Pave Frans’ budskap til Verdensdagen for de fattige
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
1. «Jesus Kristus ble fattig for deres skyld»
«Jesus Kristus ble fattig for deres skyld» (jf. 2 Kor 8,9)», skriver Paulus til de første kristne i Korint. Dette er grunnlaget for deres og for vår egen solidaritet med andre mennesker.
2. Kriger fører til flere fattige
Kriger fører til at enda mange flere blir fattige. Paven beskriver situasjonen for mennesker som flykter, blir deportert, bombet, for mennesker som savner det aller nødvendigste.
3. Kristen solidaritet opp gjennom tidene
Da Paulus møtte Peter, Jakob og Johannes i Jerusalem, ba de ham ikke glemme de fattige (jf. Gal 2,10). Det rådet stor nød i Jerusalem og ellers i landet på den tiden, og Paulus organiserte en stor innsamling. De kristne i Korint hjalp til og samlet spesielt inn penger på søndagene.
Opp gjennom århundrene har de kristne fortsatt med sine søndagsinnsamlinger. Den hellige Justin Martyr, som levde på 100-tallet, beskriver hvordan det foregikk:
«På den dag som kalles ‘solens dag’ (søndag) samles alle de som bor både i byen og på landet på ett sted. Da blir apostlenes erindringer og profetenes skrifter lest høyt, så lenge tiden tillater det. […]. De som vi kaller diakoner deler ut det velsignede (eg. ‘eukaristiserte’) brødet og vinen og vannet til alle tilstedeværende og bærer det ut til dem som ikke er til stede. De velstående og de som ønsker det, yter frivillig hver sitt bidrag. De innsamlede midler blir overlatt forstanderen, og han bistår foreldreløse og enker, dem som av sykdom eller andre grunner lider nød, fanger og fremmede på gjennomreise, – kort sagt, han er alle nødlidendes forsørger» (KKK, 1345 og 1351).
4. «Nå gjelder det å fullføre»
I begynnelsen var korinterne meget entusiastiske, men med tiden ble de mindre villige til å hjelpe til. «Nå gjelder det å fullføre. Som dere villig gikk i gang, må dere nå villig fullføre, alt etter evne», skriver Paulus (2 Kor 8,11). Det samme gjelder for oss. Vi må ikke gi opp halvveis når vi prøver å hjelpe andre.
5. «Dere har jo overflod av alt». Ikke glem solidariteten
Det finnes land med høy grad av trygghet og stabilitet. De kan gjerne dele dette med andre. Det er viktig ikke å glemme verdier som frihet, ansvar, søskenskap og solidaritet.
6. Å vitne om kjærlighet
«Jeg sier ikke dette som en befaling». Paulus vil ikke tvinge korinterne til nestekjærlige gjerninger, men «prøve om kjærligheten er ekte» (2 Kor 8,8). Riktignok prøver han å skaffe hjelp til nødstedte, men det er så mye mer han også vil: Innsamlingen skal være «tegn på kjærlighet, den samme kjærlighet som Jesus vitnet om. Gavmildhet overfor fattige mennesker finner sin sterkeste begrunnelse i Guds Sønns valg. Han valgte selv å bli fattig.»
Jesu valg er en «nåde» – «vår Herre Jesu Kristi nåde» (2 Kor 8,9). «Bare ved å ta imot den kan vi gi konkret og konsekvent uttrykk for vår tro.» Apostelen Jakob bekrefter dette: «Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning» (Jak 1,22–25).
7. «Det skal være likhet»
Penger trenger vi jo alle, men: «Det vi bør reflektere over er hvilken verdi penger har for oss: Den verdien bør ikke bli et absolutt, som om det var hovedmålet.»
Alle kan hjelpe andre mennesker (jf. Evangelii gaudium, 201). Velferdsmentalitet bør kristne unngå, likeså sosialpolitikk som «en politikk overfor de fattige, men aldri med de fattige» (jf. Fratelli tutti, 169).
«Det er ikke meningen at andre skal få hjelp og dere ha det trangt, men det skal være likhet» (jf. 2 Kor 8,13).
8. To slags fattigdom: drepende fattigdom og berikende fattigdom
Sann rikdom består ikke i å «samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler» (Matt 6,19), men i «gjensidig kjærlighet som får oss til å bære byrdene for hverandre slik at ingen skal bli stående alene eller bli utestengt.»
Vi bør ha lært noe av vår svakhet og begrensning under pandemien og av krigssituasjonen nå: «Vi er ikke i verden for å overleve, men for at alle skal kunne ha et verdig og lykkelig liv. Jesu budskap viser oss veien, og det lar oss oppdage at det finnes en ydmykende og drepende fattigdom, og at det også finnes en annen fattigdom, nemlig hans befriende og fredsbringende fattigdom.»
Drepende fattigdom er et resultat av urett, utnyttelse, vold og ulik fordeling av ressurser. Mens befriende fattigdom er den vi selv kan velge å si ja takk til, for å kunne konsentrere oss om det som teller. Og når det materielt sett rike menneske møter det materielt sett fattige menneske kan det gå opp for den rike hva det er som egentlig teller.
9. Også vi kan berike hverandre
Årets tema sier oss at ved Kristi fattigdom blir vi rike: Han ble fattig for vår skyld (jf. Fil 2,6–8), han ble «livets brød» (Joh 6,35). Og vi er kalt til å følge ham i hans fattigdom: av kjærlighet å dele vårt liv med andre, spesielt dem som trenger det mest «for at det skal bli likhet, de fattige befris fra sin håpløse elendighet og de rike fra sin håpløse selvtilfredshet.»
10. Charles de Foucauld
Charles de Foucauld, som ble helligkåret i mai, er et godt forbilde.
«Må denne sjette Verdensdagen for de fattige bli en nådens anledning til å foreta en personlig og kollektiv samvittighetsransakelse og spørre oss om Jesu Kristi fattigdom er vår trofaste livsledsager.»
Hele budskapet på engelsk og andre språk
Charles de Foucauld av Ingemar Leckius (på svensk)
