Pavens preken på Verdensdagen for de fattige
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 13. november var det messe i Peterskirken. Evangelieteksten var:
Det var noen som snakket om tempelet, hvor fint det var utsmykket med vakre steiner og tempelgaver. Da sa Jesus: «Det skal komme dager da alt dere ser her, skal rives ned, så det ikke blir stein tilbake på stein.» Da spurte de: «Mester, når skal dette skje, og hva er tegnet på at dette skal begynne?» Han svarte: «Pass på at dere ikke blir ført vill! …» (Luk 21,5–19 fra Bibel 2011)
Her følger pave Frans' preken:
Å tyde tidens tegn
Det er noen som snakker om tempelets ytre skjønnhet og beundrer dets steiner. Jesus henleder da oppmerksomheten på at rystende og dramatiske hendelser preger menneskehetens historie. Tempelet bygget av menneskehender vil, likesom alle andre jordiske saker, bli borte. Det som er viktig er å kunne tyde skjelne den tid vi lever i, for selv midt i historiske omveltninger å forbli disipler som følger evangeliet.
Og for å si oss hvordan vi kan skjelne gir Herren oss to oppfordringer: Pass på at dere ikke blir ført vill, og avlegg vitnesbyrd.
Pass på at dere ikke blir ført vill
Det første Jesus sier til sine tilhørere, som bekymrer seg for når og hvordan disse skremmende tingene vil skje, er: «Pass på at dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Det er jeg! Tiden er kommet!’ Men følg dem ikke» (Luk 21,8). Og han legger til: «Når dere hører om krig og opprør, så la dere ikke skremme» (vers 9). – Og dette kommer godt med i nåværende øyeblikk. – Så hva er det for en villfarelse Jesus vil sette oss fri fra? Fra fristelsen til å tyde dramatiske ting på en overtroisk og pessimistisk måte, som om verdens ende nå er kommet og det ikke lenger er bryet verdt å prøve å gjøre noe godt. Om vi tenker på denne måten, lar vi oss styre av frykt, og kan hende søker vi med sykelig nysgjerrighet etter svar i skrønene til spåkyndige eller i horoskoper. Slikt er aldri noen mangel på. – Og i dag er det mange kristne som går for å la seg spå, de tyr til horoskoper som om det var Guds stemme. – Eller vi biter på de ville teoriene til en eller annen ny «messias», som regel en defaitist eller konspirasjonsteoretiker – konspirasjonstenkning er ikke bra, det gjør oss ondt. Her er Herrens Ånd ikke å finne. Han er ikke å finne verken hos «guruer» eller i konspirasjonteorier. Jesus advarer oss: «Pass på at dere ikke blir ført vill», la dere i deres godtroende nysgjerrighet ikke blende, ikke la frykt bestemme deres reaksjonsmåte, men lær heller å tyde hendelser med troens øyne i visshet om at «ikke et hårstrå på hodet skal dere miste» bare vi holder oss nær Gud (vers 18).
Hva sier Herren? Og hva godt kan vi gjøre?
Det er sant at menneskehetens historie er full av dramatiske hendelser, smertefulle situasjoner, krig, opprør og katastrofer, men det også sant – sier Jesus – at alt dette ikke er enden (jf. vers 9); dette er ingen god grunn for å la seg lamme av frykt eller for å gi etter defaitismen til de som tenker at alt er tapt og at det ikke er noen vits i å prøve å gjøre noe ut av livet. Herrens disipler lar seg ikke bli slått ut av resignasjon og gir ikke etter for motløshet, selv ikke i de vanskeligste situasjoner, for deres Gud er oppstandelsens og håpets Gud, som alltid reiser dem opp: Med ham kan vi alltid løfte blikket, få en ny start og sette i gang igjen. Overfor prøvelser – en hvilken som helst prøvelse, kulturell, historisk eller personell – spør den kristne seg da: «Hva sier Herren til oss gjennom denne krisestunden?» Også jeg stiller dette spørsmålet i dag: Hva sier Herren oss nå som vi står overfor denne tredje verdenskrigen? Hva er det Herren sier oss? Og når det skjer noe vondt som forsårsaker fattigdom og lidelse, spør den kristne seg: «Hva godt kan jeg, helt konkret, gjøre?» Ikke flykte, men spørre: Hva sier Herren meg, og hva godt kan jeg gjøre?
