NORSK

Angelus: Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss

«Gud elsker å bo i vår stall.» Inne i oss finnes gjerne en del mørke og sjuskete uthus, der vi helst vil være for oss selv. Men også dit inn ønsker Jesus ønsker å bli innbudt.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen søndag 2. januar:

To verdener møtes

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens evangelium byr på en underskjønn setning, som vi alltid ber i angelusbønnen. Helt alene makter den å avsløre julens mening: «Ordet ble menneske [kjød] og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14). Ved nærmere ettertanke ser vi at disse ordene inneholder et paradoks. De bringer sammen to motsatte realiteter, nemlig Ordet og kjødet. «Ordet» viser til at Jesus er Faderens evige Ord, det uendelige Ord, som alltid har fantes, før alle skapte ting; «kjød» viser til vår skapte virkelighet, svak, begrenset og dødelig. Før Jesus var dette to adskilte verdener: himmelen i motsetning til jorden, det uendelige i motsetning til det endelige, ånden i motsetning til materien. Og det finnes også en annen motsetning i prologen til Johannesevangeliet, et annet ordpar: lys og mørke (jf. vers 6). Jesus er Guds lys, som er steget inn i verdens mørke. Lys og mørke. Gud er lys: I ham er det ingen ugjennomsiktighet; i oss derimot er det mye mørkt. Nå, med Jesus, møtes lys og mørke: hellighet og skyld, nåde og synd. Nettopp Jesus, Jesu inkarnasjon, er møtestedet, det sted der Gud og mennesket møtes, der nåde og synd møtes.

Gud oppsøker oss i vår elendighet

Hva vil evangeliet si oss med disse polaritetene? Noe fantastisk: Guds handlemåte. I møte med vår svakhet trekker ikke Herren seg unna. Han forblir ikke i sin salige evighet og i sitt uendelige lys, men kommer til oss, han blir menneske, han stiger ned i mørket, bor i land som er ham fremmede. Og hvorfor gjør Gud dette? Hvorfor stiger han ned til oss? Fordi han ikke kan avfinne seg med den kjensgjerning at vi kan gå oss vill og komme bort fra ham, langt bort fra evigheten, langt bort fra lyset. Her er Guds gjerning: Han kommer midt iblant oss. Om vi anser oss for uverdige, stopper ikke det ham; han kommer likevel. Om vi avviser ham, går han ikke lei av å søke oss. Om vi ikke er klare og villige til å motta ham, foretrekker han å komme likevel. Og om vi lukker døren like for nesen på ham, venter han. Han er virkelig den gode gjeter. Og det vakreste bilde på den gode gjeter? Ordet som blir menneske for å dele liv med oss. Jesus er den gode gjeter som kommer for å oppsøke oss der vi er: i våre problemer, i vår elendighet. Dit kommer han.

Se det fra Guds synspunkt: Han ønsker faktisk å bo i oss

Kjære brødre og søstre, ofte holder vi oss borte fra Gud fordi vi av forskjellige grunner mener oss ikke å være ham verdige. Men julen inviterer oss til å se ting fra hans synspunkt. Gud ønsker å bli menneske. Om du synes at hjertet ditt er altfor skittent av det onde, om du synes at det er fryktelig rotete der inne, så vær så snill: Ikke lukk deg inne i deg selv, ikke vær redd: Han kommer. Tenk på stallen i Betlehem. Jesus ble født der, i en slik fattigdom, for å si deg at han slett ikke er redd for å komme på besøk i ditt hjerte, for å bo i et sjuskete liv. Å ta bolig: Dette uttrykket anvendes i dagens evangelium. Det uttrykker full deling, stor fortrolighet. Og dette ønsker Gud: Han ønsker å bo sammen med oss, han ønsker å bo inne i oss. Ikke å holde seg langt borte.

Hva i meg selv holder jeg Gud borte fra?

Og jeg spør meg selv, dere og alle: Vi vi gjøre plass til ham? Ja, i ord – ingen vil svare «ikke jeg!» Men i gjerning? Det kan være visse, eksklusive sider ved vårt liv som vi holder for oss selv, indre steder der vi er redde for at evangeliet skal slippe inn, ting vi ikke vil at Gud skal blande seg opp i. I dag oppfordrer jeg dere til å være konkrete. Hvilke indre ting er det jeg tror at Gud ikke liker? Hvilket rom er det jeg vil beholde bare for meg selv og ikke vil slippe Gud inn i? Må hver av oss være konkret og svare på dette. «Ja, ja, jeg ønsker at Jesus skal komme, men han må ikke røre ved dette; ikke ved dette, og dette …» Hver av oss har sin egen synd – la oss kalle den ved sitt navn – og han lar seg ikke avskrekke av våre synder: Han kom for å helbrede oss. La oss i det minste la ham se vår synd. La oss være modige, la oss si: «Herre, jeg er i denne situasjonen, og jeg ønsker ikke å forandre meg. Men vær så snill og ikke gå altfor langt bort.» En fin bønn, dette. La oss være oppriktige i dag.

Vær deg selv foran julekrybben

I disse juledagene vil det gjøre oss godt å ta imot Herren nettopp der [der hvor vi ikke vil ha ham]. Hvordan? For eksempel ved å stoppe opp foran julekrybben, for den viser oss Jesus som kommer for å være med i vårt konkrete dagligliv, der ikke alt går bra, der det finnes mange problemer – enkelte skyldes oss selv, andre skyldes andre – men Jesus kommer uansett. I julekrybben ser vi hardtarbeidende gjetere, Herodes som truer uskyldige barn på livet, stor fattigdom … Men midt oppe i alt dette, midt oppe i mange problemer – og også midt oppe i våre egne problemer – finnes Gud, finnes Gud som ønsker å ta bolig iblant oss. Han venter på at vi skal bære vår situasjon, vårt liv, fram for ham. La oss stående foran julekrybben snakke til Jesus om vår konkrete situasjon. La oss invitere ham offisielt inn i vårt liv, framfor alt inn i de mørke områdene: «Se, Herre, der er det ikke lys, dit kommer ikke elektrisiteten fram, men vær så snill og ikke rør ved noe, for jeg føler ikke for å forlate denne situasjonen.» Tal klart og konkret. Mørke soner, «indre staller»: Dem har vi alle. Og la oss også fryktløst fortelle ham om vår tids sosiale problemer og kirkelige problemer; våre personlige problemer, selv de verste: Gud elsker å bo i vår stall.