Angelus: De to sønnene

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 27. september var evangelieteksten:

Men hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: ‘Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården.’ ‘Nei, jeg vil ikke’, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og sa det samme til ham. ‘Ja, herre, det skal jeg’, svarte han. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde som faren ville?» «Den første», svarte de. Da sa Jesus til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Tollere og horer kommer før inn i Guds rike enn dere. For Johannes kom til dere på rettferdighets vei, men dere trodde ham ikke. Tollerne og horene, derimot, de trodde ham. Men dere, selv om dere så dette, angret dere ikke da heller, slik at dere trodde ham. (Matt 21,28–32 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Ikke bare ord, men handling

Kjære brødre og søstre,

i mitt hjemland sier vi: «Et godt ansikt i dårlig vær» [Det var usedvanlig kaldt og regnet i Roma.]. Med et slikt «godt ansikt» sier jeg: God dag!

Med sin forkynnelse om Guds rike motsetter Jesus seg en religiøsitet som ikke involverer menneskelivet, som ikke utfordrer samvittigheten og dens ansvar i møtet med godt og ondt. Det demonstrer han også med lignelsen om de to sønnene, som vi finner i Matteusevangeliet (jf. 21,28–32). Når faren ber ham gå og arbeide i vingården, svarer den første sønnen spontant «nei, jeg vil ikke», men så angrer han seg og går likevel; den andre sønnen derimot, som straks svarte «ja, ja, pappa», gjør det likevel ikke, han går ikke. Lydighet består ikke å si «ja» eller «nei», men alltid i å handle, i å dyrke vingården, i å virkeliggjøre Guds rike, i å gjøre godt. Med dette enkle eksemplet vil Jesus overvinne en religion forstått bare som ytre, vanemessig praksis, som ikke har noe å si for menneskenes liv og innstilling – en overfladisk religiøsitet, bare et «rituale» i ordets stygge mening.

Tollere og horer: nådens privilegerte

På den tid var det «overprestene og folkets eldste» (Matt 21,23), som representerte denne skinnreligiøsiteten, som Jesus misbilliget. Ifølge Herrens formaning vil i Guds rike bli forbigått av tollere og horer (jf. vers 31). «Tollere, altså syndere, og horer kommer før inn i Guds rike enn dere», sier Jesus til dem. Dette utsagnet må ikke få oss til å tro at de handler riktig, de som ikke følger Guds bud, de som ikke følger moralske bud, og sier: «De som går i Kirken er jo så allikevel verre enn vi!» Nei, det er ikke Jesu lære. Jesus peker ikke på tollere og horer som forbilder i livet, men som «nådens privilegerte». Og jeg ønsker å understreke ordet «nåde» Nåde. For omvendelse er alltid en nåde. En nåde som Gud tilbyr alle dem som åpner seg for ham og omvender seg. Disse menneskene lyttet jo til det han forkynte, angret seg og endret sitt liv. Tenk på Matteus, for eksempel, på den hellige Matteus, som var toller, en landsforræder.

Stadig omvendelse

Den som gjør det beste inntrykket i dagens evangelium er den første broren. Ikke fordi han sa «nei» til sin far, men fordi han etter sitt «nei» omvendte seg til et «ja». Han angret seg. Gud er tålmodig med hver enkelt av oss: Han går ikke trett, han gir ikke opp etter vårt «nei»; han lar oss være fri til også å fjerne oss fra ham og begå feil. Det er vidunderlig å tenke på Guds tålmodighet! På hvordan Herren alltid venter på oss; han er alltid ved vår side for å hjelpe oss; men han respekterer vår frihet. Og han venter ivrig på vårt «ja», for igjen å holde oss i sine faderlige armer og overøse oss med sin grenseløse barmhjertighet. Gudstro krever at vi daglig på ny velger det gode framfor det onde, sannheten framfor løgn, kjærlighet framfor egoisme. Den som etter å ha opplevd synd, omvender seg og velger på denne måten, vil finne en plass fremst i himmelriket, der det er mer glede over én eneste synder som vender om, enn over nittini rettferdige (jf. Luk 15,7).

Kamp og konkret innsats

Men omvendelse – endring av hjertet – er en prosess, en prosess som renser oss for moralske avleiringer. Prosessen kan iblant være smertefull, for det finnes ingen helliggjørelse helt uten avkall og åndelig kamp – kamp for det gode, kamp for ikke å falle for fristelser. Vi gjør det vi kan, for å kunne nå fram til å leve i saligprisningenes fred og glede. Dagens evangelium tar opp spørsmålet om kristen levemåte, som ikke består i drømmer og vakre lengsler, men av konkret innsats. Slik åpnes vi stadig mer for Guds vilje og nestekjærlighet. Men dette, selv ikke den minste konkrete gest, kan ikke gjøres uten nåde. Omvendelse er en nåde, som vi alltid må be om: «Herre, gi meg til stadig å bli forbedre meg. Gi meg nåde til å være en god kristen.»

Bønn

Må den allerhelligste Maria hjelpe oss å være lydhøre for Den hellige ånds virke. Det er han som mykner harde hjerter og legger til rette for anger, slik at vi kan oppnå det liv og den frelse som Jesus har lovet.

***

Søndag 27. september var Verdensdagen for migranter og flyktninger, slik paven gjorde oppmerksom på etter angelusbønnen.