Angelus: Arbeiderne i vingården
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 20. september var evangelieteksten:
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. […] (Matt 20,1–16 fra Bibel 2011)
Her følger det paven sa før angelusbønnen:
Kallet og lønnen
Kjære brødre og søstre, god dag!
Dagens evangelietekst er lignelsen om arbeiderne kalt av en jordeier til å gjøre et dagsverk i vingården hans. I denne fortellingen viser Jesus oss noe av Guds overraskende handlemåte – med to av jordeierens holdninger: kallet og lønnen.
Kallet. Gud går ut
Først kallet. Fem ganger går jordeieren ut på torget og kaller folk til å arbeide for seg: kl. 6, 9, 12, og kl. 3 og 5 om ettermiddagen. Det er gripende, dette bildet av jordeieren som gjentatte ganger går ut på torget for å søke etter arbeidere til vingården sin. Jordeieren representerer Gud som kaller alle og alltid, til enhver tid. Gud handler slik også i dag: Han fortsetter å kalle alle og enhver, til ethvert tidspunkt, til å arbeide i sitt rike. Dette er Guds stil, som vi i vår tur er kalt til å ta tilegne oss og imitere. Han holder seg ikke stengt inne i sin verden, men «går ut»: Gud er alltid utadgående, han søker oss; han er ikke innestengt: Gud går ut. Han går stadig ut på søken etter mennesker, for han vil at ingen skal stå utenfor hans kjærlighetsplan.
Utadgående Kirke
Også våre fellesskap er kalt til å gå ut, bortenfor alle mulige «grenser», for å tilby alle det frelsesordet som Jesus kom for å bringe. Det handler om å åpne seg for livshorisonter som gir håp til dem som lever i stillstand i eksistensielle periferier og som ennå ikke har erfart, eller som har mistet, kraften og lyset i møtet med Jesus. Kirken må være som Gud: Den må alltid være utadgående. Når Kirken ikke er utadgående, sykner den i hen i de mange sykdommer som vi har i Kirken. Og hvorfor har vi disse sykdommene i Kirken? Fordi Kirken ikke er utadgående. Det er sant at når man går ut, kan man råke ut for ulykker. Men heller en skadet Kirke som går ut og forkynner evangeliet, enn en syk Kirke stengt inne i seg selv. Gud går alltid ut, fordi han er Far, fordi han elsker. Kirken må gå gjøre det samme: være utadgående.
Lønnen
Jordeierens annen holdning, som representerer Guds holdning, er hans måte å lønne sine arbeidere. Hvordan betaler Gud? Med de første arbeiderne, som han leide inn om morgenen, blir jordeieren enig om «en denar (vers 2). Til dem som kommer senere sier han: «Jeg vil gi dere det som er rett» (vers 4). På slutten av dagen befaler jordeieren at alle skal få den samme lønnen, det vil si en denar. De som har arbeidet helt fra morgenen av er forarget og klager til jordeieren, men han insisterer: Han vil gi høyeste lønn til alle, også til dem som kom sist (versene 8–15). Gud betaler alltid høyeste lønn: Han betaler ikke halv lønn. Han betaler alt. Og her forstår man at det ikke er arbeid og rett lønn Jesus snakker om, men om Guds rike og om godheten til vår himmelske Far, som stadig går ut for å invitere og som betaler høyeste lønn til alle.
Alt er nåde
For slik gjør Gud: Han ser ikke på tidsbruk og resultater, men på vår beredvillighet, han ser på hvor gavmilde vi er i tjenesten for ham. Hans handlemåte er mer enn rettferdig, i den forstand at den overgår rettferdigheten og viser seg i nåden. Alt er nåde. Vår frelse er nåde. Vår hellighet er nåde. Ved å gi oss nåde gir han oss mer enn det vi fortjener. Og dermed går den som resonnerer med menneskelig logikk – ut fra fortjenester opparbeidet ved flinkhet – fra å være først til å bli sist. «Men jeg har arbeidet så mye, jeg har hjulpet mye til og likevel betaler de meg det samme som han som kom sist.» La oss minnes hvem det var som først ble helligkåret i Kirken: den gode røveren. I sin aller siste stund «stjal» han himmelen: Dette er nåde, slik er Gud. Også med alle oss. Den som prøver å satse på sine egne fortjenester, lider nederlag; den som derimot ydmykt overgir seg til Faderens barmhjertighet, går fra å være sist – som den gode røveren – til å bli først (jf. vers 16).
Bønn
Må den allerhelligste Maria hjelpe oss hver dag å føle glede og undring over å være kalt av Gud til å arbeide for ham, i hans åker, som er verden, i hans vingård, som er Kirken. Og som eneste lønn ha hans kjærlighet, vennskapet med Jesus.
