Pavens tale på Lesvos
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Som en del av sin reise til Kypros og Hellas besøkte pave Frans søndag 5. desember, annen søndag i advent, flyktningene på den nye «Reception and Identification Centre» ved Mytilene på Lesvos. Også i april 2016 besøkte han en flyktningleir på Lesvos. Det var Mória, Europas største flyktningleir fram til brannen i september 2020. Grekere kaller gjerne den nye leiren for «Mória 2.0».
Her følger pavens tale, som han holdt rett før angelusbønnen:
Se hverandre i øynene
Kjære brødre og søstre,
Takk for deres ord! Jeg er Dem takknemlig, fru president, for Deres nærvær og Deres ord. Søstre, brødre, igjen er jeg her for å møte dere. Jeg er her for å si dere at jeg er nær dere. Det sier jeg av hjertet. Jeg er her for å se deres ansikter, for å se dere i øynene. Øyne fulle av frykt og forventning, øyne som har sett vold og fattigdom og grått altfor mye. For fem år siden, på denne øya, sa den økumeniske patriark og kjære bror Bartolomeus noe som slo meg: «Den som er redd for dere har ikke sett dere i øynene. Den som er redd for dere har ikke sett deres ansikter. Den som er redd for dere har ikke sett deres barn. De glemmer at verdighet og frihet transcenderer frykt og splittelse. De glemmer at migrasjon ikke er Midtøstens og Nord-Afrikas problem, ikke Europas og Hellas’ problem. Det er hele verdens problem» (tale, 16. april 2016).
Et verdensproblem som angår alle
Ja, det er et verdensproblem, en humanitær krise som angår alle. Pandemien har truffet oss alle, over hele verden, den har fått oss til å føle at vi alle er i samme båt, vi har fått kjenne hvordan det er å dele samme frykt. Vi har forstått at de store spørsmålene må vi takle sammen, for delløsninger er utilstrekkelige i dagens verden. Vaksineringen går fremover rundt omkring i verden, om enn ikke knirkefritt, og det ser også ut til å skje noe i kampen mot klimaendringer, til tross for forsinkelser og usikkerhet. Når det gjelder migrasjoner derimot, later alt til å være fullstendig fastlåst. Men det er mennesker, menneskeliv, som står på spill! Alles fremtid står på spill, for en harmonisk fremtid må bygge på integrasjon. Kun en fremtid forsonet med de svakeste vil kunne blomstre. For når vi sier nei til fattige mennesker, sier vi nei til fred. Lukkethet og nasjonalisme får katastrofale følger, slik historien lærer oss. Annet Vatikankonsil minner oss om at: «Den faste vilje hos alle til å respektere andre, mennesker eller folk, og deres menneskeverd, og til å øve seg i broderlig sinnelag, er helt uunnværlig for fredsarbeidet» (Gaudium et spes, 78). Det er en illusjon å tenke at vi kan beskytte oss selv ved å forsvare oss mot dem som er svakere enn oss og som banker på døren. I fremtiden vil vi nødvendigvis komme i enda nærmere kontakt med hverandre. For at historien skal ta en god vending trengs ikke unilateral handling, men bred og vidsynt politikk. Historien lærer oss dette, som sagt, men vi har ennå ikke lært det. Ikke vend ryggen til virkeligheten, ikke skyv ansvaret stadig over på andre, ikke overlat migrasjonsspørsmålet til andre – som en sak ingen bryr seg om, som en meningsløs byrde en eller annen må ta på sine skuldre!
Våkne opp og være der for andre
Søstre, brødre, deres ansikter og deres øyne ber oss om ikke å vende oss bort, om ikke å fornekte vår felles menneskelighet, om tvertimot å gjøre deres historier til våre og ikke glemme alt det dramatiske dere opplever. Elie Wiesel, vitne til det forrige århundrets største tragedie, skrev: «Det er fordi jeg husker vårt felles opphav at jeg nærmer meg menneskene, mine søsken. Det er fordi jeg nekter å glemme at deres fremtid er like viktig som min egen» (From the Kingdom of Memory, Reminiscences, New York, 1990, 10). Denne søndagen ber jeg Gud vekke oss fra vår glemsel når det gjelder dem som lider, om å ryste oss ut av isolerende individualisme, om å vekke våre døve hjerter for vår nestes behov. Og jeg ber også mennesket, hvert enkelt menneske: La oss overvinne lammende frykt, drepende likegyldighet, kynisk desinteresse som med fløyelshansker dømmer dem som står utenfor! La oss bekjempe den fremherskende tenkemåte ved roten – den tenkemåte som kretser rundt vårt eget jeg, om våre egne personlige og nasjonale egoismer, som blir til alltings målestokk og kriterium.
