Påskens hellige triduum

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Jesaja:

Se, min tjener skal ha fremgang,
han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høy.
Slik mange ble forferdet over deg
– så ødelagt var han,
han lignet ikke en mann,
han så ikke ut som et menneske –
slik skal mange folkeslag undres,
for hans skyld skal konger lukke sin munn.
For det som ikke ble fortalt dem, skal de se,
og det de ikke hørte, skal de forstå.
(Jes 52,13–15 fra Bibel 2011)

Skjærtorsdag

Skjærtorsdag feirer vi aftenmesse til minne om Herrens hellige nattverd. «Det er kvelden da Kristus etterlot disiplene sitt kjærlighetstestament i eukaristien.» Ikke bare som et minne, men som noe høyst virkelig, som et levende nærvær. «Det er kvelden da han ber oss om å elske hverandre ved å tjene hverandre, slik han selv gjorde ved å vaske disiplenes føtter. Fotvaskingen foregriper korsets blodige offer. Dagen etter dør jo Mesteren og Herren, ikke for å vaske disiplenes føtter, men deres hjerte og hele deres liv.»

Langfredag

Langfredag er preget av bot, faste og bønn. Ved hjelp av tekster fra Bibelen og liturgiske bønner samles vi på Golgata for å minnes Jesu Kristi lidelse og død til vår frelse. Vi tilber korset, og bærer i bønn fram de mange som «korsfestes» nå – våre dagers «påskelam» – ofre for krig, diktatur, daglig vold, aborter, … «Av ham alene kan de få trøst og finne mening med sin lidelse.»

«Han stiger ned i lidelsens avgrunn, går inn i denne verdens ulykker, for å forløse og forvandle. Og også for å befri hver av oss fra mørkets makt, fra vårt hovmod, fra vår motstand mot å bli elsket av Gud.»

Påskeaften

Påskeaften er stillhetens dag. De første disiplene sørget og var opprørt og forvirret over Jesu grusomme død. «Mens Ordet tier, mens Livet er i graven, blir de som hadde håpet på ham satt på en vanskelig prøve, de føler seg foreldreløse, kanskje også uten Far.»

Dette er også Marias dag. Også hun gråter, men «hennes hjerte er fullt av tro, fullt av håp, fullt av kjærlighet. Jesu mor hadde fulgt Sønnen på hans smertevei, hun var blitt stående ved foten av korset, med gjennomboret sjel. Men når alt tilsynelatende er slutt, våker hun, hun venter og våker og slutter ikke å håpe på Gud, som vekker døde. Og slik, i verdens mørkeste time, blir hun mor til de troende og mor til Kirken, og et tegn på håp.»

Påskevigilien

Under påskevigilien bryter gleden og lyset ut: Den korsfestede er stått opp! «Alle spørsmål og alle uvisshet, all nølen og frykt jages på flukt av denne åpenbaringen. Den oppstandne Herren gir oss visshet om at det gode alltid seirer over det onde, at livet alltid vinner over døden, og at vår endelige bestemmelse ikke er å stige stadig lenger ned, fra tristhet til tristhet, men å stige høyt opp. Den oppstandne Herren er bekreftelsen på at Jesus har rett i alt: i å love oss liv hinsides døden og tilgivelse hinsides syndene. Disiplene tvilte, de trodde ikke. Den første til å tro og se var Maria Magdalena, hun var oppstandelsens apostel, som gikk for å fortelle at hun hadde sett Jesus, som hadde kalt henne ved navn. Og siden så alle disiplene ham.»

Selv vaktmannskapet, de soldatene som holdt vakt ved graven, fikk se at han var stått opp og levde. Men de ble betalt for å holde munn.

Vår annen pandemipåske

Dette er vår annen pandemipåske. «Kristi kors er som et fyrlys som viser vei til havnen for skip som fortsatt er langt ute på det stormfylte havet. Kristi kors er tegn på det håp som ikke skuffer; og det sier oss at ikke en eneste tåre, ikke ett eneste stønn, går tapt i Guds frelsesplan.»