En botsvalfart

Andrea Tornielli, sjefredaktør

Aldri før under sitt snart tiårige pontifikat har Frans betegnet en av sine internasjonale reiser som en «botsvalfart» [pellegrinaggio penitenziale]. Nettopp denne definisjonen, som paven anvendte under angelus søndag 17. juli, hjelper oss å forstå særegenhetene ved hans nå nær forestående reise til Canada. Dette er ikke først og fremst en reise til et land, eller et besøk for å møte katolske fellesskap, men en konkret gest av nærhet overfor landets urbefolkninger, som har lidd under følgene av holdninger preget av kolonialisme.

En av kolonialismens onder var forsøket på å stryke ut urinnbyggernes kultur. Dette foregikk i de såkalte «residential schools». Dette var institutter der barna til urbefolkningene skulle «oppdras» og «opplæres» med hard disiplin, og barna ble adskilt fra sine familier. Disse skolene, som hadde en meget høy dødelighetsrate, var blitt opprettet av canadiske myndigheter, som også finansierte dem, men forvaltningen av skolene var betrodd kristne kirker, og herunder også katolske religiøse ordener.

Helbredelses- og forsoningsprosessen kom i gang for en tid siden, og en viktig etappe var møtene i Roma ved månedsskiftet mars–april, da Frans møtte de forskjellige gruppene – First Nations, métiser og inuitter – først hver gruppe for seg, og deretter sammen, og overfor dem ga uttrykk for «indignasjon og skam» for det som var skjedd. Urbefolkningene følte seg godt mottatt og framfor alt hørt. Men de hadde et sterkt ønske om at Romas biskop skulle komme til deres land og be om tilgivelse.

Nøkkelen til forståelse av denne reisen ligger altså helt og holdent i den botferdige holdning som vil komme til å kjennetegne dens høydepunkter. Dette er den samme holdning som Benedikt XVI tilrådet overfor overgrepsskandalene; den samme som den hellige Johannes Paul II foreslo under 2000-jubileet da det gjaldt «renselse av hukommelsen»: Han ba om «en modig og ydmyk handling av alle, nemlig å erkjenne de feil som er begått av dem som har båret og bærer kristennavnet», ut fra en overbevisning om at «på grunn av det båndet som forener oss med hverandre i [Kristi] mystiske legeme, bærer vi alle byrden av våre forgjengeres feil og synder. Dette er tilfelle selv om vi ikke har noe personlig ansvar for dem og selv om vi ikke kan dømme i Guds sted, han som alene kjenner menneskenes hjerter.» [Incarnationis mysterium, 11. Overs. anm.]

Det er dypt kristent å kunne sette seg i ofrenes og deres pårørendes sted, å dele deres smerte og forstå den, å svare med gester av nærhet, og ikke bare med historiske analyser eller kald statistikk. Peters etterfølger kommer «i Jesu navn for å møte og omfavne urbefolkningene», som hyrde for en Kirke som ikke skammer seg for å vise seg ydmyk og be om tilgivelse.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro