Pavens Urbi et orbi påskedag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre, god påske! God, hellig og fredelig påske!

I dag gjenlyder Kirkens budskap over hele verden: «Jesus, den korsfestede, er stått opp, slik som han sa. Halleluja!».

Påskebudskapet er ingen hildring eller trylleformel; det viser ikke til en nødutgang ut av den vanskelige situasjonen som vi nå gjennomgår. Pandemien er fortsatt i full gang, og den sosiale og økonomiske krisen er meget alvorlig, særlig for de fattige. Til tross for dette – og dette er skandaløst – fortsetter de bevæpnede konfliktene, og det rustes opp. Dette er en skandale i dag.

Overfor denne kompliserte virkeligheten, eller bedre sagt, midt i den, uttrykker påskebudskapet med få ord en hendelse som gir oss det håp som ikke skuffer: «Jesus, den korsfestede, er stått opp.» Det fortelles ikke om engler eller spøkelser, men om et menneske, et menneske i kjøtt og blod, med et ansikt og et navn: Jesus. Evangeliet vitner om at denne Jesus, korsfestet under Pontius Pilatus fordi han hadde sagt at han var Kristus, Guds Sønn, den tredje dagen sto opp etter skriftene og slik han selv hadde forutsagt til sine disipler.

Den korsfestede, ikke noen annen, sto opp. Gud, vår Far, reiste opp sin Sønn Jesus fordi han helt og fullt hadde fulgt hans frelsesvilje: Han tok på seg våre svakheter, våre plager, selv vår død; han led våre smerter, han bare byrden av vår misgjerninger. Derfor opphøyet Gud, vår Far, ham, og nå lever Jesus Kristus i all evighet, og han er Herren.

Og vitnene beretter en viktig detalje: Den oppstandne Jesus har sårmerker på hendene, føttene og i siden. Disse sårene er seglet for hans evigvarende kjærlighet til oss. Enhver som gjennomgår en vanskelig fysisk eller åndelig prøvelse kan finne tilflukt i disse sårene og ved dem motta håpet som ikke skuffer i nådegave.

Den oppstandne Kristus er håpet til alle de som fortsatt lider på grunn av pandemien, for de syke og for de som har mistet noen av sine kjære. Må Herren gi dem trøst og støtte legene og sykepleierne i deres anstrengelser. Alle, særlig de svakeste av oss, har behov for bistand og har rett til å få tilgang til nødvendig helsehjelp. Dette er enda tydeligere i denne tiden, når vi alle er kalt til å bekjempe pandemien, og vaksinene er et viktig middel i kampen. I en ånd av «vaksineinternasjonalisme» oppfordrer jeg derfor hele det internasjonale samfunn til felles innsats for å komme over forsinkelsene i distribusjonen av vaksiner og til å fremme deling av vaksiner, særlig med de fattigste landene.

Den oppstandne korsfestede er en trøst for de som har mistet sitt arbeid eller som gjennomgår alvorlige økonomiske vanskeligheter og står uten skikkelig sosial beskyttelse. Må Herren inspirere offentlige myndigheter i deres virke slik at alle, særlig de mest trengende familiene, tilbys nødvendig hjelp til deres forsørgelse. Pandemien har dessverre ført til en dramatisk økning i antall fattige og til økt desperasjon for et hopetall av mennesker.

«Fattige av alle slag må igjen fatte håp», sa den hellige Johannes Paul II under sin reise til Haiti. Og nettopp til det kjære haitiske folk går mine tanker og min oppmuntring i dag. Må de ikke bli overveldet av vanskelighetene, men se fremover med tillit og håp. Og jeg vil si at mine tanker går særlig til dere, kjære haitiske brødre og søstre: Jeg er dere nær, jeg er dere meget nær og håper på endelig løsning på deres problemer. Dette ber jeg om, kjære brødre og søstre i Haiti.

Den oppstandne Jesus er håpet også til de mange unge som i lange perioder ikke har kunnet gå på skole eller universitet og være sammen med venner. Vi har alle behov for virkelige menneskelige relasjoner, ikke bare virtuelle, særlig i den alder da vår karakter og personalitet blir formet. Det hørte vi fredag i barnas Via crucis. Jeg er nær de unge i hele verden, og i disse dager særlig de i Myanmar, som går inn for demokrati og gjør sin stemme hørt på fredelig vis, vel vitende om at kun med kjærlighet kan hat bli oppløst.

