oss: «Hva er det som forener oss, hva er vår enhet tuftet på?» Også vi er ulike, for eksempel når det gjelder oppfatninger, valg og følelsesliv. Det er alltid fristende å forsvare egne ideer med draget sverd. Vi kan lett tro at våre ideer passer alle og komme godt ut av det kun med dem som tenker som vi selv. Dette er en stygg fristelse, som splitter oss. Men dette er en tro skapt i vårt eget bilde, ikke den tro som Ånden ønsker. Vi kan tenke at det som forener oss er at vi har samme tro og samme adferd. Men egentlig er det så mye mer: Vårt enhetsprinsipp er Den hellige ånd. Han minner oss om at vi framfor alt er Guds elskede barn – alle like i så henseende, om enn forskjellige. Ånden kommer til oss, i all vår ulikhet og i all vår elendighet, for å si oss at vi har bare én Herre, Jesus, og bare én Far, og at vi derfor er søsken! La oss starte på nytt herfra, la oss se Kirken slik Ånden ser den og ikke slik som verden ser den. Verden ser oss som høyrefløy og venstrefløy; Ånden ser oss som tilhørende Faderen og Jesus. Verden ser konservative og progressive; Ånden ser Guds barn. Et verdslig blikk ser strukturer som bør effektiviseres; et åndelig blikk ser brødre og søstre som tigger om barmhjertighet. Ånden elsker oss og kjenner hver enkelts plass i helheten: For ham er vi ikke konfetti som blåses hit og dit av vinden, men uerstattelige biter i hans mosaikk.
Ånden driver oss ut nå
La oss vende tilbake til pinsedagen. Det første Kirken gjorde var å forkynne. Men vi ser at apostlene ikke hadde noen strategi; de satt ikke oppe på den øvre salen og diskuterte strategier og la pastorale planer. De kunne ha delt folk i grupper etter opprinnelsessted, de kunne ha snakket først til de nærmeste og senere til dem lenger unna, gjort alt på en ryddig måte … Og for ikke å ta noen sjanser, kunne de også ha ventet litt med å forkynne og imens ha utdypet Jesu lære … Men nei. Ånden vil ikke at minnet om Mesteren skal pleies i lukkede grupper, i øvre saler der man koser seg med «å bygge reir». – Dette er en stygg sykdom som Kirken kan lide av: Kirken ikke som fellesskap, familie, mor, men Kirken som reir. – Ånden åpner på vidt gap, setter fart i oss, driver oss bortenfor det vi allerede har sagt og gjort, ut over grensene til en fryktsom og forsiktig tro. Uten en velordnet tropp og en velberegnet strategi går man til grunne i verden. I Kirken derimot er det Ånden som garanterer forkynnerne enhet. Og apostlene legger i vei: Uten forutgående forberedelser, satser de alt og setter i gang. De er oppslukt av én eneste ting: å gi videre det de selv har fått. Begynnelsen på Johannes’ første brev er så fin: «Det som vi har sett og hørt, gir vi dere» (jf. 1,3).
Gud er gave
Nå kan vi endelig forstå enhetens hemmelighet, Åndens hemmelighet. Det er å gi. For han selv er gave; hans liv er å gi, og på denne måten holder han oss sammen og gir oss del i samme gave. Det er viktig å tro at Gud er gave, at han ikke tar, men gir. Hvorfor er det viktig? For vår måte å tro på avhenger av hvordan vi oppfatter Gud. Hvis vi tenker oss en Gud som tar for seg og trenger seg på, vil også vi ønske å ta for oss og trenge oss på: Vi vil legge beslag på plasser, gjøre krav på å være viktige, søke makt. Men om vi i vårt hjerte har Gud, som er gave, endres alt. Om vi forstår at det vi er får vi i gave av ham, gratis og uten fortjeneste, så ønsker også vi å gjøre vårt liv til en gave. Og ved å elske ydmykt og tjene med glede, uten å kreve noen gjengave, gir vi verden det sanne bilde av Gud. Ånden, Kirkens levende minne, minner oss om at vi er født av en gave og vokser ved å gi; ikke ved å være tilbakeholdende, men ved å gi oss selv.
Narsissisme, offermentalitet og pessimisme
Kjære brødre og søstre, la oss se inn i oss selv og spørre oss hva det er som forhindrer oss i å gi oss selv. Ved hjertedøren ligger alltid gavegivingens tre hovedfiender og lurer: narsissisme, offermentalitet og pessimisme. Narsissisme får oss til å dyrke oss selv, til å glede oss kun over det vi selv har å vinne noe på. Narsissisten tenker: «Livet er fint når det er til min fordel». Og kommer da til: «Hvorfor skulle jeg gi meg til andre?» Nå under pandemien er det meget skadelig med narsissisme: å krøke seg sammen om egne behov, likegyldig for andres behov, ikke å vedstå egen skrøpelighet og egne feil. Men offermentalitet, den andre fienden, er også farlig. Vi klager da til daglig over menneskene rundt oss: «Ingen forstår meg, ingen hjelper meg, ingen er glad i meg, alle er mot meg!» Slik syting og klaging har vi hørt ofte nok! Og hjertet lukker seg da i spørsmålet: «Hvorfor gir ikke de andre seg til meg?» Nå under krisen er det veldig stygt med offermentalitet: å tenke at ingen forstår oss og at ingen gjennomgår det samme som vi selv. Til slutt har vi pessimismen. I dette tilfellet er det daglige gnålet: «Ingenting går som det skal, ikke samfunnet, ikke politikken, ikke Kirken, …». Pessimisten er sint på verden, men gjør selv ingenting og tenker: «Hva skal det tjene til å gi? Det er nytteløst.» Nå under de store anstrengelsene med å starte opp igjen, er det meget skadelig med pessimisme: å se alt svart, å gjenta at ingenting blir som før! Håpet vender i hvert fall ikke tilbake, hvis vi tenker slik. Disse tre – speil-guden, klage-guden, og negativitetsguden – gjør at det nå er stor mangel på håp. Vi har derfor behov for å sette pris på livets gave, den gave som hver av oss er. Derfor trenger vi Den hellige ånd, Guds gave, som helbreder oss for narsissisme, offermentalitet og pessimisme – for speilet, klagingen og mørket.
Bønn
La oss be til ham: Hellige ånd, Guds minne, oppfrisk vår hukommelse om den gave vi har fått. Befri oss fra lammende egoisme og tenn vår trang til å tjene, til å gjøre godt. For det eneste som er verre enn denne krisen er å kaste den bort, ved at vi lukker oss i oss selv. Kom, Helligånd: Du som er harmoni, la oss skape enhet; du som alltid gir deg selv, gi oss mot til å gå ut av oss selv, til å elske og hjelpe hverandre, slik at vi blir én familie. Amen.
***
