Budskapet til Verdensdagen for migranter og flyktninger 2021

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger pave Frans’ budskap i anledning den 107. Verdensdag for migranter og flyktninger:

Underveis mot et stadig større vi

Kjære brødre og søstre!

I min encyklika Fratelli tutti uttrykte jeg både en bekymring og et ønske, og begge fortsatt har en viktig plass i mitt hjerte: «Når helsekrisen en gang er over, ville verst mulige måte å reagere på være å falle tilbake i en enda mer febrilsk forbrukerkultur og andre former for egoistisk selvoppholdelse. Måtte Gud gi at det etter alt dette ikke lenger finnes noe ‘de andre’, men bare ett ‘vi’» (nr. 35).

Derfor ønsker jeg å vie dette budskapet i anledning denne 107. Verdensdag for migranter og flyktninger til følgende tema: «Underveis mot et stadig større vi». Med dette ønsker jeg å angi en klar horisont for vår felles vandring i denne verden.

Vi-ets historie

Denne horisonten finnes allerede i Guds skapelsesplan: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: ‘Vær fruktbare og bli mange’» (1 Mos 1,27–28). Gud skapte oss som mann og kvinne, som ulike og komplementære vesener, for at vi sammen skulle forme ett eneste vi som i generasjonenes løp blir stadig større. Gud skapte oss i sitt bilde, i sitt ene og treenige Værens bilde, som fellesskap i mangfold.

Da vi, på grunn av vår ulydighet, fjernet oss fra Gud, ønsket han i sin barmhjertighet å tilby en vei til forsoning, ikke for enkeltindivider, men for et folk, for et vi bestemt til å omfatte hele menneskefamilien, alle folkeslag: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud» (Åp 21,3).

Det finnes altså et vi ved begynnelsen av frelseshistorien, og et vi ved slutten av den, og midten finnes Kristi mysterium, han som døde og stod opp for at «de alle må være ett» (jf. Joh 17,21). Men i dag er dette gudvillede vi ødelagt og oppstykket, såret og vansiret. Dette ser vi særlig i større krisetider, slik som nå under pandemien. Snever og aggressiv nasjonalisme (jf. Fratelli tutti, 11) og radikal individualisme (jf. ibid, 105) smuldrer og splitter vi-et, både i verden og innen Kirken. Og høyest pris betales av dem som lettest kan ses som de andre: utlendinger, migranter, marginaliserte, alle som lever i eksistensielle periferier.

Egentlig er vi alle i samme båt, og vi er kalt til å gjøre det vi kan for at det ikke lenger skal finnes murer som skiller oss, for at det ikke lenger skal finnes noe de andre, men bare ett eneste stort vi, like stort som hele menneskeheten. Derfor vil jeg nytte anledningen til en dobbelt appell – først til de katolsktroende og deretter til alle menn og kvinner i hele verden – om å vandre sammen mot et stadig større vi.

En stadig mer katolsk Kirke

For medlemmer av Den katolske kirke betyr denne appellen at de må legge vinn på å bli stadig mer tro mot sin egen katolisitet. De må virkeliggjøre det som den hellige Paulus ber menigheten i Efesos om: «én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp» (Ef 4,4–5).

For Kirkens katolisitet, dens universalitet, er en virkelighet som må mottas og leves i alle tidsaldre, i samsvar med Herrens vilje og nåde, han som har lovet å være sammen med oss alltid, inntil tidenes ende (jf. Matt 28,20). Hans Ånd gjør oss i stand til å bygge altomfattende og mangfoldige fellesskap – ved harmonisering av ulikheter, aldri ved pålegging av noen depersonaliserende uniformitet. I møte med det store mangfold hos utlendinger, migranter og flyktninger, og i den interkulturelle dialog som kan oppstå av dette, får vi mulighet til å vokse som Kirke, til å berike hverandre. For uansett hvor døpte befinner seg er de med full rett medlemmer av det lokale kirkesamfunn, medlemmer i den ene Kirke, beboere i det ene hjem, medlemmer i den ene familie.

Ut fra det fellesskap hver enkelt lever i er katolsktroende kalt til å gå inn for å gjøre Kirken stadig mer inkluderende ved at de følger opp den sendelse som Jesus Kristus betrodde apostlene: «Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave» (Matt 10,7–8).