La oss ikke sløse bort vår anledning
Det er ingen tilfeldighet at Jesu annen oppfordring, etter «pass på at dere ikke blir ført vill», er positivt formulert. Han sier: «Da skal dere få anledning til å vitne» (vers 13). Anledning til å vitne. Jeg ønsker å understreke dette fine ordet: anledning. Det betyr å ha mulighet til å gjøre noe godt ut fra vår livssituasjon, selv når den ikke er ideell. Det er en vakker, typisk kristen kunst, det ikke å bli et offer for det som skjer – kristenmennesket er intet offer, og å spille offer er ikke bra, det skader oss –, men å ta imot den mulighet som skjuler seg i alt det som kommer i vår vei, det gode som er mulig, det lille gode som det er mulig gjøre og bygge selv ut fra negative situasjoner. Enhver krise er en mulighet og byr på vekstmuligheter. For enhver krise er åpen for Guds nærvær, for menneskehetens nærvær. Men hva gjør den onde ånd? Han vil at vi skal omgjøre krisen til konflikt, og en konflikt er altid lukket, uten horisont og uten utvei. Nei. La oss leve kriser som mennesker, som kristne, ikke omgjøre dem til konflikter, for enhver krise er en mulighet og byr på vekstmuligheter. Det merker vi hvis vi gjenopplever vår egen personlige historie: Ofte er det slik i livet at de viktigste skrittene framover tar vi nettopp i kriser, i situasjoner preget av prøvelser, tap av kontroll, usikkerhet. Og da forstår vi den oppfordringen som Jesus i dag kommer med direkte til meg, til deg, til hver av oss: Når du ser oppskakende ting rundt deg, når det bryter ut krig og konflikter, når det kommer kraftige jordskjelv, hungersnød og pest, hva gjør du da? Søker du adpredelse for å tenke på noe annet? Morer du deg for ikke å bli trukket inn? Velger du verdslighetens vei, ikke å måtte gjøre noe, for ikke å komme tett inn på dramatiske situasjoner? Vender du deg bort for ikke å se? Tilpasser du deg, underdanig og resignert, det som skjer? Eller blir disse situasjonene anledninger til å vitne om evangeliet? Overfor så mange katastrofer, overfor denne grusomme tredje verdenskrigen, overfor sulten til mange barn, til mange mennesker, må hver og en av oss i dag spørre seg: Kan jeg sløse, kan jeg sløse bort penger, sløse bort mitt liv, sløse bort meningen med mitt liv, uten å fatte mot og gå videre?
Det går verst ut over de fattige
Brødre og søstre, på denne Verdensdagen for de fattige er Jesu ord en sterk formaning om å bryte gjennom den indre døvhet som vi alle lider under og som forhindrer oss i å oppfatte det kvalte smerteskriket fra de svakeste. Også i dag lever vi i sårede samfunn og er vitne til, nettopp slik evangelieteksten sa, vold – tenk bare på de grusomheter som det ukrainske folk gjennomgår –, urett og forfølgelse. I tillegg må vi håndtere krisen frembrakt av klimaendringene og av pandemien, som har etterlatt seg ikke bare fysiske, men også psykologiske, økonomiske og sosiale sykdommer. Også i dag, brødre og søstre, ser vi folk reise seg mot folk, og vi reagerer med engstelse på den voldomme utvidelse av konflikter, på krigens ulykke, som forårsaker mange uskyldige menneskers død og sprer hatets gift. Også i dag utvandrer mange brødre og søstre, mange flere enn i går, for å lete etter håp, og mange mennesker lever i usikkerhet på grunn av arbeidsløshet eller på grunn av urettferdige og uverdige arbeidsforhold. Og også i dag, brødre og søstre, går det, som i alle kriser, aller verst ut over de fattige. Men om vårt hjerte er fett eller likegyldig, klarer vi ikke å oppfatte deres lavmælte smerteskrik, å gråte med dem og for dem, å se hvor mye ensomhet og angst som ligger skjult også i bortglemte kroker av våre byer. Vi må dra til byenes bortgjemte, mørke kroker: Der ser vi mye elendighet og mye smerte og mye fattigdom, som holdes utenfor.
