Angelus: Kom og hvil dere litt

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 18. juli var evangelieteksten:

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang. Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting. (Mark 6,30–34 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Hvile

Kjære brødre og søstre, god dag!

Jesu holdning i dagens evangelietekst (Mark 6,30–34) hjelper oss å begripe to viktige sider ved livet. Den første er hvile. Når apostlene vender tilbake fra sitt misjonsstrev og entusiastisk begynner å fortelle om alt de har gjort, har Jesus en kjærlig innbydelse til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (vers 31). Han innbyr dem til å hvile seg.

På denne måten lærer Jesus oss noe viktig. Selv om han gleder seg over å se disiplenes glade over forkynnelsens undre, bruker han ikke tid på komplimenter og spørsmål. Det er deres fysiske og indre tretthet som opptar ham. Hvorfor det? Han vil advare dem mot en fare, som alltid ligger på lur: faren for å bli revet med av hektiske gjøremål, å falle i aktivismens felle, der det viktigste av alt er våre egne resultater og vår følelse av å være de absolutte hovedpersonene. Dette skjer også ofte i Kirken: Vi lever på høygir, løper omkring, tenker at alt avhenger av oss, og til slutt kan vi risikere å forsømme Jesus – når vi altså stadig vekk gjør oss selv til sentrum. Derfor innbyr Jesus oss å være med ham på et øde sted og hvile oss litt. Det er ikke bare en fysisk hvile, det er hvile også for hjertet. For det er ikke nok «å koble av»; det er nødvendig virkelig å falle til ro. Og hvordan gjør vi det? For å gjøre det må vi vende tilbake til tingenes kjerne: Vi må stoppe opp, være i stillhet, be – og ikke gå fra arbeidsstress til feriestress. Jesus unndro seg ikke folkemengdens behov, men hver dag, før alt annet, trakk han seg tilbake i bønn, i stillhet, i fortrolighet med Faderen. Hans kjærlige innbydelse – hvil dere litt – bør alltid være med oss: La oss passe oss, brødre og søstre, for effektivisme, la oss stoppe det frenetiske renn, la det ikke diktere vår dagsorden. La oss lære å stoppe opp, å slå av mobilen, å kontemplere naturen, å bli regenerert i dialogen med Gud.

Inderlig medfølelse

Imidlertid står det i evangeliet at Jesus og disiplene ikke fikk hvile slik de hadde ønsket. Folk finner dem og strømmer sammen fra alle kanter. Da får han medfølelse med dem. Her har vi den andre viktige siden ved livet: medfølelse, som hører til Guds stil. – Guds stil er nærhet, medfølelse og ømhjertethet. Ofte leser vi setningen «fikk inderlig medfølelse» i evangeliet, i Bibelen. – Jesus er beveget, han tar seg av folk og gjenopptar sin undervisning (versene 33–34). Det kan synes som en motsigelse, men er egentlig ikke det. For kun det hjerte som ikke ligger under for hastverk er i stand til å bli beveget; det er ikke oppslukt av seg selv og sine gjøremål, men vart for andre, for deres sår og for deres behov.

Medfølelse oppstår av kontemplasjon. Om vi lærer oss virkelig å hvile oss, blir vi i stand til virkelig medfølelse; om vi dyrker et kontemplativt blikk, vil våre aktiviteter være fri for den grådighet som preger dem som ønsker å besitte og fortære alt; om vi forblir i forbindelse med Herren og ikke bedøver vårt innerste, vil ikke våre mange gjøremål ha makt til å ta pusten fra oss og sluke oss. Vi trenger – hør dette – vi trenger en «hjertets økologi» bestående av hvile, kontemplasjon og medfølelse. La oss benytte sommertiden til dette!

Bønn

Og la oss nå be til jomfru Maria. Hun dyrket stillhet, bønn og kontemplasjon, og lar seg alltid bevege til øm medfølelse med oss, hennes barn.