Angelus tredje søndag i advent
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 12. desember var evangelieteksten:
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. [Døperen Johannes] svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.» […] (Luk 3,10–18 fra Bibel 2011)
Her følger det paven sa før angelusbønnen:
Hva skal vi da gjøre?
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dagens liturgi, tredje søndag i advent, hører vi at forskjellige grupper – folk i alminnelighet, tollere og soldater – blir grepet av Johannes’ forkynnelse og spør ham: «Hva skal vi da gjøre?» (vers 10). Hva skal vi da gjøre? Dette spørsmålet stiller de. La oss se nærmere på det.
Det er hjertet grepet av Herren som spør
Det er nok ikke fra pliktfølelse dette spørsmålet utgår. Det er snarere et hjerte grepet av Herren, det er snarere begeistring over hans komme som får en til å si: Hva skal vi da gjøre? Johannes sier: «Herren er nær» [jf. Matt 3,2; Fil 4,5]. – Hva skal vi da gjøre? La oss ta et eksempel: Noen vi er glade i skal komme på besøk. Glade og spente venter vi. For å gi personen en varm velkomst gjør vi rent, lager en god middag, gjør kanskje i stand en gave … Kort sagt legger vi oss i selen. Slik er det også med Herren, gleden over at han kommer får oss til å si: Hva skal vi da gjøre? Men Gud løfter dette spørsmålet opp på et høyere plan: Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Hva er jeg kalt til? Hvordan kan jeg leve fullt ut?
Vi er alle kalt til noe. Til hva?
Ved å foreslå dette spørsmålet minner evangeliet oss om noe viktig: Livet byr oss på en oppgave. Livet er ikke uten mening, ikke overlatt tilfeldigheter. Nei! Herren gir oss livet og sier: Finn ut hvem du er, og prøv å virkeliggjøre den drøm, som livet ditt er! Hver av oss – det må vi ikke glemme – er en misjon å virkeliggjøre [«Jeg er alltid en misjon; du er alltid en misjon»]. Vi trenger da ikke være redde for å spørre Herren: Hva skal jeg da gjøre? La oss stille ham dette spørsmålet ofte. Også i Bibelen gjentas det: I Apostlenes gjerninger, da noen mennesker hørte Peter forkynne Jesu oppstandelse, «stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: ‘Hva skal vi gjøre?’» (jf. 2,37). Også vi kan gjerne spørre oss selv: Hva godt kan jeg og mine søsken gjøre? Hvordan kan jeg bidra til beste for Kirken, til beste for samfunnet? Adventstiden tjener til dette: for å stoppe og spørre oss hvordan vi kan gjøre i stand til jul. Vi er opptatt med allehånde forberedelser, med gaver og forgjengelige saker og ting, men la oss spørre oss hva vi kan gjøre for Jesus og for andre! Hva skal vi da gjøre?
Det finnes ikke ett fiks ferdig svar
Tilbake til evangeliet. Etter spørsmålet «hva skal vi da gjøre?» følger døperen Johannes’ svar. For hver gruppe gir han et ulikt svar. De som har to kjortler oppfordrer han til å dele med dem som ikke har noen (vers 11); til tollerne, som driver inn skatt, sier han: «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt» (vers 13); og til soldatene: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager» (vers 14). Hver enkelt får et særegent svar som angår vedkommendes reelle situasjon. Dette gir oss dyrebar lære: Tro får kjøtt og blod i konkret liv. Tro er ingen abstrakt og generalisert teori, nei, tro rører ved vårt kjød og omvandler livet til hver enkelt. La oss tenke over hvor konkret vår tro er. Er min tro abstrakt eller konkret? Får den meg til å stå til tjeneste og hjelpe andre?
Hva kan jeg gjøre helt konkret nå?
La oss da til slutt spørre oss: Hva kan jeg gjøre helt konkret disse dagene like før jul? Hvordan kan jeg gjøre mitt? La oss velge en konkret oppgave, ikke nødvendigvis så stor, noe passelig i vår livssituasjon, og la oss forberede oss til jul ved å ta oss av denne oppgaven. For eksempel: Jeg kan ringe til noen som er ensomme, besøke noen eldre eller syke, gjøre noe for et fattig, trengende menneske. Videre: Kanskje bør jeg be om tilgivelse, eller gi tilgivelse, oppklare en situasjon, gjøre opp noe. Kanskje har jeg forsømt bønn, kanskje er det endelig på tide å søke Herrens tilgivelse. Brødre og søstre, la oss finne noe konkret og gjøre det! Måtte Maria hjelpe oss – det var jo i hennes morsliv at Gud fikk kjøtt og blod.