Skjelning: 2. Et eksempel: Ignatius av Loyola

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese onsdag 7. september ble følgende lest fra Sirak:

Min sønn, ta imot opplæring fra ungdommen av,
så finner du visdom helt til støvets år.
Gå til visdommen lik en som pløyer og høster
og vent på dens gode frukter.
Mens du dyrker den, har du et kortvarig strev,
men snart skal du nyte dens frukter.
(Sir 6,18–19 fra Bibel 2011)

Den unge Loyola ble dratt i to forskjellige retninger

Som et «konkret vitnesbyrd» valgte paven Ignatius av Loyola og et bestemt vendepunkt i dennes liv. Loyola var soldat og ble såret. I månedsvis måtte han holde seg i ro. Ingen ridderromaner var å oppdrive, så han måtte nøye seg med det som fantes, nemlig åndelig litteratur, særlig helgenbiografier. De hellige Frans av Assisi og Domenikus begynte å fascinere ham. Han ønsket å ta etter dem. Men også ridderverdenen fortsatte å virke tiltrekkende på ham. I lang tid vekslet han i tankene mellom to verdener.

Men det fantes en forskjell mellom dem. Loyola forteller selv (i tredje person): «Når han tenkte på de verdslige tingene [og på det som har med riddere å gjør, forstår vi] fant han stor glede i dem, men når han deretter ble trett eller skjøv tanken på dem til side, følte han seg tom og misfornøyd. Når han derimot tenkte på å vandre barbeint til Jerusalem og ikke leve av annet enn urter og underkaste seg den strenge askesen som han hadde sett hos helgenene, følgte han seg trøstet, og han var glad og tilfreds selv etter at hadde forlatt tankene» (Pilegrimens beretning, nr. 8, Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser, oversatt av Ingvild Røsok, utgitt på St. Olav forlag).

Over tid skjer en forandring

Det er særlig to aspekter vi kan merke oss ved denne opplevelsen, bemerket paven. Det første er tid: Til å begynne med virker verdslige tiltrekkende på oss, men så, etter som tiden går, etterlater de tomhet i oss. Tanker inngitt av Gud derimot vekker først en viss motstand – «jeg vil da ikke lese slikt kjedelig helgenkram» – men om man så allikevel tar imot dem, bringer de oss en uanet og langvarig fred.

Hvor fører våre tanker oss hen?

Her har vi også det andre aspektet, nemlig tankenes endepunkt. Til å begynne med fremstår situasjonen som uklar for oss. Men skjelningen undergår en utvikling; skjelning er en prosess. For eksempel får vi etter hvert en konkret – ikke abstrakt – forståelse av hva som virkelig er bra for oss i vårt liv.

Loyola kommer med et viktig forutsetning, som hjelper oss å forstå denne prosessen: «For de som går fra den ene dødssynden til den andre, bruker fienden ofte å foreslå tilsynelatende fornøyelser [berolige dem med at alt går bra]. Det gjøres ved å få dem til å fantasere om sanselig nytelse og fornøyelser, slik at deres laster og synder forsterkes og forlenges. Med slike mennesker går den gode ånden fram på motsatt vis. Ved hjelp av den naturlige moralske dømmekraften forårsaker den samvittighetsnag og anger» (Åndelige øvelser, 314).

Det er svært viktig å kjenne sin egen historie

Skjelning har ikke noe med orakler eller fatalisme å gjøre. De store spørsmål i livet dukker gjerne opp etter at vi allerede har vandret en stund, og den vandringen, altså vår historie, er det viktig å vende tilbake til og bli fortrolig med om vi skal kunne forstå hva det er vi egentlig søker. Vi kan spørre oss: «Hvorfor går jeg denne veien, hva er det jeg søker?», og så prøve å skjelne.

Loyola lyttet til sitt hjerte, og slik gikk det til at han gjorde sine første erfaringer med Gud. Alle mennesker bør prøve å gjøre seg kjent med sitt eget hjerte.

Vær oppmerksom på «tilfeldighetenes spill»

Et annet viktig aspekt ved skjelning er de tilsynelatende tilfeldigheter i vårt liv. Loyola fikk ikke tak i noen ridderromaner, og slik gikk det til at han leste helgenbiografier i stedet. Det skjedde noe uforutsett og ergerlig, men nettopp i denne hendelsen lå et mulig vendepunkt. Det tok sin tid før Loyola la merke til dette, men så ble han meget opptatt av det. Paven understreket: «Gud virker gjennom hendelser som ikke kan planlegges, gjennom ‘tilfeldigheter’. Tilfeldigvis hendte dette meg, tilfeldigvis møtte jeg dette mennesket, tilfeldigvis så jeg denne filmen. Det var ikke planlagt. Men Gud virker gjennom hendelser, som vi selv ikke kan planlegge, og også gjennom forhindringer».

Vi så det samme i Matteusevangeliet i forrige katekese: En mann finner – fullstendig uventet – en skatt. Det er essensielt at han oppfatter dette som et hell i livet, og at han handler i overensstemmelse med det: Han selger alt han eide og kjøper den åkeren (jf. 13,44).

Vær oppmerksomme på uventede, overraskende ting, sa paven. Nettopp der taler livet til oss. Det kan være Herren som taler, men det kan også være djevelen. Vi må skjelne: Hvordan reagerer jeg? Hva beveger seg i mitt hjerte? Skjelnen er «hjelp til å erkjenne de tegn med hvilke Herren lar seg møte i uforutsette og muligens ubehagelige situasjoner, slik som i Ignatius’ tilfelle».

***

Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video (dubbet til engelsk)