Pavens preken ved helligkåringsmessen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 15. mai ble ti personer helligkåret på Petersplassen: Titus Brandsma, Lazzaro Devasahayam, César de Bus, Luigi Maria Palazzolo, Giustino Maria Russolillo, Charles de Foucauld, Maria Rivier, Maria Francesca di Gesù Rubatto, Maria di Gesù Santocanale, Maria Domenica Mantovani.

Evangelieteksten var fra Johannesevangeliet:

Da han [Judas] var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. […] Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh 13,31–33a.34–35 fra Bibel 2011)

Her følger hele pave Frans' preken:

«Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre»

Vi har hørt noen av Jesus ord til sine disipler før han går bort fra denne verden og til sin Far, ord som uttrykker hva det betyr å være kristen: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre» (Joh 13,34). Dette er Jesu testamente til oss, det grunnleggende kriterium for å skjelne om vi virkelig er hans disipler, eller ikke: kjærlighetsbudet. La oss se nærmere på to vesentlige elementer ved dette budet: Jesu kjærlighet til oss – «som jeg har elsket dere» – og den kjærlighet han ber oss leve i – «skal dere elske hverandre».

Det mest vesentlige av alt

Først: «som jeg har elsket dere». Hvordan elsket Jesus oss? Helt til det siste, i total selvhengivelse. Det er slående at han ytrer disse ordene i en mørk natt, i den følelsesladde og foruroligende atmosfæren i rommet ovenpå: følelsesladde fordi Mesteren snart skal ta farvel med sine disipler, foruroligende fordi han forteller at han vil bli forrådt av nettopp en av dem. Vi kan forestille oss hva slags smerte Jesus bar på i sin sjel, hvilket mørke som fortettet seg i apostlenes hjerte, og deres bitterhet da de så Judas gå ut av rommet og begi seg inn i forræderiets natt etter at han hadde fått det brødstykket som Mesteren hadde dyppet for ham. Og nettopp i forræderiets time bekrefter Jesus sin kjærlighet til sine egne. For i livets mørke og stormer er dette det mest vesentlige av alt: Gud elsker oss.

Vi er elsket av Gud

Brødre, søstre, må dette budskapet stå sentralt i bekjennelsen av vår tro og i de måter vi uttrykker troen på: «ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss» (1 Joh 4,10). La oss aldri glemme dette. I sentrum står ikke våre ferdigheter og våre fortjenester, men Guds betingelsesløse og vederlagsfri kjærlighet, som vi ikke har gjort oss fortjent til. Vårt kristenliv begynner ikke med læresetninger og gjerninger, men med undring – undring når det går opp for oss at vi er elsket, allerede før vi har gitt noe som helst svar på denne kjærligheten. Mens verden ofte forsøker å overbevise oss om at vi har verdi bare om vi produserer resultater, minner evangeliet oss om livets sannhet: Vi er elsket. Og dette er vår verdi: Vi er elsket. En åndelig mester fra vår tid skrev følgende: «Lenge før noe menneske så oss, ble vi sett av Guds kjærlige øyne. Lenge før noen hørte oss gråte eller le, ble vi hørt av Gud, som er lutter øre for oss. Lenge før noen talte til oss i denne verden, ble vi tiltalt av den evige kjærlighets stemme» (H. Nouwen, Life of the Beloved). Han elsket oss først, han ventet på oss. Han elsker oss, han fortsetter å elske oss. Og dette er vår identitet: Vi er elsket av Gud. Og dette er vår styrke: Vi er elsket av Gud.

Å elske stående over grytene

Denne sannheten gjør det nødvendig å endre på våre vanlige forestillinger om hellighet. Ved å insistere for mye på våre egne anstrengelser for å gjøre gode gjerninger kan vi skape et hellighetsideal som baserer seg altfor mye på oss selv, på våre personlige heltedåder, på vår evne til selvforsakelse, på vår selvoppofrelse i håp om å vinne en premie. Dette er en iblant altfor «pelagiansk» synsmåte på liv og hellighet. Slik har vi gjort hellighet til et uoppnåelig mål, vi har skilt hellighet fra dagliglivet, i stedet for å søke den og omfavne den i det hverdagslige, i gatenes støv, i det konkrete livs byrder og besvær, og slik den hellige Teresa av Ávila sa til sine medsøstre, «over kjøkkengrytene». Å være Jesu disipler og vandre på hellighetens vei innebærer først og fremst å la seg forklare av kraften i Guds kjærlighet. La oss ikke glemme Guds forrang fremfor jeget, Åndens forrang fremfor kjødet, nådens forrang fremfor gjerninger. Iblant vektlegger vi jeget, kjødet og gjerningene mest og holder dem for å være viktigst. Nei: Guds forrang fremfor jeget, Åndens forrang fremfor kjødet, nådens forrang fremfor gjerninger.