Forente, samordnede krefter
Det er gått fem år siden mitt besøk her med mine kjære brødre Bartolomeus og Hieronymus. Etter all denne tiden fastslår vi at lite er endret når det gjelder migrasjonsspørsmålet. Riktignok har mange engasjert seg i mottagelse og integrasjon, og jeg ønsker å takke de mange frivillige og alle dem som på forskjellige nivåer – institusjonelt, sosialt, karitativt, politisk – har tatt seg av mennesker og tatt opp spørsmålet om migrasjon. Jeg anerkjenner innsatsen når det gjelder å finansiere og bygge verdige mottaksstrukturer, og av hjertet takker jeg lokalbefolkningen for alt det gode den har gjort og for det de har ofret. Og jeg ønsker også å takke de lokale myndighetene, som tar imot, passer på og hjelper disse menneskene som kommer til oss. Takk! Takk for det dere gjør! Men med bitterhet er vi nødt til å medgi at dette landet, likesom andre, fortsatt er under press, og at det i Europa finnes dem som fortsetter å behandle problemet som noe som ikke angår dem. Det er tragisk. Jeg husker fortsatt Deres [henvendt til presidenten] siste ord: «Må Europa gjøre det samme!» Hvor mange hotspots, der migranter og flyktninger lever under forhold som grenser til det uverdige, uten å kunne skimte noen løsning i horisonten! Men respekt for mennesker og menneskerettigheter bør alltid ivaretas, særlig på det kontinentet som ikke unnlater å fremme slikt over hele verden. Og verdigheten til det enkelte menneske bør komme før alt annet! Det er trist å høre at som løsning foreslås å bruke felles midler til å bygge murer og sette opp piggtrådgjerder. Vi er i murenes og piggtrådens tidsalder. Frykt og usikkerhet, vansker og farer er naturligvis lett forståelig. Man kan spore tretthet og frustrasjon, skjerpet av den økonomiske krisen og pandemien. Men det er ikke ved å sette opp barrierer at vi løser problemer og forbedrer sameksistens. Det skjer derimot ved at vi forener våre krefter og sammen tar oss av de andre, ettersom hva hver enkelt reelt har mulighet til og ettersom hva som er lovlig, idet vi på første plass alltid setter den umistelige verdien av ethvert menneskeliv, av livet til enhver mann og kvinne. Elie Wiesel sa også: «Når menneskeliv er i fare, når menneskeverdigheten er i fare, blir nasjonale grenser irrelevante» (tale ved mottagelsen av Nobels fredspris, 10. desember 1986).
Ta utgangspunkt i virkeligheten, ikke i ideer
I flere forskjellige samfunn finnes nå en ideologisk motsetning mellom trygghet og solidaritet, mellom det lokale og det universelle, mellom tradisjon og åpenhet. I stedet for å ta parti for ideer, kan det være bedre å ta utgangspunkt i virkeligheten: å stoppe opp, åpne øynene, dukke ned i problemene til flertallet av menneskeheten, til de mange folkegrupper som er ofre for humanitær nødsituasjoner de ikke selv har forårsaket, men lider under, ofte etter langvarige utnyttelseshistorier som ennå ikke er slutt. Det er lett å hisse opp den allmenne opinion ved å inngi frykt for andre; hvorfor snakker man ikke med like stor bestemthet om utnyttelse av fattige, om halvglemte, men ofte rikelig finansierte kriger, om økonomiske avtaler på bekostning av de fattige, om hemmelige manøvre for å fremme våpenhandel? Hvorfor snakkes det ikke om dette? Vi må gå løs på de bakenforliggende årsakene, ikke på de stakkars menneskene som betaler konsekvensene og som til og med blir brukt i politisk propaganda! For å kvitte oss med de dypereliggende årsakene er det ikke nok med lapping i nødsituasjoner. Det trengs samordnet handling. Vidsyn må til for å takle epokedannende endringer. For på komplekse problemer finnes det ikke enkle svar; vi må ledsage prosessene innenfra, det er slik vi kan overvinne ghettoisering og fremme en langsom og uunnværlig integrasjon. Og slik kan vi, på en broderlig og ansvarlig måte, ta imot andres kulturer og tradisjoner.
