Angelus første søndag i advent

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 28. november var evangelieteksten:

Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner […] Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.» (Luk 21,25–28. 34–36 fra Bibel 2011)

Her følger det paven sa før angelusbønnen:

Han vil komme. Våk og be!

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag er det første søndag i advent – første søndag i forberedelsestiden til jul – og evangeliet forteller om Herrens komme ved tidenes ende. Jesus forutsier bedrøvelige hendelser og trengsler, men nettopp da ber han oss om ikke å være redde. Hvorfor? Fordi alt vil gå bra? Nei, fordi han vil komme. Jesus vil vende tilbake, han vil komme, det har han lovet. Han sier: «Rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri» (Luk 21,28). Det er fint å lytte til dette oppmuntrende ordet: Rett dere opp og løft hodet, for nettopp når alt tilsynelatende går under, kommer Herren for å berge oss; selv midt i trengsler, kriser og dramatiske historiske hendelser kan vi vente ham, og være fulle av glede. Vent på Herren! Men hvordan kan vi løfte hodet og unngå å bli trukket med i dragsuget av vansker, lidelser og nederlag? Jesus viser oss vei med en inntrengende oppfordring: «Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet […]. Våk hver tid og stund og be» (versene 34 og 36).

Årvåkenhet. Kristne skal ikke døse

«Våk»: årvåkenhet. La oss se nærmere på dette viktige aspektet ved kristenliv. Av Kristi ord fremgår det at årvåkenhet henger sammen med vaktsomhet: vær på vakt, ikke la dere distrahere, hold dere altså våkne! Årvåkenhet betyr dette: ikke å tillate hjertet å bli slapt, ikke å tillate vårt åndelig liv å synke sammen i middelmådighet. Vi må vokte oss mot å være «sovende kristne» – vi vet at det finnes mange sovende kristne – kristne bedøvet av åndelig verdslighet, kristne uten åndelig driftkraft, uten bønnens glød – som ber som papegøyer – uten entusiasme for misjonsoppdraget, uten lidenskap for evangeliet. Kristne som alltid ser inn i seg selv og er ute av stand til å se mot horisonten. Og dette fører til «døsing»: å fortsette å gjøre ting av dorskhet, å henfalle til apati, likegyldige til alt unntatt det som bekvemt for oss selv. Og dette er et trist liv, det er trist å holde på slik … Det er ingen lykksalighet i det.

«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer»

Vi må være årvåkne om vi ikke vil henslepe våre dager i vanemessighet, om vi ikke vil bli sløvet av dagliglivets bekymringer, sier Jesus (jf. vers 34). Så i dag har vi en god anledning til å spørre oss: Hva er det som virker sløvende på mitt hjerte? Hva er det som virker sløvende på min ånd? Hva får meg til å synke sammen i latskapens lenestol? Det er trist å se kristne «i lenestolen»! Hvilke middelmådigheter er det som virker lammende på meg? Hvilke laster knuger meg ned og hindrer meg i å løfte hodet? Og når det gjelder byrdene på våre søskens skuldre: Er jeg oppmerksom på dem eller likegyldig? Disse spørsmålene gjør oss godt, for de hjelper oss å bevare vårt hjerte mot akedi. Hva er så akedi? Det er en stor fiende i åndelig liv, i alt kristenliv. Akedi er en form for latskap som får oss til å synke ned i tristhet, akedi fratar oss livsglede og gjørelyst. Det er en negativ og ond ånd som lamslår sjelen med sløvhet og fratar den all glede. Den som gir innpass til slik tristhet, synker sammen og mister gleden. Salomos ordspråk sier: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordsp 4,23). Bevare sitt hjerte: Det er det årvåkenhet betyr. Vær våken, bevar ditt hjerte!

Bønn er en vesentlig ingrediens

Og la oss legge til en vesentlig ingrediens: Hemmeligheten med årvåkenhet er bønn. Jesus sier jo: «Våk hver tid og stund og be» (Luk 21,36). Bønn holder liv i hjertets lampe. Når vi føler vår entusiasme kjølne, er det viktig å la bønnen tenne den på ny, for bønn bringer oss til Gud, til midtpunktet i alt. Bønn vekker sjelen og konsentrerer den om det som teller, om tilværelsens formål. La oss ikke forsømme bønn, selv ikke på våre aller hektiske dager. – Jeg så noen fine refleksjoner om bønn på tv-programmet «A sua immagine»: De kan være til hjelp, å se dette vil gjøre oss godt. – Hjertebønnen kan være oss til hjelp, det å gjenta korte bønnerop ofte. I adventstiden kan vi for eksempel venne oss til å si: «Kom, Herre Jesus!» Ikke nødvendigvis noe mer, men si det på ordentlig: «Kom, Herre Jesus!» Juleforberedelsestiden er fin: Tenk på julekrybbe, tenk på jul, og si av hjertet: «Kom, Herre Jesus, kom!» La oss gjenta denne bønnen hele dagen. Da holder sjelen seg våken! «Kom, Herre Jesus!»: Det er en bønn som vi nå kan fremsi tre ganger, alle sammen: «Kom, Herre Jesus!» «Kom, Herre Jesus!» «Kom, Herre Jesus!»

Bønn

La oss nå be til Vår frue: Må hun, som med våkende hjerte ventet på Herren, ledsage oss gjennom adventstiden.