Preken i Matera: Kjærlighetens sakrament

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 25. september deltok pave Frans ved avslutningen av en nasjonal eukaristisk kongress i byen Matera i Italia. Evangelieteksten var lignelsen om den rike mannen og Lasarus:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. […] (Luk 16,19–31 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

En motsigelse

Herren samler oss rundt sitt bord idet han gjør seg selv til brød for oss: «Det er festens brød på barnas bord, […] det skaper deling, det styrker våre bånd, det smaker av fellesskap» (hymne ved den 27. nasjonale eukaristiske kongress, Matera 2022). Men den evangelieteksten som vi nettopp har hørt sier oss at ikke alltid deles brødet på verdens bord; ikke alltid får det spre det duften av fellesskap; ikke alltid brytes det i rettferdighet.

Det vil gjøre oss godt å bli stående foran den dramatiske scenen som Jesus beskriver i sin lignelse: på den ene side en rik mann, kledd i purpur og fineste lin, som viser frem sin overflod og lever i fest og luksus; på den annen side en fattig mann, full av verkende sår, som ligger utenfor porten i håp om å få mette seg med smuler som måtte falle fra den rikes bord. Og stående foran denne motsigelsen – som vi ser hver bidige dag – foran denne motsigelsen spør vi oss: Hva er eukaristiens sakrament – kristenlivets kilde og høydepunkt – en oppfordring til?

Eukaristien minner oss om Guds forrang

For det første minner eukaristien oss om Guds forrang. Den rike mannen i lignelsen er ikke åpen i sitt forhold til Gud: Han tenker bare på sin egen velvære, på å tilfredsstille sine behov, på å nyte livet. Og slik har det gått til at han til og med har mistet sitt eget navn. Evangeliet sier oss ikke hva han het: Han omtales med et adjektiv, som «den rike», mens den fattige mannens navn derimot blir nevnt: Lasarus. Rikdom fører deg til dette, rikdom fratar deg til og med ditt navn. Selvtilfreds, beruset av penger, bedøvet av forfengelighetens marked: I hans liv finnes det ikke plass til Gud; han tilber bare seg selv. Det er ingen tilfeldighet at navnet hans ikke blir nevnt: Vi kaller ham «rik», vi definerer ham bare ved hjelp av et adjektiv, for han har mistet sitt navn, han har mistet sin identitet, som nå utelukkende bestemmes av hans eiendeler. Hvor trist denne realiteten er også i dag – når vi forveksler det vi er med det vi har, når vi bedømmer mennesker etter deres rikdom, titler, roller eller merkevareklær. Det er besittelsens og det ytre skinnets religion, som ofte råder på denne verdens scene, men der vi til slutt blir stående igjen med tomme hender: alltid. Denne rike mannen i evangeliet har til og med mistet sitt eget navn. Han er ikke lenger noen. Den fattige derimot har et navn, Lasarus, som betyr «Gud hjelper». Til tross for fattigdom og marginalisering kan han beholde sin verdighet intakt, for han lever i forholdet til Gud. I hans egennavn finnes noe av Gud, og Gud er det urokkelige håp i hans liv.

Kalt til å tilbe Herren, ikke oss selv

Her ligger altså den stadige utfordringen som eukaristien utgjør for vårt liv: å tilbe Gud og ikke oss selv. Å sette ham i sentrum og ikke vårt eget forfengelige jeg. Å huske at Herren alene er Gud og at alt annet er hans kjærlighetsgaver. For om vi tilber oss selv, kveles vi av vårt lille jeg; om vi tilber denne verdens rikdommer, vil de ta oss i besittelse og gjør oss til slaver; om vi tilber det ytre skinns gud og beruses av sløseri, vil selve livet før eller senere kreve oss til regnskap. Livet krever oss alltid til regnskap. Når vi i stedet tilber Herren Jesus, som er nærværende i eukaristien, får vi et nytt syn også på vårt eget liv: Jeg er ikke de ting som jeg eier, eller de suksesser som jeg klarer å oppnå; mitt livs verdi avhenger ikke av hvor mye jeg klarer å vise frem, og heller ikke avtar denne verdien når jeg gjennomgår nederlag og fiaskoer. Jeg er et elsket barn, hver av oss er et elsket barn; jeg er velsignet av Gud; han har villet kle meg i skjønnhet og ønsker meg fri fra alt slaveri. La oss huske dette: Den som tilber Gud, blir ikke slave av noen, men er et fritt menneske. La oss gjenoppdage tilbedende bønn, en form for bønn som ofte blir glemt. Å tilbe, tilbedelsens bønn, la oss gjenoppdage den: Den befrir oss og gjenoppretter vår verdighet som barn – ikke slaver.

