Angelus: La oss få sitte ved siden av deg

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 17. oktober var evangelieteksten

Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til ham og sa: «Mester, det er noe vi vil be deg gjøre for oss.» «Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?» spurte han.De svarte: «La oss få sitte ved siden av deg i din herlighet, den ene på din høyre side og den andre på din venstre.» Men Jesus sa til dem: «Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke det begeret jeg drikker, eller bli døpt med den dåpen jeg døpes med?» «Det kan vi», svarte de. Jesus sa til dem: «Det begeret jeg drikker, skal dere drikke, og den dåpen jeg døpes med, skal dere bli døpt med …» […] (Mark 10,35–45 fra Bibel 2011)

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Hva er Guds herlighet?

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dagens evangelium (Mark 10,35–45) ber to av disiplene, Jakob og Johannes, Herren om en dag å få sitte ved siden ham i hans herlighet – som «statsråder» eller noe lignende. De andre disiplene hører det og blir sinte. Jesus er tålmodig og lærer dem noe viktig: Sann herlighet oppnår vi ikke ved å opphøye oss over andre mennesker, men ved å leve den samme dåp som han selv om ikke lenge ville motta i Jerusalem – det vil si korset. Hva betyr dette? Ordet «dåp» betyr «neddykking»: Med sin lidelse dukket Jesus ned i døden og ga sitt liv for å frelse oss. Hans herlighet, Guds herlighet, er altså tjenende kjærlighet, ikke undertrykkende makt. Derfor avslutter Jesus med å si følgende, både til dem og til oss: «Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres.» For å bli store må dere gå tjenestens vei, dere må tjene de andre.

Å stikke seg frem

Vi står overfor to forskjellige slags logikker: Disiplene ønsker å stikke seg frem, og Jesus ønsker å dukke ned i. La oss se på disse to verbene. Det første er altså å stikke seg frem. Det uttrykker en verdslig mentalitet som alltid virker fristende: å la alt i vårt liv, selv vårt forhold til andre mennesker, nære våre ambisjoner, for å klatre oppover suksessens trappetrinn, for å komme i viktige posisjoner. Jakten på personlig prestisje kan bli en åndelig sykdom og til og med skjule seg bak gode motiver; for eksempel når det bak det gode som vi gjør og forkynner egentlig bare er oss selv og vår selvhevdelse vi søker, altså å komme oss frem og opp, å klatre. Og også i Kirken ser vi dette. Vi kristne, som bør være tjenere, prøver ofte å komme oss opp og frem. Vi trenger derfor alltid å undersøke hjertets sanne motiver, å spørre oss selv: «Hvorfor påtar jeg meg dette arbeidet, dette ansvaret? Er det for å tilby en tjeneste eller for å bli lagt merke til, bli rost og få komplimenter?» Opp imot slik verdslig logikk stiller Jesus sin logikk: I stedet for å opphøye seg selv over andre mennesker, gjelder det å komme ned fra pidestallen for å tjene dem; i stedet for å gjøre seg bemerket fremfor andre, gjelder det å dukke ned i deres liv. På tv-programmet «A sua immagine» har jeg sett Caritas’ innsats for å sikre alle mat: De ser til de sultende, de ser til andres behov. Det finnes mange, mange trengende i dag, enda flere nå etter pandemien. Vi må ha øynene åpne og bøye oss ned i tjeneste, og ikke prøve å klatre oppover og søke vår egen ære.

Er vi medlidende?

Her har vi altså det andre verbet: å dukke ned i. Jesus ber oss dukke ned. Hvordan? Med medlidenhet, i livet til dem vi møter. Der [i Caritas-tjenesten] så vi sult: Og vi, tenker vi med medlidenhet på de mange som sulter? Mens vi kan sitte foran et måltid, en gave fra Gud som vi kan spise, er det mange som selv om de arbeider ikke har mat til hele måneden. Tenker vi på det? Bøye seg medlidende ned, ha medlidenhet: at mange sulter er ikke en kjensgjerning i et leksikon. Nei, det dreier seg om mennesker! Har jeg medlidenhet med andre? Medlidenhet med livet til dem vi møter, slik Jesus har med meg, med deg, med alle oss: Han nærmer seg oss med medlidenhet.

Neddykket i Jesus

La oss se på den korsfestede Herren, som dukker helt til bunns i vår sårede historie, og oppdage Guds handlemåte. Vi ser at han ikke ble værende høyt der oppe i himlene, for å betrakte oss ovenfra og ned, men at han bøyde seg ned for å vaske våre føtter. Gud er kjærlighet, og kjærligheten er ydmyk, den stikker seg ikke frem, men stiger ned, likesom regnet som faller på jorden og bringer liv. Men hvordan kan vi ta samme retning som Jesus, hvordan kan vi gå fra å stikke oss frem til å dukke ned, fra verdslig prestisjementalitet til kristen tjenestementalitet? Det trengs innsats, men det er ikke nok. Alene er det vanskelig, om ikke umulig. Men inni oss har vi en hjelpende kraft. Det er dåpens kraft, kraften fra den neddykking i Jesus, som vi alle har fått av nåde og som leder oss, som driver oss til å følge ham, til ikke å søke vår egne interesser, men å stille oss til tjeneste. Det er en nåde, en ild som Ånden har tent inni oss og som må holdes ved like. La oss i dag be Den hellige ånd om å fornye dåpens nåde i oss, om å fornye vår neddykking i Jesus og i hans væremåte, slik at vi kan tjene andre slik han tjente oss.

Bønn

Og la oss be til vår Frue: Hun, som er den største, prøvde hun ikke å stikke seg frem, men var Herrens ydmyke tjenestekvinne, og hun dukker helt ned i tjenesten for oss, for å hjelpe oss å møte Jesus.

***

Etter angelusbønnen fordømte pave Frans drapene på Kongsberg.