Angelus: Peters bekjennelse
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 23. august var evangelieteksten:
Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. […] (Matt 16,13–20 fra Bibel 2011)
Her følger alt det paven sa før angelusbønnen, med i tillegg deloverskrifter:
Hvem sier folk at Menneskesønnen er?
Kjære brødre og søstre, god dag!
Denne søndagen forteller evangeliet om da Peter bekjente sin tro på Jesus som Messias og Guds sønn. Apostelens ekjennelse blir fremprovosert av Jesus selv, som ønsker å lede sine disipler til å ta det avgjørende skritt i deres forhold til ham. Jesu vandrer med sine etterfølgere, særlig de tolv apostlene, og denne vandringen er alltid trosoppdragende. Først spør han: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (vers 13). Apostlene likte å snakke om folk, slik vi alle gjør. Vi liker sladder. Å snakke om andre er ikke særlig krevende, og derfor liker vi det; vi liker til og med å «avkle» dem. Men i dette tilfelle kreves trosperspektiv og ikke sladder. «Hva sier folk at jeg er?» Og disiplene later til å ville overgå hverandre i å gjengi forskjellige synspunkter, som de kanskje selv delte i stor utstrekning. Jesus fra Nasaret ble hovedsakelig ansett for å være en profet (vers 14).
Du er Messias, den levende Guds Sønn
Med sitt andre spørsmål blir Jesus nærgående: «Og dere, hvem sier dere at jeg er?» (vers 15). Her kan vi ane at det blir stille et lite øyeblikk, for hver av de tilstedeværende er kalt til å sette seg selv på spill og tilkjennegi hvorfor de følger Jesus; det er derfor høyst legitimt å nøle litt. Også hvis jeg nå skulle spørre dere: «Hvem er Jesus for deg?», ville dere nok nøle litt. Simon hjelper dem ut av forlegenheten. Han kaster seg ut i det og bekjenner: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (vers 16). Dette svaret, som er så fullt og så lysende, kommer ikke fra hans egen impuls, hvor raus den enn var – Peter var raus – men er frukten av en spesiell nåde fra den himmelske Far. Jesus selv sier ham jo: «Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg – altså kultur, det du har studert – nei, ikke noe av dette; det er min Far i himmelen som har åpenbart deg dette» (jf. vers 17). Å bekjenne Jesus er en nåde fra Faderen. Å si at Jesus er den levende Guds Sønn, at han er Forløseren, er en nåde, som vi må be om: «Far, gi meg den nåde å bekjenne Jesus!» Samtidig anerkjenner Herren Simons prompte svar på nådens inspirasjon og legger derfor til, i en høytidelige tone: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (vers 18). Med dette utsagnet får Jesus Simon til å forstå meningen med det nye navnet som han har gitt ham, «Peter»: Den tro som han nettopp har lagt for dagen er den urokkelige «klippe» Guds Sønn vil bygge sin Kirke, altså Fellesskapet, på.
Og dere, hvem sier dere at jeg er?
I dag hører vi Jesu spørsmål rettet til hver og en av oss: «Og dere, hvem sier dere at jeg er?» Til hver og en av oss. Og hver enkelt må gi et svar, som ikke er teoretisk, men som angår troen, altså livet, for tro er liv! «For meg er du …», og så bekjenne Jesus. Et svar som krever at vi, likesom de første disiplene, lytter til Faderens stemme i vårt indre, i samklang med det Kirken, samlet rundt Peter, fortsetter å forkynne. Det gjelder å forstå hvem Kristus er for oss – om han er midtpunktet for vårt liv, om han er målet for all vår innsats i Kirken og i samfunnet. Hvem er Jesus Kristus for meg? Hvem er Jesus Kristus for deg, for deg, for deg …? Et svar som vi bør komme med hver dag.
Kristen nestekjærlighet
Men pass dere: Det er nødvendig og prisverdig at vårt pastorale arbeid er åpent for all slags fattigdom og nød, som finnes overalt. Nestekjærlighet er jo alltid kongeveien i trosvandringen, veien til å fullkommengjøre troen. Men det er nødvendig at våre solidaritetsgjerninger – våre karitative gjerninger – ikke tar oss bort fra kontakten med Herren Jesus. Kristent karitativt arbeid er ikke bare filantropi; derimot er det på den ene side å se andre med Jesu egne øyne, og på den annen side er det å se Jesus i de fattiges ansikt. Dette er den vei kristen nestekjærlighet må følge, alltid med Jesus i midten. Må den hellige Maria, salig fordi hun trodde, være vår veiviser og vårt forbilde under kristustroens vandring, og må hun gjøre det klart for oss at tilliten til ham gir full mening til vår nestekjærlighet og til hele vår tilværelse.
