Angelus: Jesus i Peters båt

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 6. februar var evangelieteksten:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» […] (Luk 5,1–11 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens evangelium fører oss til bredden av Galileasjøen. Folk trenger seg inn på Jesus, og noen skuffede fiskere, deriblant Simon Peter, står og vasker garn etter nattens mislykkede fiskefangst. Jesus stiger opp i Simons båt og oppfordrer ham til å legge ut på dypet og igjen sette garn til fangst (jf. Luk 5,1–4). La oss se nærmere på disse to tingene som Jesus gjør: Først stiger han opp i båten, og så kommer han med en oppfordring om å legge ut på dypet. Tenk: Selv om det var gått galt om natten og de ikke hadde fått fisk, fatter Peter og legger ut på dypet!

Jesus stiger opp i Simons båt

Først stiger Jesus opp i Simons båt. For å gjøre hva? For å undervise. Og han velger seg nettopp denne båten: en båt som slett ikke er full av fisk, en båt som var vendt tom tilbake etter en natt preget av slit og skuffelser. Det er et fint bilde også for oss. Hver dag forlater vårt livs båt hjemmets bredder for å fare ut på havet av våre daglige aktiviteter; hver dag forsøker vi «å fiske ute på dypet», å pleie drømmer, driver fram prosjekter, å leve våre relasjoner med kjærlighet. Men ofte erfarer vi som Peter «de tomme garns natt»: skuffelsen over våre anstrengelser ikke fører til det resultat vi hadde håpet på: «Vi har strevd hele natten og ikke fått noe», sier Peter (vers 5). Hvor ofte sitter vel ikke også vi igjen med en følelse av nederlag. Skuffelse og bitterhet oppstår i vårt hjerte. To slags meget farlig møll.

Og hva gjør Herren så? Han velger å stige opp i vår båt. Derfra vil han forkynne evangeliet for verden. Nettopp denne tomme båten, symbolet på vår manglende dyktighet, blir Jesu «lærestol», den prekestol, som han forkynner Ordet fra. Herren elsker å gjøre dette – han er overraskelsenes Herre, de underfulle overraskelsers Herre –: å stige opp i vårt livs båt, når vi ikke har noe å tilby ham; å trenge inn i våre tomrom og fylle dem med sitt nærvær; å benytte seg av vår fattigdom for å forkynne sin rikdom, av vår elendighet, for å forkynne sin barmhjertighet. La oss huske dette: Gud ønsker ikke noe cruiseskip, en enkel skramlekasse av en båt er nok for ham – så sant vi tar imot ham. Det spiller ingen rolle hvordan båten er, bare vi tar imot ham. Men slipper vi ham overhodet om bord, spør jeg meg, i vårt livs båt? Stiller vi det lille vi har til rådighet for Herren? Iblant føler vi oss uverdige, for vi er jo syndere. Men det er en unnskyldning som Herren ikke liker, for den tar oss bort fra ham! Han er nærhetens Gud, medlidenhetens Gud, ømhetens Gud, og han søker ikke perfeksjonisme: Han ønsker å blitt tatt imot. Også til deg sier han: «La meg stige opp i din båt, slik den er.» – «Men Herre …» – «Akkurat slik, la meg stige opp i båten, slik den er.» La oss tenke slik.

«Legg ut på dypet»

Slik gir Herren Peter igjen tillit. Han stiger opp i hans båt, og når han er ferdig med å forkynne, sier han til ham: «Legg ut på dypet» (vers 4). Det var ikke riktig tidspunkt for å fiske, det var midt på dagen, men Peter stoler på Jesus. Han baserer seg ikke på fiskernes strategier, som var velkjente for ham. Han baserer seg på Jesu nyhet, på den forundring som beveget ham, som fikk ham til å gjøre det Jesus sa. Og slik er det også for oss: Når Herren om bord, kan vi legge ut på dypet. Med Jesus om bord navigerer vi på livets hav uten frykt, uten å gi etter for skuffelse når vi ikke får fisk, og uten å overgi oss til «det er ingenting mer å gjøre med det». Både i vårt personlige liv så vel som i Kirkens liv og i samfunnslivet finnes det alltid noe vakkert og modig som kan gjøres! Alltid. Vi kan alltid starte på nytt, alltid innbyr Herren oss til å sette oss selv på spill, fordi han åpner nye muligheter for oss. La oss da ta imot hans innbydelse: La oss jage vekk pessisime og mistro og legge ut på dypet med Jesus! Da vil selv vår lille, tomme båt få se en underfull fiskefangst.

Bønn

La oss be til Maria. Som ingen annen tok hun imot Herren i sitt livs båt. Må hun oppmuntre oss og be for oss.