Kalt til å elske hverandre, ikke til å grave kløfter

Foruten at den kaller oss til å gi Gud forrangen, kaller eukaristien oss til å elske hverandre som søsken. Dette brødet er kjærlighetens sakrament par excellence. Det er Kristus som ofrer og bryter seg selv for oss, og han ber oss gjøre det samme, for at vårt liv skal være malt hvete og bli til brød som våre søsken kan mette seg med. Den rike mannen i lignelsen svikter denne oppgaven; dag etter dag lever han i overflod, fest og luksus, og legger ikke engang merke til det stumme skriket fra den stakkars Lasarus, som ligger utmattet ved hans dør. Bare ved slutten av livet, når Herren snur om på deres skjebner, legger den rike mannen endelig merke til Lasarus, men Abraham sier til ham: «Det er lagt en dyp kløft mellom oss og dere» (jf. Luk 16,26). Men det er du selv som har lagt den. Du selv. Vi selv, når vi i vår egoisme legger kløfter. Det var den rike mannen som i sitt jordiske liv hadde gravd en kløft mellom seg selv og Lasarus, og nå, i det evige liv, blir den stående der. For vår evige fremtid avhenger av dette nåværende livet: Om vi nå graver en kløft mellom oss og våre søsken – «graver vår egen grav» for senere; om vi nå reiser murer mellom oss og våre søsken, forblir vi fanget i ensomhet og død også etterpå.

Jesus er her og ber oss omvende oss

Kjære brødre og søstre, det er vondt å se at denne lignelsen fortsatt er våre dagers historie: urettferdighet, ulikhet, urett fordeling av jordens ressurser, mektiges brutale behandling av svake, likegyldighet overfor skriket fra de fattige, den kløft som vi daglig graver og som fører til marginalisering: Alle disse tingene kan ikke være oss likegyldige. Så i dag vil vi sammen erkjenne at eukaristien er profetien om en ny verden; Jesus er nærværende og ber oss engasjere oss for at en virksom omvendelse finner sted: omvendelse fra likegyldighet til barmhjertighet, omvendelse fra sløseri til deling, omvendelse fra egoisme til kjærlighet, omvendelse fra individualisme til søskenskap.

Drømmen om en eukaristisk Kirke

Brødre og søstre, la oss drømme. La oss drømme om en Kirke som er slik: en eukaristisk Kirke, bestående av kvinner og menn som bryter seg selv som brød for alle dem som nå må svelge ensomhet og fattigdom, for dem som hungrer etter ømhet og barmhjertighet, for dem hvis liv er i ferd med å smuldre opp, fordi håpets gode gjær har tatt slutt. En Kirke som kneler foran eukaristien og med undring tilber Herren, som er nærværende i brødet; men som også vet å bøye seg, med barmhjertighet og ømhet, for de lidendes sår: som reiser opp de fattige, tørker tårene til dem som lider, som selv gjør seg til håpets og gledens brød for alle. For det finnes ingen sann dyrkelse av eukaristien uten barmhjertighet for de mange «Lasaruser» som også i dag vandrer ved vår side. Mange!

La oss vende tilbake til eukaristien

Brødre, søstre, fra denne byen, Matera, «brødets by», ønsker jeg å si dere følgende: La oss vende tilbake til Jesus, la oss vende tilbake til eukaristien. La oss vende tilbake til smaken av brød, for når vi hungrer etter kjærlighet og håp, eller er nedbrutt av livets besvær og lidelser, gjør Jesus seg til føde som både metter og leger oss. La oss vende tilbake til smaken av brød, for mens fattige mennesker ute i verden fortsatt utsettes for urettferdighet og diskriminering, gir Jesus oss delingens brød og sender oss daglig ut som søskenskapets, rettferdighetens og fredens apostler. La oss vende tilbake til smaken av brød for å være en eukaristisk Kirke, som setter Jesus i sentrum og som for alle gjør seg selv til ømhetens og barmhjertighetens brød. La oss vende tilbake til smaken av brød for å huske at mens denne vår jordiske eksistens er i ferd med å fortæres, foregriper eukaristien løftet om oppstandelse og fører oss mot det nye liv som beseirer døden.

Syndere som vender hjem

La oss i dag for alvor tenke på den rike mannen og Lasarus. Dette skjer daglig. Og ofte – la oss skamme oss – skjer det i oss, denne kampen, oss imellom, i fellesskapet. Og når håpet slukner, og vi føler på hjertets ensomhet, indre tretthet, syndens piner, frykt for nederlag, la oss da igjen vende tilbake til smaken av brød. Alle er vi syndere: Hver av oss bærer på sine egne synder. Men la oss, som syndere, vende tilbake til smaken av eukaristi, til smaken av brød. La oss vende tilbake til Jesus, la oss tilbe Jesus, la oss ta imot Jesus. For han er den eneste som seirer over døden og alltid fornyer vårt liv.