Slik som han har elsket meg, kan jeg elske

Den kjærlighet som vi mottar fra Herren er den styrke som forvandler vårt liv: Den utvider vårt hjerte og gjør oss klare til å elske. Av den grunn sier Jesus – her er det andre elementet – «som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». Dette «som» er ikke bare en oppfordring til å etterligne Jesu kjærlighet; det betyr at når vi kan elske er det bare fordi han har elsket oss, fordi han skjenker våre hjerter sin egen Ånd, hellighetens Ånd, kjærlighet som helbreder oss og forvandler oss. Det er derfor vi i alle situasjoner og med alle mennesker som vi møter kan foreta valg og gjøre gjerninger inspirert av kjærlighet. For vi er elsket og har da styrke til å kunne elske. Ettersom jeg er elsket, kan jeg elske. Den kjærlighet jeg yter er alltid forenet med Jesu kjærlighet til meg: «slik som». Slik som han har elsket meg, kan jeg elske. Kristenliv er så enkelt, det er så enkelt! Vi gjør det mer komplisert, med massevis av ting, men egentlig er det så enkelt.

Å tjene

Hva betyr det mer konkret å leve i denne kjærligheten? Før han ga oss dette budet, vasket Jesus disiplenes føtter; etter å ha gitt det, ga han seg selv på korset. Å elske betyr dette: å tjene og å gi sitt liv. Å tjene, altså ikke å sette sine egne interesser først; å rense seg fra grådighetens og konkurransens gifter; å bekjempe likegyldighet og selvopptatthet, å dele de gaver og nådegaver som Gud har gitt oss. Helt konkret spørre oss «hva gjør jeg for andre?» og å leve vårt dagligliv i tjenestevillighetens ånd – dette er å elske – med kjærlighet og uten å vekke oppsikt, uten å gjøre krav på noe.

Å gi sitt liv

Og så å gi sitt liv, som ikke bare går ut på å gi noe, for eksempel egne ting, til andre, men å gi oss selv.

Jeg liker å spørre dem som ber meg om råd: «Si meg, gir du almisser?» – «Ja, far, jeg gir almisser til de fattige.» – «Og når du gir en almisse, berører du da personens hånd, eller kaster du almissen bort til vedkommende og prøver så å gjøre deg ren igjen?» Da blir de røde: «Nei, jeg berører dem ikke.» «Når du gir almisse, ser du det mennesket du hjelper i øynene, eller vender du blikket bort?» – «Jeg ser ikke.» Å berøre og se, å berøre og se legemet til Kristus, som lider i våre søsken. Dette er meget viktig. Å gi sitt liv er dette.

Hellighetens vei

Hellighet består ikke i noen få heltegjerninger, men av mye kjærlighet i hverdagen. «Er du en ordensbror eller ordenssøster? – Det er mange ordensfolk her i dag. – Vær hellig ved å leve ut din hengivelse med glede. Er du gift? Vær hellig ved å elske og ta deg av din ektemake, slik Kristus gjorde med Kirken. Er du en arbeider? Vær hellig ved å gjør ditt arbeid ærlig og dyktig til tjeneste for dine søsken, og ved å kjempe for at dine kolleger ytes rettferdighet, for at de ikke skal miste jobben, for at de mottar den lønn de skal ha. Er du en forelder eller en besteforelder? Vær hellig ved tålmodig å lære barna å følge Jesus. Er du en myndighetsperson? – Her er det mange fra myndighetene. – Vær hellig ved å kjempe for det felles beste og ved å gi avkall på dine personlige interesser» (jf. Gaudete et exsultate, 14). Dette er hellighetens vei, så enkelt er det. Alltid å se Jesus i de andre.

Bli en helgen, du også!

Å tjene evangeliet og våre søsken, å gi vårt liv uten å få noe tilbake – dette er en hemmelighet: å gi uten å få noe tilbake –, uten å søke verdslig ære: Dette er vi kalt til, vi også. Våre reisefeller, som i dag blir helligkåret, levde helligheten slik: De omfavnet sitt kall – til prest, ordenssøster eller leg – med entusiasme, de brukte sitt liv på evangeliet og oppdaget en glede uten sidestykke og ble strålende avglanser av Herren i historien. – Helgener er strålende avglanser av Herren i historien – La oss prøve på det samme. Hellighetens vei er ikke stengt, den er universell og begynner ved dåpen. Så la oss prøve på det samme, for hver av oss er kalt til hellighet, til en enestående, særegen hellighet. Hellighet er alltid originalt, slik den salige Carlo Acutis sa: Hellighet er aldri en fotokopi, hellighet er originalt, den er min, din, hver enkelts. Den er enestående og særegen. Ja, Herren har en kjærlighetsplan for hver enkelt, han har en drøm for ditt liv, for mitt liv, for hvert enkelt liv. Hva mer kan jeg si? Virkeliggjør drømmen med glede!