Alderdom: 4. Å gi arven videre: erindring og vitnesbyrd

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen onsdag 23. mars ble det lest fra Femte Mosebok:

Herren sa til [Moses]: «Dette er det landet som jeg med ed lovet Abraham, Isak og Jakob at jeg ville gi deres etterkommere. Nå har jeg latt deg se det med egne øyne, men du får ikke komme over dit.» Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land, slik Herren hadde sagt. […] Moses var hundre og tjue år da han døde. Enda var hans øyne ikke matte og hans livskraft ikke svekket. […] Josva, sønn av Nun, var fylt av visdoms ånd fordi Moses hadde lagt hendene på ham. (5 Mos 34,4–5.7.9 fra Bibel 2011)

Moses’ avskjedssang

Like før fortellingen om Moses’ død har vi Moses avskjedssang (5 Mos 32,1–47), hans åndelige testament. Paven siterte et lite utdrag:

Herrens navn vil jeg forkynne,
gi vår Gud ære!
Klippen, fullkomment er hans verk,
for hans veier er alltid de rette.
En trofast Gud, uten svik,
rettferdig og rettskaffen er han.
(5 Mos 32,3–4).

Moses’ avskjedssang er en vakker trosbekjennelse og også erindringen om hva hans folk har gjennomgått sammen med Gud. Guds har gitt velsignet folket og vært trofast, mens folket har vist seg troløst. 

Moses står på terskelen til det lovede land, og også på dødens terskel. Han er hundre og tjue år gammel, men «enda var hans øyne ikke matte». Han har en synsevne, et klarsyn som mange eldre mennesker har, «en evne til virkelig å se, til å se også symbolsk», til å se «tingenes egentlige betydning.» Dette er en dyrebar gave. Dette klarsynet gjør det mulig for ham å gi sin arv – sin lange livs- og troserfaring – videre.

Dyrebar overlevering av livs- og troshistorie

Det er svært viktig at eldre mennesker får gi sin livs- og troserfaring videre. Helst bør det skje direkte. «Direkte fortelling, fra menneske til menneske, har toner og kommunikasjonsmåter som intet annet middel kan erstatte.» Bøker, filmer og internett er ikke det samme.

Paven ønsket selv å avlegge et lite personlig vitnesbyrd: Det var hans bestefar, som deltok i første verdenskrig, som lærte ham å avsky krig.

Trosundervisning uten «levd liv»

Dessverre slipper ikke eldre mennesker lett til nå for tiden, heller ikke i trosundervisning som ofte mangler den lidenskap som finnes i «levd liv». Det trengs ærlige vitnesbyrd, ikke ideologi, ikke propaganda, ikke fordømmelse av alt som har vært. Det trengs at levende mennesker forteller sin historie, åpent og ærlig.

På familiens «dialekt»

«Hvordan gis tro videre? ‘Ta en bok, les den’: nei. Slik kan ikke tro formidles. Tro gis videre på dialekt, altså på det talespråk som brukes i familien, mellom besteforeldre og barnebarn, mellom foreldre og barnebarn.»

***

Hele katekesen på engelsk og andre språk

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Tidens nåde og generasjonsbånd
2. Langlivethet: symbol og mulighet
3. Alderdom, en ressurs for lettsindig ungdom