Josef: 8. Josef, en far i ømhet

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pave Frans’ katekese 19. januar ble følgende tekst lest fra Bibelen:

Da Israel var ung,
fikk jeg ham kjær,
fra Egypt kalte jeg min sønn.
[…]
Det var jeg som lærte Efraim å gå
og tok dem på armen.
[…]
Jeg dro dem med menneskebånd,
med kjærlighets tau.
Jeg var lik en som løfter et spedbarn opp til kinnet,
jeg bøyde meg ned og ga dem mat.
(Hos 11,1.3–4 fra Bibel 2011)

Josef oppdro Jesus slik som Gud oppdro sitt folk

Josef var rettskaffen, og det må ha hatt sitt å si for hvordan han oppdro Jesus. Paven siterte fra Patris corde: «Dag for dag så Josef Jesus gå fram ‘i alder og visdom’ og være ‘til glede for Gud og mennesker’ (Luk 2,52). Med Jesus gjorde Josef som Herren med Israel: Han lærte ham å gå og tok ham på armen. Han var som en far, som løfter sitt spedbarn opp til kinnet, han bøyde seg ned og ga ham mat (jf. Hos 11,3–4)» (2).

Gud, vår ømhjertede Far

Når Jesus som voksen taler om Gud og hans kjærlighet, anvender han ordet «Far». Den mest berømte lignelsen med en far som hovedperson er lignelsen om den barmhjertige far (jf. Luk 15,11–32). Måten tilgivelsen kommer til den yngste sønnen understrekes spesielt: «Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham» (vers 20). Sønnen forventet seg straff, han tenkte at all rettferdighet tilsa at han ikke kunne være mer enn en leiekar. Men i stedet blir han varmt omfavnet. «Ømhet er større enn verdens logikk. Den er en uventet måte å gjøre rettferdighet.»

Våre synder skremmer ikke Gud. «Han er større enn våre synder: Han er far, han er kjærlighet, han er ømhet.» Det som skremmer ham er at det hender at vi lukker vårt hjerte, at vi ikke tror på hans kjærlighet. Det får ham til å lide.

Gjennom Josef fikk Jesus noen av sine første erfaringer med Guds ømhet. Det er jo alltid gjennom menneskelige formidling vi får erfare noe av Gud. Paven fortalte spontant om en gruppe ungdommer som ble fascinert av lignelsen om den barmhjertige far og lagde en moderne forestilling med sang og dans: En gutt har reist fra faren sin. Han forteller en venn at han gjerne vil dra hjem igjen, men er redd faren ville jage ham bort og straffe ham. Vennen foreslår: «Send en budbærer for å si at du vil vende hjem, og at om faren din ønsker å ta imot deg, kan han henge et lommetørkle i vinduet, i det vinduet som du ser når du nærmer deg huset.» Slik blir det. Og når så sønnen kommer gående mot farshjemmet, er det ikke bare ett, men mange lommetørklær – i alle vinduene. «Slik er Guds barmhjertighet. Vår fortid, all vår styggedom avskrekker ikke ham.» Det er skjønt å gjøre opp med Gud for straks vi åpner munnen omfavner han oss!

I Guds hender er våre svakheter en skatt

Ikke bare våre talenter, men også vår «forløste svakhet» inngår i Guds planer: «For at jeg ikke skal bli hovmodig […], har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg […] Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: ‘Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet’» (2 Kor 12,7–9). Herren tar ikke alle våre svakheter bort fra oss, men han hjelper oss å vandre sammen med dem. Dette er ømhet. «Erfaringen av ømhet består i å se Guds kraft passere gjennom nettopp det som gjør oss mest svake – forutsatt at vi vender oss bort fra den onde, som ‘får oss til å se vår skrøpelighet og fordømme den’, mens Den hellige ånd ‘trekker den fram i lyset med ømhet’ (Patris corde, 2).

«Ømhet er den beste måte å røre ved det skrøpelige i oss. […] Se hvordan sykepleiere rører ved de sykes sår: ømt og forsiktig, for ikke å forverre deres sår. Med slik ømhet rører Herren ved våre sår. Derfor er det viktig å møte Guds barmhjertighet, især i forsoningens sakrament, i personlig bønn med Gud og erfare sannhet og ømhet. Paradoksalt nok kan også den onde si oss sannheten […], men om han gjør det, er det for å dømme oss. Herren derimot sier oss sannheten og rekker hånden ut for å redde oss. Vi vet at sannheten, som er av Gud, ikke dømmer oss; den tar i mot oss, den omfavner, støtter og tilgir oss» (jf. Patris corde, 2).

Ikke forveksle forløsning med straff

Det trengs en ømhetens revolusjon. Ellers risikerer vi å forbli fanget i en rettferdighet som gjør det vanskelig å reise seg og som forveksler forløsning med straff.

Paven minnet om alle som sitter i fengsel og oppfordret til bønn for dem. Det er riktig at de som har gjort noe galt må betale for sine feil. Men de må ikke fratas all mulighet til en dag å bli fri. Det kan ikke finnes dommer uten noe «håpets vindu».

Bønn

Paven avsluttet med en bønn:

Hellige Josef, far i ømhet,
lær oss å akseptere at vi er elsket nettopp i våre største svakheter.
La oss ikke legge noen hindringer
mellom vår fattigdom og Guds store kjærlighet.
Vekk vår lengsel etter å oppsøke forsoningens sakrament,
for der å bli tilgitt og for selv å kunne være ømme og elske
våre brødre og søstre i deres fattigdom.
Vær nær dem som har gjort urett og betaler prisen for det;
hjelp dem å erfare ikke bare rettferdighet, men også ømhet, slik at de kan få en ny start.
Og lær dem at den beste starten er
å be oppriktig om tilgivelse og motta Faderens kjærtegn.

***

Hele katekesen på svensk og på engelsk og andre språk

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Den hellige Josef og hans miljø
2. Josef i frelseshistorien
3. Josef, Marias rettskafne mann
4. Josef, stillhetens mann
5. Josef, en forfulgt og modig migrant
6. Josef, Jesu fosterfar
7. Tømmermannen Josef