Pavens askeonsdagspreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Askeonsdag er evangelieteksten:

[…] Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. […] Når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
[…] Når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. (Matt 6,1–6.16–18 fra Bibel 2011)

På grunn av et vondt kne som trenger hvile var ikke pave Frans til stede under den tradisjonelle feiringen på Aventinerhøyden.

Her følger pavens preken, som ble lest av kardinal Parolin:

Lønn hos deres Far i himmelen

På denne dagen, som innleder fastetiden, sier Herren oss: «Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen» (Matt 6,1). Det kan virke overraskende, men «lønn» er det ordet som går oftest igjen i dagens evangelium (jf. versene 1.2.5.16). Askeonsdag pleier vi å konsentrere oss om mest den innsats som kreves under vår trosvandring, og mindre om den belønning som den leder til. Likevel er det faktisk slik at i dag vender Jesus stadig tilbake til dette uttrykket, «lønn», som later til å være drivfjæren i det vi foretar oss. For i oss, i vårt hjerte, finnes en tørst, en lengsel etter å oppnå en lønn, og den virker tiltrekkende og stimulerende på oss i det vi gjør.

Lønn hos menneskene

Men ifølge Herren finnes det to forskjellige typer av lønn som et menneskeliv kan være strebe etter: på den ene side lønn hos vår Far og på den annen side lønn hos menneskene. Den første er evig, sann og endegyldig, den er livets mål. Den andre derimot er forbigående, den er et forgjengelig blendverk, og den streber vi etter når vi regner menneskelig beundring og verdslig suksess som det viktigste, den størst mulige belønning. Men den er en illusjon, som en luftspeiling. Når vi kommer fram, har vi like lite som før. Rastløshet og misnøye ligger like rundt hjørnet for dem som har verdslighet som horisont. For verdslighet er like skuffende som det er lokkende. De som har verdslig lønn for øye finner aldri fred og kan heller aldri fremme fred. For de taper Faderen og sine søsken av syne. Dette er en fare for oss alle, derfor advarer Jesus oss: «Pass dere». Det er som om han skulle ha sagt: «Dere har mulighet til å nyte en uendelig lønn, en uforlignelig lønn: Pass derfor på ikke å bli blendet av skinn, jag ikke etter en lønn uten egentlig verdi, som vil renne bort mellom fingrene deres.»

Skinnets sykdom

Askeutdelingsritualet, der aske som strøs over hodene våre, er ment å befri oss fra det blendverk det er å sette lønnen hos menneskene foran lønnen hos vår Far. Dette alvorstunge tegn, som får oss til å reflektere over vår menneskelige tilværelse skrøpelighet, er som en medisin som nok smaker bittert, men som er effektiv når det gjelder å kurere skinnets sykdom. Dette er en åndelig sykdom, som trellbinder mennesket og får det til å bli avhengig av andres beundring. Det er virkelig et «øyets og sinnets slaveri» (jf. Ef 6,6; Kol 3,22), som får en til å leve i forfengelighet, der det som teller ikke er hjertets renhet, men andres beundring; ikke Guds blikk på oss, men hvordan andre ser på oss. Og ingen kan leve godt som nøyer seg med denne lønnen.

Diagnostiser din egen skinnhellighet

Ulykken er at denne skinnets sykdom er en felle selv på de mest hellige områder. Og det er dette Jesus insisterer på i dag: Selv bønn, aktiv nestekjærlighet og faste kan bli selvrefererende. I enhver gest, selv i den vakreste, kan selvgodhetens orm være gjemt. Da er ikke hjertet helt fritt, for det vi søker da er ikke kjærligheten til vår Far og våre søsken, men menneskelig anerkjennelse, applaus fra andre, vår egen ære. Og alt kan bli til en slags forstillelse overfor Gud, en selv og andre. Derfor innbyr Guds ord oss til å se inn i oss selv, for å kunne innse vårt hykleri. La oss stille en diagnose av hvilke former for skinn det er vi selv etterstreber; la oss prøve å avmaskere dem. Det vil gjøre oss godt.