Bli altså stående i striden
La oss tilegne oss evangeliets sterke og klare oppfordring til å passe på at vi ikke blir ført vill. La oss ikke høre på ulykkesprofeter; la oss ikke forføre av populismens sirener – populisme instrumentaliserer folkets behov ved å forslå altfor enkle og forhastede løsninger. La oss ikke følge falske «messiaser» som i profittens navn kommer med oppskrifter som bare tjener til å øke rikdommen til noen få, mens de fattige fordømmes til marginalisering. La oss tvertimot avlegge vitnesbyrd: La oss tenne lys av håp i mørket; la oss i dramatiske situasjoner gripe de anledninger som byr seg til å vitne om gledens evangelium og bygge en mer broderlig verden – i det minste litt mer broderlig; la oss modig engasjere oss for rettferdighet, lovlighet og fred og alltid stå ved de svakestes side. La oss ikke stikke av for å forsvare oss selv mot historien, men la oss kjempe for å gi denne historien, som vi gjennomlever, et annet ansikt.
Gud er vår styrke
Hvor kan vi finne den nødvendige styrke til alt dette? I Herren. I tilliten til Gud, som er Far, som våker over oss. Hvis vi åpner vårt hjerte for ham, vil han styrke kjærlighetsevnen i oss. – Dette er veien: å vokse i kjærlighet. – Etter å ha snakket om volds- og skrekkscenarioer avslutter jo Jesus med å si: «Ikke et hårstrå på hodet skal dere miste» (vers 18). – Men hva betyr det? At han er med oss, han er vår vokter, han vandrer sammen med oss. Tror jeg dette? Tror du at Herren vandrer sammen med deg? – Dette må vi alltid gjenta for oss selv, særlig i de mest smertefulle øyeblikk: Gud er Far, og han er ved min side, han kjenner meg og elsker meg, han våker over meg, han blunder ikke, han har omsorg for meg, og hos ham vil jeg ikke miste et hårstrå på mitt hode.
Og jeg, hvordan svarer jeg på dette? Når jeg ser trengende brødre og søstre, når jeg ser denne bruk-og-kast-kulturen som skyver til side fattige, mennesker med færre muligheter, eldre mennesker, ufødte … Når jeg ser alt dette, hva føler jeg at jeg som kristen må gjøre i dette øyeblikket?
Mennesket er Guds sanne tempel
Siden vi er elsket av ham, la oss da bestemme oss for å elske de mest tilsidesatte av hans barn. Herren er der. Det finnes en gammel tradisjon, også her i små italienske landsbyer, og noen holder fortsatt på den: å la en plass stå ledig til Herren ved julemiddagen. Han vil sikkert vil banke på døren i skikkelse av et fattig, trengende menneske. Og ditt hjerte, har det alltid en ledig plass til disse menneskene? Og mitt hjerte, har det alltid en ledig plass til disse menneskene? Eller er vi fryktelig opptatt med venner, sosiale arrangementer, forpliktelser? Aldri har vi en ledig plass for disse menneskene.
La oss ta oss av de fattige. I dem er Kristus, som ble fattig for vår skyld (jf. 2 Kor 8,9). Han identifiserer seg med de fattige. La oss føle oss medansvarlige for at de ikke mister et hårstrå på sitt hode. Vi kan ikke bli stående, som de som nevnes i evangeliet, og beundre de vakre steinene i tempelet, uten å erkjenne Guds sanne tempel, mennesket, kvinne og mann, særlig den fattige. I den fattiges ansikt, i deres historie, i deres sår er Jesus. Han sa det selv. La oss aldri glemme det.
