Pavens preken palmesøndag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved messen i Peterskirken palmesøndag, 28. mars, ble lidelseshistorien fra Markusevangeliet lest (Mark 14,1–15,47), og deretter holdt paven følgende preken:

En forunderlig historie

Hvert år vekker denne liturgien forundring i oss: Vi går fra gleden over å ta imot Jesus ved hans inntog i Jerusalem til smerten over å se ham dømt til døden og korsfestet. Denne grunnholdningen vil følge oss gjennom hele den stille uke. La oss nå altså gå inn i denne forundringen.

Beundring er ikke det samme som forundring

Jesus forundrer oss helt fra begynnelsen av. Hans folk tar høytidelig imot ham, men han rir inn i Jerusalem på en ganske alminnelig fole. Hans folk venter en mektig befrier til påskefesten, men Jesus kommer for å fullbyrde påsken ved sitt offer. Hans folk forventer å kunne feire en seier ved sverd over romerne, men Jesus kommer for å feire Guds seier på korset. Hva skjedde med disse menneskene, som på få dager gikk fra å møte ham med «hosianna!» til å rope «korsfest ham!»? Hva skjedde? Det var snarere et messiasbilde enn Messias selv disse menneskene fulgte. De beundret Jesus, men var ikke rede til å la seg forundre av ham. Forundring er ikke det samme som beundring. Beundring kan være verdslig, for beundring søker det som faller i smak og som er forventet; forundring derimot forblir åpen for andre, for det som er nytt i dem. Også i dag er det mange som beundrer Jesus: Han talte godt, han elsket og tilga, hans eksempel forandret historien, og så videre. De beundrer ham, men deres liv endres ikke. Det er nemlig ikke nok å beundre Jesus. Vi må følge ham på hans vei, vi må la oss utfordre av ham: å gå fra beundring til forundring.

Korsets lærestol

Og hva er det som forundrer oss aller mest ved Herren og hans påske? Den kjensgjerning at det er på ydmykelsenes vei han når fram til herligheten. Han triumferer ved å godta smerte og død, det som vi, som ligger under for beundring og suksess, helst unngår. Jesus derimot – slik den hellige Paulus sa oss – «ga avkall på sitt eget […] fornedret seg selv» (Fil 2,7.8). Dette forundrer oss: å se Den allmektige bli til ingenting. Å se ham, Ordet som vet alt, i all stillhet undervise oss på korsets lærestol. Å se kongenes konge med en marterpæl som trone. Å se universets Gud uten noe som helst. Å se ham kronet med torner i stedet for ære. Å se ham, godheten selv, bli spottet og tråkket ned. Hvorfor all denne ydmykelse? Hvorfor, Herre, utsatte du deg selv for alt dette?

Seierspalmen går via korsets tre

Det var for vår skyld han gjorde det, for å trenge til bunns i vår menneskelige virkelighet, for å gjennomleve hele vår tilværelse, alt det vonde og onde. For å komme nær oss og ikke la oss være alene i vår smerte og død. For å vinne oss tilbake, for å frelse oss. Jesus stiger opp på korset for å stige ned i vår lidelse. Han gjennomlever våre verste sinnsstemninger: nederlag, å bli vraket av alle, å bli forrådt av en som er glad i ham, og til og med følelsen av å være forlatt av Gud. På sin egen kropp opplever han våre mest opprivende selvmotsigelser, og slik forløser han dem, han forvandler dem. Han møter våre svakheter med kjærlighet, og den når fram dit hvor vi skammer oss aller mest. Og nå vet vi at vi ikke er alene: Gud er med oss i hvert et sår, i hver en engstelse: Intet onde, ingen synd har siste ord. Gud vinner, men seierspalmen går via korsets tre. Palmen og korset hører altså sammen.

Uten forundring blir vi ufølsomme

La oss be om nåde til å forundre oss. Uten forundring blir kristenlivet trist og grått. Hvordan kan vi vitne om vår glede over å ha møtt Jesus om vi ikke hver dag forundres av hans overraskende kjærlighet, som tilgir oss og gir oss en ny start? Uten forundring blir troen døv: Den merker ikke lenger hvilket under nåden er, den kjenner ikke lenger smaken av Livets brød og Ordet, den oppfatter ikke lenger medmenneskers skjønnhet og skaperverkets gave. Og den har da ingen annen utvei enn å flykte inn legalisme, i klerikalisme og alt slikt som Jesus fordømmer i tjuetredje kapittel i Matteusevangeliet.

Ikke lenger forundret? Hvorfor?

La oss i denne stille uke løfte blikket mot korset og ta imot forundringens nåde. Den hellige Frans av Assisi betraktet Den korsfestede og ble overrasket over at brødrene hans ikke brast i gråt. Og vi, blir vi fortsatt rørt av Guds kjærlighet? Hvorfor har vi sluttet å forundre oss overfor ham? Hvorfor? Kanskje fordi vår tro er blitt en forslitt vane. Kanskje fordi vi stenger oss inne i vår nostalgisk klaging og lar oss lamme av vår misnøye. Kanskje fordi vi har mistet tilliten til alt og til og med tror at vi ikke er noe verdt. Men bak alle slike kanskje-er finnes den kjernsgjerning at vi ikke er åpne for Åndens gave; det er han som gir oss nåde til å forundre oss.

Forundring som startpunkt

La forundringen være vårt nye startpunkt; la oss se på Den korsfestede og si ham: «Herre, hvor høyt du elsker meg! Hvor dyrebar jeg er for deg!» La Jesus forundre oss, for igjen å kunne leve, for det store i livet ligger ikke i å eie og å hevde seg selv, men i å oppdage at vi er elsket. – Dette er det store i livet: å oppdage at vi er elsket. Det store ligger nettopp i kjærlighetens skjønnhet. – I Den korsfestede ser vi Gud bli ydmyket, Den allmektige bli vraket. Og ved forundringens nåde forstår vi at når vi tar imot dem som blir vraket, ved å være nær dem som blir ydmyket, elsker vi Jesus: For han er der, i de siste, i dem som blir avvist, i dem som blir fordømt av vår fariseiske kultur.

Offiseren: det vakreste bilde på forundring

Rett etter Jesu død gir dagens evangelietekst oss det vakreste bilde på forundring. Det er scenen med offiseren, som da han så hvordan Jesus utåndet, sa: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (Mark 15,39). Han lot seg forundre av kjærligheten. Hvordan så han Jesus dø? Full av kjærlighet. Det forundret offiseren. Jesus led, han var helt utmattet, men han sluttet ikke å elske. Her har vi forundringen overfor Gud, han som fyller selv døden med kjærlighet. I denne ubetalelige og uhørte kjærligheten finner offiseren, en hedning, Gud. Sannelig var han Guds Sønn! Hans ord besegler lidelseshistorien. Før ham hadde mange andre i evangeliet beundret Jesus for hans tegn og undre, de hadde erkjent at han var Guds Sønn, men Kristus selv hadde fått dem til å tie, for det var fare for at folk ble stående ved en verdslig beundring, ved forestillingen om en Gud som skal tilbes og fryktes på grunn av sin skremmende makt. Nå er den faren borte, under korset kan man ikke lenger misforstå: Gud har åpenbart seg selv og hersker ene og alene ved kjærlighetens våpenløse og avvæpnende kraft.

Brødre og søstre, i dag forundrer Gud vårt sinn og vårt hjerte. La denne forundringen gjennomtrenge oss, la oss se på Den korsfestede og også vi si: «Du er sannelig Guds Sønn. Du er min Gud».