Underveis mot evigheten

Asken avdekker det intet som skjuler seg bak et frenetisk jag etter verdslig lønn. Den minner oss om at verdslighet er som støv, som blåses bort av det minste vindkast. Brødre, søstre, vi er ikke kommet til verden for å gjete vind; vårt hjerte tørster etter evighet. Fastetiden er en tid som er gitt oss av Herren for at vi igjen skal begynne å leve, for å bli helbredet innvendig, for å vandre mot påsken, mot det som ikke forgår, mot lønnen hos vår Far. Det er en helbredende vandring. Ikke for å endre alt fra den ene dag til den neste, men for å leve hver dag med en ny ånd, med en ny stil. Til dette trengs bønn, nestekjærlighet og faste: Renset av fastetidens aske, renset for hykleri, gjenfinner disse tre sin kraft og gjenoppretter vårt levende forhold til Gud, til våre søsken og til oss selv.

Bønn i det skjulte

Ydmyk bønn «i det skjulte» (Matt 6,6), i all hemmelighet i ens eget rom, blir hemmeligheten ved et liv som blomstrer utover. Det er en dialog, varm av hengivenhet og tillit, som trøster og åpner hjertet. La oss framfor alt nå i fastetiden be med blikket festet på Den korsfestede: La Guds rørende ømhet trenge inn i oss, og la oss legge våre egne og verdens sår i hans sår. La oss ikke ha hastverk, la oss være i stillhet foran ham. La oss gjenoppdage den fruktbare vesentlighet i vår intime dialog med Herren. For Gud setter ikke pris på iøynefallende ting; derimot elsker han å la seg finne i det skjulte. Det er «kjærlighetens hemmelighetsfullhet», langt borte fra alt praleri og fra skrik og skrål.

Det er saligere å gi enn å få

Virkelig bønn kan ikke annet enn omsettes i nestekjærlighet. Og nestekjærlighet befrir oss fra det verste slaveri, nemlig slaveriet under oss selv. Nestekjærlighet i fastetiden, renset av asken, bringer oss tilbake til det vesentlige, til den intime glede som finnes i å gi. Almissegiving langt borte fra rampelyset gir hjertet fred og håp. Den avslører hvor vakkert det er å gi. Å gi blir å få. Slik blir det mulig å oppdage en dyrebar hemmelighet: Det gleder hjertet mer å gi enn å få (jf. Apg 20,35).

Faste fra det som gjør oss avhengige

Til slutt faste. Dette er ingen diett, tvert imot befrir den oss fra et selvrefererende og tvangsmessig jag etter fysisk velvære, for å hjelpe oss å holde oss i form, ikke fysisk, men åndelig sett. Faste får oss til igjen å gi tingene deres rette verdi. Den minner oss konkret om at livet ikke må underlegges denne verdens forgjengelige scene. Og fasten bør ikke gjelde bare mat: Særlig i fastetiden bør vi faste fra det som fører til en viss avhengighet. Det bør vi tenke på, hver av oss, slik at vi faster på en måte som virkelig merkes i vårt konkrete liv.

Åpne for Guds inngripen

Bønn, nestekjærlighet og faste må modnes i det skjulte, men deres virkninger er ikke skjult. Bønn, nestekjærlighet og faste er ikke medisiner bare for oss selv, men for alle, for de kan endre historien. Først av alt fordi den som undergår deres virkninger nesten umerkelig meddeler dem til andre; og framfor alt fordi det er hovedsakelig gjennom bønn, nestekjærlighet og faste at Gud griper inn i vårt og i verdens liv. De er åndens våpen, og det er med dem, på denne Bønne- og fastedagen for Ukraina at vi bønnfaller Gud om den fred som menneskene alene ikke kan bygge.

Bønn

Å, Herre, du som ser i det skjulte og lønner oss langt hinsides alle vår forventninger, lytt til bønnen fra dem som stoler på deg, framfor alt fra de mest ydmyke, fra de mest prøvede, fra dem som lider og flykter under våpengny. Gi våre hjerter freden tilbake, gi våre dager på ny din fred. Amen.