Bønn: 35. Vissheten om å bli hørt
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Ved begynnelsen av generalaudiensen onsdag 26. mai ble det lest fra Markusevangeliet:
En av synagogeforstanderne [kom]; han het Jairus. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned for føttene hans og bønnfalt ham: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve.» Jesus gikk med ham. […] Det [kom] folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» (Mark 5,22–24.25–26 fra Bibel 2011)
Er det Gud vi ber til?
Vi hender at vi ber om noe, for oss selv, eller andre, vi ber om at en syk blir frisk, om at en krig tar slutt, … Men så skjer det ingenting, i hvert fall ikke det vi kan se. «Hvordan kan det ha seg? ‘Det finnes til og med dem som slutter å be fordi de mener at de ikke er blitt bønnhørt’ (KKK 2734). Om Gud er Far, hvorfor hører han da ikke på oss? Han, som forsikret oss om at han gir gode ting til de barn som ber om dem (jf. Matt 7,10), hvorfor svarer han da ikke på våre bønner?»
Katekismen gir et godt svar på dette: Det er fare for at vi ikke lever i en virkelig tro, at vårt gudsforhold forandres til noe magisk. «Bønn er ikke en tryllestav; bønn er en dialog med Herren. Når vi ber, finnes en fare: faren for at vi ikke tjener Gud, men fordrer at han skal tjene oss (jf. KKK 2735).»
Jesus ga oss Fadervår. Første halvdel er helt på Guds side: «La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje.» (Matt 6,9–10) Det er ikke våre egne planer vi ber skal bli til virkelighet.
Vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett
Apostelen Paulus minner oss om at vi ikke engang vet «hva vi skal be om for å be rett» (Rom 8,26). Vi må alltid prøve å være ydmyke når vi ber. Det er jo Gud som vet hva det er rett å be om.
Det hender at vi ber av gale grunner. For eksempel kan vi be om å vinne over fiender, uten å spørre oss om hva Guds synes om vår kriging. «Det er lett å skrive ‘Gud er med oss’ på en fane; mange ønsker å forsikre seg om at Gud er med dem, men få tar seg bryet med å undersøke om de selv virkelig er med Gud. I bønnen er det Gud som skal omvende oss, ikke vi som skal omvende Gud. Ydmykhet. Jeg går for å be, men du, Herre, omvend mitt hjerte for at det skal be om det som er rett, for at det skal be om det som er best for min åndelige sunnhet.»
Men hva med dem som ber rett?
Men hva når vi ber om noe med oppriktig hjerte, når vi ber om slikt som er i overensstemmelse med Guds rike, når en mor ber for sitt syke barn – og Gud tilsynelatende likevel ikke hører? Evangeliene kan gi oss svar på det.
I evangeliene finner vi mange bønner: Mange mennesker, såret innvendig og utvendig, ber om å bli helbredet. Noen ber for venner som ikke kan gå, mødre og fedre bringer sine syke barn til Jesus. Det er et enormt kor som bønnfaller: «Ha barmhjertighet med oss!»
Noen ganger svarer Jesus med én gang, andre ganger ikke. Den kanaaneiske kvinnen, som ba for sin datter, måtte insistere (jf. Matt 15,21–28). Det som Jesus sa om ikke å kaste brød til hundene kan ha vært ydmykende for henne. «Men denne kvinnen gir blaffen i ydmykelsen: Det er datterens helse som er viktig for henne.» Og hennes modige bønn ble faktisk belønnet. Et annet eksempel er den lamme mannen. I første omgang får han «bare» tilgitt sine synder. Senere blir også kroppen hans helbredet (jf. Mark 2,1–12).
Det kan ta tid før problemer blir løst. «Hvor ofte har vi vel ikke bedt om en nåde, la oss si et ‘mirakel’, men ingenting skjedde. Så, med tiden, ordnet ting seg, men på Guds måte ikke slik vi selv hadde villet det den gang. Guds tid er ikke vår tid.»
Jairus’ datter
Paven viet fortellingen om Jairus’ datter spesiell oppmerksomhet (jf. Mark 5,21–33): Jairus kommer og ber om hjelp, og Jesus blir med ham. Men underveis finner en annen helbredelse sted, og så kommer nyheten om at jenta er død. Tilsynelatende er alt nå håp ute, men Jesus sier til faren: «Frykt ikke, bare tro!» (Mark 5,36). Jesus ber ham fortsette å tro, for det er troen som holder bønnen oppe. Og Jesus vekker jenta opp igjen. «Men en viss tid måtte Jairus vandre i mørket, med troen som sin eneste flamme. Herre, gi meg tro! Må min tro vokse! Be om denne nåden: å tro. I evangeliet sier Jesus at tro flytter fjell [jf. Matt 17,20]. Virkelig tro. Når Jesus står overfor troen til sine fattige, til sitt folk, faller han for den, han føler en spesiell ømhet når han står overfor en slik tro. Og han lytter.»
Den nestsiste dagen og den siste dagen
«Far, om det er mulig, så ta det fra meg, det som nå venter meg» (jf. Luk 22,42). Tilsynelatende blir heller ikke Jesu bønn i Getsemane hørt. Sønnen drikker lidelsens beger til bunns. Men påskelørdag er ikke den siste dagen. Det er søndag. Og da står han opp fra de døde.
«Det onde er bare herre over den nest siste dagen.» Den nest siste dagen er den mørkeste. Da lar djevelen oss forstå at han har vunnet. Men det er ikke sant. For den siste dagen tilhører Gud alene, og «den dagen blir all menneskelig higen etter frelse oppfylt».
***
Hele katekesen på engelsk og andre språk
Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Bønnens mysterium
2. Kristen bønn
3. Skaperverkets mysterium
4. De rettferdiges bønn
5. Abrahams bønn
6. Jakobs bønn
7. Moses’ bønn
8. Davids bønn
9. Elias bønn
10. Salmenes bønn. 1
11. Salmenes bønn. 2
12. Jesus, bønnens menneske
13. Jesus, bønnens læremester
14. Utholdende bønn
15. Jomfru Maria, bedende kvinne
16. Den nyfødte Kirkens bønn
17. Velsignelse
18. Bønn om hjelp
19. Forbønn
20. Takksigelsesbønn
21. Lovprisningsbønn
22. Bønn med de hellige skriftene
23. Å be i liturgien
24. Å be i dagliglivet
25. Bønn og Den hellige treenighet. 1
26. Bønn og Den hellige treenighet. 2
27. Å be i fellesskap med Maria
28. Å be i fellesskap med helgenene
29. Kirken, bønnens læremester
30. Bønn i ord
31. Meditasjon
32. Kontemplativ bønn
33. Bønnens kamp
34. Distraksjon, tørke og akedi