Bønn: 13. Jesus, bønnens læremester

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen onsdag 4. november ble det lest fra Markusevangeliet:

Da det ble kveld og solen var gått ned, brakte de til ham alle som var syke eller hadde onde ånder. […] Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, sto Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted og ba der. […] (Mark 1,32.34–38 fra Bibel 2011)

Jesus ba

Evangeliene forteller oss at Jesus ba. Han forsømte aldri sin indre dialog med Faderen, selv ikke når hele hans dag gikk til å hjelpe menneskene rundt seg. Bønnen var det sentrale punktet. Alt annet skjedde ut fra det.

Jesu bønn er skjult for våre øyne. Det er «en hemmelighetsfull virkelighet, som vi bare kan ane noe om. Men den gjør det mulig å se hele hans sendelse ut fra det rette perspektiv. I sine ensomme timer – gjerne før soloppgang eller om natten – dukker Jesus inn i sin intimitet med Faderen, altså inn i den kjærlighet som alle sjeler tørster etter.»

Bønnen er Jesu ror

En kveld var han for eksempel i Kapernaum, og de brakte til ham alle sine syke, og han helbredet dem; det var som et «feltsykehus». Men før solopppgang, ble han borte. Og da disiplene så fant ham og sa at «alle leter etter deg» svarte han at de måtte videre. For det var ikke suksessen – det smigrende «alle leter etter deg» – som bestemte hvor han skulle, men det han hørte fra Faderen: Bønn var roret som bestemte Jesu rute.

Hva lærer Jesus oss om bønn?

«Når Jesus ber, lærer Han oss allerede å be» står det i Katekismen (KKK 2607). Så hva er typisk for Jesu bønn? Hva er det han lærer oss?

Bønn før alt annet

For det første lærer vi at ingenting er viktigere enn bønn Allerede før verden våkner, begynner Jesus å be. I bønnen møter vi Gud og lytter til ham. «Våre hverdagsproblemer er da ikke hindringer, men Guds oppfordringer om å lytte til dem vi står overfor og gå dem i møte. Livets prøvelser omdannes slik til anledninger til å vokse i tro og nestekjærlighet. Vi blir i stand til å se vår daglige vandring, også det som er vanskelig, i lys av et ‘kall’.» Bønn åpner sinnet og gjør hjertet større.

Utholdenhet

For det andre lærer vi utholdenhet. Jesus selv sier at vi skal fortsette å banke på. Alle klarer vi å be litt engang iblant, ut fra følelser der og da. Men Jesus lærer oss en annen type bønn: disiplinert og regelmessig bønn. «Utholdende bønn vil etterhvert forvandle oss, gjøre oss sterke i vanskelige tider, gi oss den nåde å finne støtte i ham som elsker oss og alltid beskytter oss.»

Stillhet og ensomhet

For det tredje: Bønn er ikke verdensflukt, men likevel ber vi best i ensomhet. «Der i stillheten kan de slippe til, de mange stemmer som vi gjemmer i vårt indre: undertrykte ønsker, sannheter som vi prøver å kvele, og så videre. Og framfor alt: I stillheten taler Gud. Ethvert menneske trenger et rom for seg selv, der det kan dyrke sitt indre liv, der alle dets handlinger får mening. Uten indre liv blir vi overfladiske, opprevne, engstelige – og angst gjør oss ondt! Derfor må vi be; uten indre liv flykter vi fra virkeligheten og også fra oss selv.»

Gud: alltings kilde og mål

I Jesu bønn kan vi ane at alt kommer fra Gud og at alt vender tilbake til ham. Iblant tror vi mennesker at vi er herrer over alt, eller omvendt: Vi har ingen respekt for oss selv. «Bønn hjelper oss å finne den rette dimensjonen, i relasjonen med Gud, vår Far, og med hele skaperverket.» Jesus selv overgir seg i Faderens hender, som i Getsemane: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil» (Mark 14,36).

***

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Bønnens mysterium
2. Kristen bønn
3. Skaperverkets mysterium
4. De rettferdiges bønn
5. Abrahams bønn
6. Jakobs bønn
7. Moses’ bønn
8. Davids bønn
9. Elias bønn
10. Salmenes bønn. 1
11. Salmenes bønn. 2
12. Jesus, bønnens menneske

Se også: Artikler om bønn på katolsk.no