Mare nostrum eller mare mortuum?
La oss framfor alt se på barnas ansikter, om vi ønsker en ny start. La oss våge å skamme oss når vi står foran dem, som er uskyldige, som er selve fremtiden. De appellerer til vår samvittighet og spør oss: «Hva slags verden vil dere gi oss?» La oss ikke i hui og hast flykte fra de brutale bildene av deres små, livløse kropper utstrakt på våre strender. I tusenvis av år har Middelhavet forbundet forskjellige folkeslag og fjerntliggende land; nå er det i ferd med å bli en kald kirkegård uten gravsteiner. Dette store vannbassenget, vugge for mange sivilisasjoner, er nå som et dødens vannspeil. La oss ikke tillate at mare nostrum [vårt hav] blir til et trøstesløst mare mortuum [dødehav], at dette møtestedet blir til en skueplass for sammenstøt! La oss ikke tillate dette «minnenes hav» å bli et «glemselens hav»! Brødre og søstre, vær så snill: La oss stoppe dette sivilisasjonens skipbrudd!
Et seende hjerte
Ved bredden av dette havet ble Gud menneske. Hans Ord gjenlød, han brakte oss Gud, som er «Far og veileder for alle mennesker» (den hellige Gregor av Nazianz, tale 7 til hans bror Cæsarius, 24). Gud elsker oss som sine barn og vil at vi skal være søsken. Men vi krenker ham ved å forakte mennesker skapt i hans bilde, når vi overlater dem til bølgene, til likegyldighetens skvulping, og kan hende til og rettferdiggjør dette i antatt kristne verdiers navn. Tro krever medlidenhet og barmhjertighet – la oss ikke glemme at dette er Guds stil: nærhet, barmhjertighet og ømhet. Troen oppfordrer til gjestfrihet, til den filoxenia [kjærlighet til fremmede] som gjennomsyret klassisk kultur, og som i Jesus fant sitt endegyldige uttrykk, spesielt i lignelsen om den barmhjertige samaritan (jf. Luk 10,29–37) og i Matteusevangeliets tjuefemte kapittel (jf. versene 31–46). Dette er ikke religiøs ideologi, dette er konkrete kristne røtter. Jesus erklærer høytidelig at han er der, i den fremmede, i flyktningen, i den nakne og sultne. Og det kristne program består i være der hvor Kristus er. Ja, for det kristne program, skrev pave Benedikt, er «et seende hjerte» (Deus caritas est, 31).
En takk til grekerne
Og jeg ønsker ikke å avslutte uten å ha takket det greske folk for deres mottagelse. Ofte blir mottagelse et problem, for man finner ikke utveier for folk, ingen steder de dra til. Takk, greske brødre og søstre, for deres sjenerøsitet!
Bønn
La oss nå be Vår frue om å åpne våre øyne for våre søskens lidelser. Hun dro av sted og skyndte seg til sin kusine Elisabet, som var gravid. Hvor mange gravide mødre har vel ikke funnet døden mens de var underveis, med livet i sitt skjød! Må Guds mor hjelpe oss å ha et moderlig blikk, som i menneskene ser Guds barn, brødre og søstre å ta imot, beskytte, fremme og integrere. Og å elske med ømhet. Må Den allhellige Maria lære oss å sette menneskets virkelighet høyere enn ideer og ideologier, og med raske skritt gå mot dem som lider.
La oss nå sammen be til Vår frue. [Angelus Domini nuntiavit Mariæ …]
