Patris corde: 2. En far i ømhjertethet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Dag for dag så Josef Jesus gå fram «i alder og visdom» og være «til glede for Gud og mennesker» (Luk 2,52). Med Jesus gjorde Josef som Herren med Israel: Han lærte ham å gå og tok ham på armen. Han var som en far, som løfter sitt spedbarn opp til kinnet, han bøyde seg ned og ga ham mat (jf. Hos 11,3–4).

I Josef opplevde Jesus Guds ømhet og barmhjertighet: «Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham» (Sal 103,13).

Under salmebønn i synagogen må Josef sikkert om og om igjen ha fått høre at Israels Gud er en ømhjertet og barmhjertig Gud [11], «god mot alle, barmhjertig mot alt han har skapt» (Sal 145,9).

Frelseshistorien gjennomføres «med håp mot alt håp» (jf. Rom 4,18 i Bibel 1930), gjennom vår svakhet. Altfor ofte tenker vi oss at Gud bare benytter seg av det som er godt og vellykket i oss. I virkeligheten blir brorparten av hans planer realisert gjennom vår svakhet og på tross av den. Det er det som får den hellige Paulus til å si: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: ‘Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet’» (2 Kor 12,7–9).

Ut fra et frelsesøkonomisk perspektiv må vi lære å forholde oss til vår svakhet med dyp ømhjertethet. [12]

Den onde får oss til å se vår skrøpelighet og fordømme den; når Den hellige ånd trekker den fram i lyset, skjer det med ømhjertethet. Ømhjertethet er den beste måten å røre ved det skrøpelige i oss. Når vi peker på andre og dømmer dem, er det meget ofte et tegn på at vi inni oss ikke er i stand til å akseptere vår egen svakhet, vår egen skrøpelighet. Ømhjertethet er det eneste som kan berge oss fra anklagerens gjerninger (jf. Åp 12,10). Derfor er det viktig å møte Guds barmhjertighet, især i forsoningens sakrament, og erfare sannhet og ømhjertethet. Paradoksalt nok kan også den onde si oss sannheten, men om han gjør det, er det for å dømme oss. Men vi vet at sannheten, som er av Gud, ikke dømmer oss; den tar i mot oss, den omfavner, støtter og tilgir oss. Sannheten viser seg alltid for oss som den barmhjertige far i lignelsen (jf. Luk 15,11–32): Den kommer oss i møte, gir oss verdigheten tilbake, reiser oss opp igjen og gjør stas på oss, «for denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen» (vers 24).

Det er også gjennom Josefs bekymringer at Guds vilje, historie og plan blir til virkelighet. Josef lærer oss slik at gudstro innbefatter tro på at Gud kan virke også gjennom vår frykt, skrøpelighet og svakhet. Og han lærer oss at vi ikke bør være redde for å overlate Gud roret i livets stormer. Iblant ønsker vi å ha full kontroll, men det er han som kan se helheten.

[11] Jf. 5Mos 4,31; Sal 69,17; 78,38; 86,5; 111,4; 116,5; Jer 31,20.

[12] Jf. Den apostoliske formaning Evangelii Gaudium (24. november 2013), 88, 288: AAS 105 (2013), 1057, 1136–1137.

***

Patris corde på norsk:
Innledningen
1. En elsket far
2. En far i ømhjertethet
3. En far i lydighet
4. En far i mottagelighet
5. En far med kreativt mot
6. En arbeidende far
7. En far i skyggen
8. Avslutningen