Pavens preken ved avslutningen av bønneuken for kristen enhet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Mandag 25. januar, på den katolske festen for apostelen Paulus’ omvendelse, ble bønneuken for kristen enhet avsluttet med økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen i Roma. Pave Frans var ikke til stede på grunn av isjiasplager.

I år var temaet for bønneuken fra Joh 15,1–17: «Bli i min kjærlighet, og dere skal bære mye frukt».

Her følger pave Frans' preken, som ble lest av kardinal Koch, president i Det pavelige råd for fremme av kristen enhet, som også ledet feiringen:

Enhet som tre konsentriske årringer

«Bli i min kjærlighet!» (Joh 15,9). Jesus knytter sin oppfordring til bildet av vintreet og greinene – det siste bildet han gir oss i evangeliene. Herren selv er vintreet, «det sanne vintre» (vers 1), som ikke skuffer våre forventninger, men er trofast i sin kjærlighet til tross for våre synder og splittelser. På dette vintreet, som er han selv, er alle vi som er blitt døpt, podet inn som greiner: Det innebærer at vi bare i forening ed Jesus kan vi vokse og bære frukt. I kveld betrakter vi denne uunnværlige enheten, som består av flere lag. Med vintreet i tankene kan vi forestille oss enheten som tre konsentriske ringer, som årringene i en trestamme.

Den første ringen: personlig enhet med Jesus

Den første og innerste ringen er å bli i Jesus. Det er herfra vandringen mot enhet tar til for hver enkelt. I dagens oppjagede og mangefasetterte verden, hvor vi dras hit og dit, er det lett å miste tråden. Mange føler seg oppsplittede innvendig, ute av stand til å finne et fast punkt, noe stabilt under livets varierende omstendigheter. Jesus sier oss at hemmeligheten med stabilitet er å bli i ham. I den teksten som vi hørte gjentar han dette begrepet hele sju ganger (jf. versene 4–7.9–10). For han vet at «uten ham kan vi ingen ting gjøre» (jf. vers 5). Han har også vist oss hvordan vi kan gjøre det, ved å gi oss eksemplet: Han trakk seg daglig tilbake til øde steder for å be. For å leve trenger vi bønn akkurat som vi trenger vann. Personlig bønn, samvær med Jesus, tilbedelse er vesentlig for å kunne bli i ham. Slik kan vi i Herrens hjerte legge alt det som vi har i vårt eget hjerte – forhåpninger og frykt, gleder og lidelser. Men framfor alt erfarer vi – i bønnen med Jesus som midtpunkt – hans kjærlighet. Og vår eksistens henter liv derfra, likesom greinen får sevje fra trestammen. Dette er den første enhet, vår personlige integritet, et nådens verk, som vi mottar ved å bli i Jesus.

Den andre ringen: enhet med alle kristne

Den andre ringen er enhet med alle kristne. Vi er greiner på det samme vintre, vi er kommuniserende rør: Det hver av oss gjør av godt og ondt påvirker de andre. I åndelig liv finnes det også en slags «dynamikkens lov»: I den grad vi blir i Gud nærmer vi oss andre, og i den grad vi nærmer oss andre blir vi i Gud. Det betyr at om vi tilber Gud i ånd og sannhet blir det nødvendig å elske de andre, og på den annen side «dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss» (1 Joh 4,12). Bønn må lede til kjærlighet, ellers er det overfladisk ritualisme det dreier seg om. For det er ikke mulig å møte Jesus uten hans kropp, som består av mange lemmer, like mange som det finnes døpte. Om vår tilbedelse er ekte, vil vi vokse i kjærlighet til alle de som følger Jesus, uavhengig av hvilket kristent fellesskap de tilhører, for selv om de ikke er «våre egne», er de hans.

Men vi må fastslå at å elske våre søsken ikke er lett, for deres feil og mangler straks kommer til syne, og igjen minnes vi fortidens sår. Her kommer Faderen oss til hjelp. Som en erfaren vinbonde (jf. vers 1) vet han godt hva som må gjøres: «Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer» (vers 2). Faderen tar bort og renser. Hvorfor? For å kunne elske trenger vi å bli kvitt alt som bringer oss på avveier, inn i selvsentrering, og som dermed forhindrer oss i å bære frukt. La oss altså be Faderen om å skjære vekk våre fordommer om andre og våre verdslige tilknytninger, som forhindrer full enhet med alle hans barn. Renset av kjærligheten vil vi kunne la alt det som i dag distraherer oss fra evangeliet – jordiske forhindringer og fortidens forhindringer – tre i bakgrunnen.

Den tredje ringen: enhet med hele menneskeheten

Den tredje og videste enhetens ring er hele menneskeheten. Her kan vi reflektere over Den hellige ånds virke. I Kristus, vintreet, er han sevjen som når alle sine deler. Men Ånden blåser dit han vil, og overalt ønsker han å føre oss tilbake til enhet. Han får oss til å elske ikke bare de som er glade i oss og tenker som vi selv, men alle, slik Jesus lærte oss. Han gjør oss i stand til å tilgi våre fiender og den urett vi har lidd. Han driver oss til å være aktive og kreative i kjærligheten. Han minner oss om at vår neste ikke bare er den som deler våre verdier og våre oppfatninger, men at vi selv er kalt til å bli en neste til alle, til å bli barmhjertige samaritanere i en sårbar, fattig og lidende menneskehet, utstrakt langs vår verdens veier – en nå svært lidende menneskehet, som Gud ved medlidenhet ønsker å reise opp. Må Den hellige ånd, nådens opphavsmann, hjelpe oss å leve i uegennyttighet, å elske også den som ikke yter gjengjeld, for det er i ren og uegennyttig kjærlighet at evangeliet bærer frukt. På fruktene kjenner man treet: På vår uegennyttige kjærlighet kjenner man om vi tilhører Jesu vintre.

Den hellige ånd lærer oss slik konkret kjærlighet til alle våre søsken, våre medmennesker i den menneskehet som Kristus forenet med seg på uadskillelig måte. Han sa at vi alltid vil kunne finne ham i de fattigste og mest trengende (jf. Matt 25,31–45). Ved sammen å tjene dem, vil vi igjen kunne oppfatte hverandre som søsken og vokse i enhet. Ånden, som fornyer jordens åsyn, maner oss også til å ta oss av vårt felles hjem, til å treffe modige valg om vår levemåte og vårt forbruk, for det motsatte av å bære frukt er utsuging, og det er skammelig å sløse bort dyrebare ressurser, som mange står helt uten.

Den samme Ånd, som står bak den økumeniske vandring, brakte oss sammen i kveld for å be. Og mens vi erfarer den enhet som oppstår når vi samstemmig vender oss til Gud, ønsker jeg å takke alle dem som denne uken har bedt og fortsetter å be for kristen enhet. Jeg retter mine brodelige hilsner til representantene for de kirker og kirkelige fellesskaper som er tilstede her: til de unge ortodokse og orientalsk-ortodokse som studerer i Roma med støtte fra Det pavelige råd for fremme av kristen enhet; til lærerne og studentene ved Ecumenical Institute of Bossey, som også i år skulle ha kommet til Roma, men som ikke kunne på grunn av pandemien og som nå følger oss gjennom massemedia. Kjære brødre og søstre, la oss forbli forenet i Kristus: Må Den hellige ånd, som er utøst i våre hjerter, få oss til å føle oss som barn av vår Far, som hverandres brødre og søstre, som brødre og søstre i den ene menneskefamilie. Må Den hellige treenighet, kjærlighetsfellesskapet, la oss vokse i enhet.