Angelus allehelgensdag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Allehelgensdag var det saligprisningene som var evangelieteksten (Matt 5,1–12), blant annet:

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Her følger det paven sa før angelusbønnen:

Vitnene for det store håpet

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag, på allehelgensdag, inviterer Kirken oss til å reflektere over det store håpet – det store håpet! Det er basert på Kristi oppstandelse: Kristus er stått opp fra de døde, og også vi kan være sammen med ham. De hellige og de salige er de mest autoritative vitner for det kristne håp, for de levde fullstendig i dette håpet, både i glade og i vonde dager; de levde ut saligprisningene, som Jesus forkynte og som vi hører i dagens liturgi (jf. Matt 5,1–12). De evangeliske saligprisningene er jo veien til hellighet. Jeg vil nå dvele ved to av saligprisningene, nemlig den andre og den tredje.

Fulle av medfølelse og tillit

Den andre er: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes» (vers 4). Tilsynelatende er disse ordene selvmotsigende, for sorg tyder jo ikke på glede og lykke. Sorg og lidelse skyldes død, sykdom, moralsk motgang, synd, feil: Slik er jo vårt dagligliv, det er skrøpelig, svakt og preget av vansker og iblant også av utakknemlighet og misforståelse. Jesus saligpriser dem som sørger over at det er slik, men som likevel stoler på Herren og søker inn i hans skygge. Ikke er de likegyldige, og ikke lar de hjertet bli hardt under lidelser, men de håper tålmodig på Guds trøst. Og allerede i dette livet får de slik trøst.

Lytte og respektere. Ikke angripe

I den tredje saligprisningen erklærer Jesus: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden» (vers 5). Brødre og søstre, ydmykhet! Ydmykhet er typisk for Jesus, som sier følgende om seg selv: «Lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29). Ydmyk er den som klarer å beherske seg, som gir plass til andre, lytter til dem, og respekterer dem uansett deres levemåte, behov og ønsker. De ydmyke går ikke inn for å undertrykke andre eller fornedre dem, de ønsker ikke å stå på toppen og dominere alt, heller ikke å påtvinge egne ideer og interesser på bekostning av andres. De ydmyke er lite verd fra et verdslig synspunkt, men tvert imot dyrebare i Guds øyne. Han gir dem det lovede land, altså det evige liv, i arv. Også denne saligprisningen begynner her nede og fullbyrdes i himmelen, i Kristus. Ydmykhet! Det finnes det så mye aggressivitet nå, på globalt nivå, og også i hverdagslivet. Det første som kommer ut av oss er aggresjon, forsvar. For å kunne gå framover på hellighetens vei må vi være ydmyke. Vi må lytte og respektere, ikke angripe: ydmykhet.

En personlig hellighetens vandring

Kjære brødre og søstre, å velge renhet, ydmykhet og barmhjertighet; å velge å stole på Herren i åndelig fattigdom og sorg; å gå inn for rettferdighet og fred: Alt dette betyr å gå mot strømmen, mot denne verdens mentalitet, mot en kultur preget av eiertrang, meningsløs fornøyelse og arroganse mot de svakeste. De hellige og de salige gikk denne evangeliske veien. Dagens høytid, når vi feirer alle de hellige, minner oss om det personlige og universelle kallet til hellighet, og den byr på trygge forbilder for denne vandringen, som hver enkelt foretar på en enestående måte, som ikke lar seg gjenta av andre. Bare tenk på uuttømmelige variasjonene i gaver og livshistorier som finnes blant helgenene: De er ikke like, hver har sin personlighet og levde sitt hellige liv ut fra sin personlighet. Hver enkelt av oss kan gjøre det – gå den veien. Ydmykhet, ydmykhet, vær så snill, da er vi på mot hellighet.

Bønn

Den umåtelige familien av Kristi trofaste disipler har en mor: jomfru Maria. Vi ærer henne med tittelen Alle helliges dronning, men framfor alt er hun moren, som lærer hver og en å ta imot hennes Sønn og følge ham. Må hun hjelpe oss å nære vår lengsel etter hellighet, ved at vi vandrer saligprisningenes vei.