Må Den oppstandes lys være kilde til nytt liv for migrantene, på flukt fra krig og elendighet. I deres ansikter gjenkjenner vi Herrens ødelagte og lidende ansikt idet han stiger opp til Golgata. Må de aldri være foruten konkrete tegn på solidaritet og menneskelig søskenskap, et pant på livets seier over døden, som vi feirer i dag. Jeg takker de nasjoner som gavmildt tar imot lidende mennesker som søker tilflukt hos dem, særlig Libanon og Jordania, som gir husly til mange flyktninger fra den syriske konflikten.

Må det libanesiske folk, som gjennomgår en periode med vanskeligheter og usikkerhet, erfare den oppstandne Herrens trøst, og må det finne støtte i det internasjonale samfunn i deres kall til å være et møtets, sameksistensens og pluralismens land.

Må Kristus, vår fred, endelig få slutt på våpengnyet i det elskede og forpinte Syria, der millioner av personer nå lever under umenneskelige forhold; i Jemen, som omgis av en øredøvende og skandaløs stillhet; og i Libya, der man endelig aner en utvei ut av tiår med strid og blodige sammenstøt. Må alle involverte parter virkelig gå inn for å få slutt på konfliktene og tillate de krigsherjede folk å leve i fred og komme i gang med gjenoppbygging av sine respektive land.

Oppstandelsen fører oss naturligvis til Jerusalem. For Jerusalem ber vi Herren om fred og sikkerhet (jf. Sal 122), slik at byen kan svare på sitt kall til å være et møtested der alle kan føle seg som søsken, og der israelere og palestinere gjenoppdager styrken i dialog, for slik å komme fram til en varig løsning, med to stater side om side i fred og trivsel.

På denne festdagen vender mine tanker også tilbake til Irak, som jeg hadde gleden av å besøke forrige måned. Jeg ber om at de kan fortsette på sin fredsvei, og at Guds drøm om en menneskefamilie, som er gjestfri og velvillig overfor alle hans barn, blir til virkelighet.

Må Den oppstandnes kraft støtte afrikanske befolkninger som ser sin fremtid satt på spill av intern vold og internasjonal terrorisme, særlig i Sahel og i Nigeria, likesom i Tigray-regionen og Cabo Delgado-regionen. Må anstrengelsene for å finne fredelige løsninger på konfliktene fortsette, i respekt for menneskerettighetene og for livets hellighet, gjennom broderlig og konstruktiv dialog i en ånd av forsoning og handlekraftig solidaritet.

Fortsatt finnes det så altfor mange kriger og så altfor mye vold i verden! Må Herren, som er vår fred, hjelpe oss å overvinne vår krigsmentalitet. Må han gjøre det mulig for dem som er fanger i konflikter, særlig i de østlige delene av Ukraina og i Nagorno-Karabakh, å vende hjem til sine familier, i god behold, og må han inspirere myndigheter over hele verden til å bremse våpenkappløpet. I dag, den 4. april, er det Verdensdagen for bevisstgjøring om landminer, disse forræderske og forferdelige innretningene som hvert år dreper og lemlester mange uskyldige mennesker og forhindrer menneskeheten i å «vandre sammen på livets veier, uten å frykte ødeleggelsens og dødens anslag» (den hellige Johannes Paul II, angelus 28. februar 1999). Verden ville vært mye bedre uten disse dødsinstrumentene!

Kjære brødre og søstre, også dette året har mange kristne, på forskjellige steder, feiret påske under strenge restriksjoner, i visse tilfeller uten engang tilgang til de liturgiske feiringene. Vi ber om at disse restriksjonene, ja, alle begrensninger i religionsutøvelse og religionsfrihet i verden, må tas bort, og om at alle fritt må få kunne be til Gud og lovprise ham.

La oss aldri glemme, i de mangfoldige vanskeligheter som vi gjennomgår, at vi er blitt helbredet ved Kristi sår (jf. 1 Pet 2,24). I Den oppstandnes lys er våre lidelser blir forklaret. Der det var død, er det nå liv; der det var sorg, er det nå trøst. Ved å omfavne korset ga Jesus våre lidelser mening, og nå ber vi om at de velgjørende virkningene av denne helbredelsen må spre seg over hele verden. God, hellig og fredelig påske!