Angelus femte søndag i fasten

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 21. mars var evangelieteksten:

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. […] (Joh 12,20–33 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Grekernes ønske: Vi vil gjerne se Jesus

Kjære brødre og søstre, god dag!

Denne femte søndag i fasten forkynner liturgien det evangeliet der den hellige Johannes gjengir en episode som fant sted en av de siste dagene i Kristi liv, like før lidelsen (jf. Joh 12,20–33). Da Jesus var i Jerusalem i anledning påskefesten, var det noen grekere der som var nysgjerrige på det han holdt på med og ytret ønske om å se ham. De gikk til Filip og sa: «Vi vil gjerne se Jesus» (vers 21). «Vi vil gjerne se Jesus.» La oss legge oss dette ønsket på minne: «Vi vil gjerne se Jesus.» Filip fortalte det til Andreas, og sammen sa de det til Mesteren. I disse grekernes anmodning kan vi skimte det ønske som mange menn og kvinner, fra alle mulige steder og tider, har til Kirken og også til hver av oss: «Vi vil gjerne se Jesus.»

Jesu svar: Se på hvetekornet, som dør og bærer rik frukt

Og hvordan svarer Jesus på den anmodningen? På en tankevekkende måte. Han sier: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. […] Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (versene 23–24). Tilsynelatende besvarer ikke disse ordene grekernes anmodning. I virkeligheten går de lenger. For Jesus avslører at han, for ethvert menneske som ønsker å finne ham, er det bortgjemte frøet, villig til å dø for å gi mye frukt. Det er som om han sier: Om dere ønsker å kjenne meg, om dere ønsker å forstå meg, så se på hvetekornet som dør i jorden, se på korset.

Korset: de kristnes fremste kjennetegn

Vi kommer i tanker om korssymbolet, som i århundrenes løp er blitt de kristnes symbol fremfor alle andre. Hva er det første de ser, de som i dag ønsker «å se Jesus» og som muligens kommer fra land og kulturer der kristendommen er lite kjent? Krusifikset, korset. I kirkene, i kristne hjem, båret på kroppen. Det som er viktig er at tegnet er i samsvar med evangeliet: Korset kan ikke uttrykke annet enn kjærlighet, tjeneste, uforbeholden selvhengivelse. Kun slik er korset virkelig «livets tre», det overstrømmende livets tre.

Vårt svar og ansvar

Også i dag er det mange mennesker – ofte uten å ha sagt det, underforstått – ønsker «å se Jesus», å møte ham, å kjenne ham. Derav forstår vi vårt store ansvar som kristne og kristne fellesskap. Også vi må svare med vitnesbyrdet i et selvoppofrende og tjenende liv, i et liv i Guds stil, det vil si preget av nærhet, medlidenhet og ømhet. Det dreier seg om å så kjærlighetsfrø, ikke med ord som lett blir tatt av vinden, men med konkrete, enkle og modige eksempler, ikke med teoretiske domsavsigelser, men med gester preget av kjærlighet. Da vil Herren i sin nåde la oss bære mye frukt, selv når jorden er uttørket på grunn av misforståelser, vanskeligheter eller forfølgelse, eller krav om legalisme eller moralisme i Kirken. Dette er tørr jord. Nettopp da, i prøvelser og i ensomhet, mens frøet dør, er øyeblikket da livet begynner å spire og vil bære moden frukt når tiden er inne. Det er i denne sammenflettingen av død og liv at vi kan erfare kjærlighetens glede og dens sanne fruktbarhet. Og kjærlighet, gjentar jeg, gis med Guds stil: nærhet, medlidenhet, ømhet.

Bønn

Må jomfru Maria hjelpe oss å følge Jesus, å vandre sterke og glade på tjenestens vei, slik at Kristi kjærlighet stråler ut fra vår fremferd og stadig mer blir vår livsstil.