I dag er Kirken kalt til å gå gatelangs i de eksistensielle periferier for å ta seg av de sårede og lete etter de villfarne, uten fordommer og frykt, uten proselyttisme, men beredt til å utvide sitt telt for å kunne ta imot alle. Ute i periferiene vil vi finne mange migranter og flyktninger, fordrevne og ofre for menneskehandel, og for dem vil Herren at hans kjærlighet skal bli åpenbart og hans frelse forkynt. «Nåtidens migrasjonsstrømmer utgjør en ny ‘misjonsgrense’, en spesielt gunstig anledning til å forkynne Jesus Kristus og hans evangelium uten å dra hjemmefra, til å vitne konkret om den kristne tro i nestekjærlighet og i dyp respekt for andre religiøse uttrykksformer. Vårt møte med migranter og flyktninger tilhørende andre konfesjoner og religioner er en fruktbar grunn for utviklingen av en ærlig og berikende økumenisk og religiøs dialog» (tale til de nasjonale direktørene for den pastorale omsorg for migranter, 22. september 2017).

En stadig mer inkluderende verden

Til alle menn og kvinner i hele verden går min appell om å vandre sammen mot et stadig større vi, om å gjenopprette menneskefamilien, for sammen å bygge vår fremtid med rettferdighet og fred og sørge for at ingen blir stående utenfor.

Fremtiden for våre samfunn er en «fargerik» fremtid, beriket av mangfold og kulturell utveksling. Derfor må vi nå i dag lære å leve sammen i harmoni og fred. Jeg er spesielt glad i pinsedagscenen, Kirkens «dåpsdag», når folk i Jerusalem rett etter at Den hellige ånd er kommet ned over dem, lytter til frelsesbudskapet: «Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2,9–11)

Dette er det nye Jerusalems ideal (jf. Jes 60; Åp 21,3), der alle folkeslag er forenet, i fred og fordragelighet, og feirer Guds godhet og skaperverkets vidundre. Men for å nå dette idealet må vi, i bevissthet om vår nære sammenheng med hverandre, anstrenge oss for å rive ned murer som skiller oss og bygge broer som fremmer en møtets kultur. Ut fra dette perspektivet gir nåtidens migrasjoner oss en mulighet til å overvinne vår frykt og til i stedet la oss berike av våre mange forskjellige gaver. Da kan vi, om vi vil, forvandle grensene til møteplasser, der underet med et stadig større vi kan blomstre.

Jeg ber alle menn og kvinner i hele verden om å gjøre god bruk av de gaver som Herren har betrodd oss for at vi skal bevare hans skaperverk og gjøre det enda vakrere. «En mann av høy ætt skulle dra til et land langt borte for å bli innsatt som konge og deretter vende tilbake. Han kalte til seg ti av tjenerne sine, ga dem ti pund og sa: ‘Driv handel med disse pengene til jeg kommer igjen’» (Luk 19,12–13). Herren vil kreve regnskap for det vi har foretatt oss! Men for å sikre vårt felles hjem den rette omsorg må vi bli et stadig større vi, med et stadig større medansvar – i fast overbevisning om at alt godt som gjøres for verden også kommer nåværende og fremtidige generasjoner til gode. Det handler om en personlig og felles innsats der vi tar vare på alle de brødre og søstre som fortsatt lider, mens vi søker å få i stand en mer bærekraftig, likevektig og inkluderende utvikling. I dette engasjementet finnes ikke noe skille mellom hjemmehørende og fremmede, mellom innbyggere og gjester, for det dreier seg om en felles skatt, og alle må få være med på å dra omsorg for den og dra nytte av den.

Drømmen tar til

Profeten Joel forutsa den messianske fremtid som en tid for drømmer og syn inspirert av Ånden: «Jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn» (3,1). Vi er kalt til å drømme sammen. Vi må ikke være redde for å drømme, for å drømme sammen, som en eneste menneskehet, som reisefeller, som sønner og døtre av denne ene jorden som er vårt felles hjem – alle søsken! (jf. Fratelli tutti, 8).

Bønn

Hellige og elskede Far
din Sønn Jesus har lært oss
at det utløser stor glede i himmelen
når en som var kommet bort,
blir funnet igjen,
når en som ble holdt utenfor, avvist eller tilsidesatt,
blir tatt imot i vårt vi,
som slik blir stadig større.

Vi ber deg gi alle Jesu disipler
og alle mennesker av god vilje
nåde til å gjøre din vilje i verden.
Velsign alt som gjøres for å ta imot og hjelpe,
alt som bringer noen, hvem det enn er, ut av deres eksil
og inn i vårt felleskaps og Kirkes vi,
slik at vår jord kan bli
det du selv skapte den til å være:
det felles hjem for alle oss søsken.
Amen.

Roma, Laterankirken, 3. mai 2021, festen for apostlene Filip og Jakob

Frans

***

Se også: Migrant- og flyktningseksjonen i Dikasteriet for menneskenes helhetlige utvikling