Bønn: 18. Bønn om hjelp

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen onsdag 9. desember ble det lest noen vers fra Salme 28:

Til deg, Herre, roper jeg.
Min klippe, vær ikke taus og vend deg ikke fra meg!
Svarer du meg ikke,
blir jeg lik dem som har gått i graven.

Hør min bønn når jeg roper til deg om hjelp,
når jeg løfter hendene mine
mot Det aller helligste i ditt tempel.

Velsignet er Herren,
for han hører min bønn!

Herren er mitt vern og mitt skjold,
mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp.
Hjertet jublet, med sang vil jeg prise ham.

Rangorden i det vi ber om

Jesus lærte oss Fadervår – å be til vår Far – og da først om det største, for «det finnes en rangorden i det vi ber om: først om at riket må komme, deretter om det som trenges for å ta imot det og samarbeide i dets komme» (KKK 2632).

Vi ber så om «vårt daglige brød»: om helse, bolig, arbeid, alt det hverdagslige. Og vi ber om tilgivelse for våre synder og dermed om fredelige relasjoner, og om hjelp i fristelser og om frelse fra det onde.

Bønn om hjelp

Å be om hjelp er også bønn, og «det er ved denne formen for bønn vi lever ut vår bevissthet om det forhold vi står i til Gud: Som skapninger er vi ikke vårt eget opphav, heller ikke herre over motgang eller vårt eget endemål, men fordi vi er syndere, vet vi som kristne at vi vender oss bort fra vår Far. Å be om noe er allerede å vende tilbake til ham» (KKK 2629).

Mennesket er et skrik

Iblant kan vi leve i den tro at vi greier oss helt fint selv, uten hjelp av noen. Men før eller senere blekner den illusjonen. «Mennesket er en bønnfallelse, som iblant går over i et skrik, åpent eller tilbakeholdt. Vår sjel er som et tørt og utarmet land, sier en av Salmene (jf. Sal 63,2). Alle opplever vi melankoli eller ensomhet før eller senere.» Bibelen legger ikke skjul på alt det negative: sykdom, urettferdighet, svik, fortvilelse, vold, …. «Iblant er som om alt raser sammen, som om vårt liv så langt har vært forgjeves. Og i slike tilsynelatende fastlåste situasjoner finnes det bare én utvei: skriket, bønnen: ‘Herre, hjelp meg!’ Bønnen åpner for glimt av lys selv i det dypeste mørke. ‘Herre, hjelp meg!’».

Fødselsrier

Vi mennesker er ikke de eneste til å «be» i universet: Hele skaperverket bærer i seg en higen etter Gud. «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv» (Rom 8,22–23). Alt lengter etter fullbyrdelse. Men vi mennesker er de eneste til å be bevisst.

Ingen skam å be om hjelp

Det er ingen skam å be, og det er ingen skam å be om hjelp. «Å tigge skammer jeg meg over», var det en som sa (Luk 16,3). Mange føler det slik. Det er det ingen grunn til. «Hjelp meg!» er jo hjertets rop til Gud, vår Far.

Ja, det er mulig ikke å tro på Gud, «men det er vanskelig ikke å tro på bønn: Bønn finnes, ganske enkelt; den dukker opp i oss som et rop, og vi har alle sammen denne indre stemmen. Lenge kan tie, men som så en dag våkner den og roper.»

Gud svarer alltid

Og Gud hører, og han svarer – før eller senere, på en eller annen måte. Vi bør lære å leve i forventning. «Det er et tålmodighetsspørsmål, alltid. Det gjelder å holde ut ventingen. Nå er vi i adventstiden, den typiske ventetiden før jul. Vi er på vent. […] Men også hele vårt liv er på vent. Og bønn er alltid full av forventning, for vi vet at Herren vil svare.»

***

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Bønnens mysterium
2. Kristen bønn
3. Skaperverkets mysterium
4. De rettferdiges bønn
5. Abrahams bønn
6. Jakobs bønn
7. Moses’ bønn
8. Davids bønn
9. Elias bønn
10. Salmenes bønn. 1
11. Salmenes bønn. 2
12. Jesus, bønnens menneske
13. Jesus, bønnens læremester
14. Utholdende bønn
15. Jomfru Maria, bedende kvinne
16. Den nyfødte Kirkens bønn
17. Velsignelse

Hele katekesen på svensk eller på engelsk eller andre språk.