Pavens julepreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved midnattsmessen julaften i Peterskirken var evangelieteksten fra Lukasevangeliet:

[…] Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem. […]
(Luk 2,1–14 i Bibel 2011)

Her følger pave Frans’ preken:

Hva er egentlig jul?

Hva kan denne natten fortsatt ha å si vårt liv? To tusen år etter Jesu fødsel, etter mange julefester med julepynt og julegaver, etter mye konsumerisme som har tilslørt det mysterium vi feirer, er det fare for at vi vet mye om julen, men har glemt hva den egentlig betyr. Så hvordan kan vi finne tilbake til meningen med julen? Og framfor alt: Hvor kan vi gå for å finne den? Evangelieteksten om Jesu fødsel later til å være skrevet nettopp i denne hensikt: for å ta oss ved hånden og bringe oss tilbake dit hvor Gud vil ha oss. La oss følge evangeliet.

Teksten begynner jo med en situasjon slett ikke ulik vår egen: Alle er travelt opptatt med en viktig hendelse, nemlig den store folketellingen, som krevde mange forberedelser. I denne forstand lignet atmosfæren den gang på vår egen hektiske juleatmosfære. Men evangeliefortellingen tar avstand fra denne verdslige scenen: Snart «zoomer» den inn en annen virkelighet, som den så blir stående ved. Fortellingen dveler ved en liten, tilsynelatende uviktig, gjenstand. Gjenstanden nevnes hele tre ganger, og hovedpersonene i fortellingen samles rundt den: Først Maria, som legger Jesus «i en krybbe» (Luk 2,7). Så englene, som forkynner gjeterne «et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (vers 12). Til slutt gjeterne, som finner «et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (vers 16). Krybben: Det er krybben vi må se nærmere på om vi skal kunne finne tilbake til meningen med jul. Men hvorfor er krybben så viktig? For det er med dette, slett ikke tilfeldige, tegnet, at Kristus trer inn på verdens scene. Med denne programerklæringen presenterer han seg. På denne måten fødes Gud inn i historien for å få historien til å fødes på ny. Så hva vil han si oss med krybben? Han vil si oss minst tre ting: nærhet, fattigdom og konkrethet.

Nærhet

1. Nærhet. Krybben tjener til å bringe maten nærmere munnen og til å sette den raskere til livs. Den kan symbolisere et aspekt ved menneskeheten: vår konsumgrådighet. For mens dyrene i stallen fortærer mat, fortærer menneskene i verden, glupske etter makt og penger, til og med sine medmennesker, sine søsken. Så mange kriger! Og på mange steder blir verdighet og frihet fortsatt trampet under fot! Og hovedofrene for menneskenes grådighet er alltid de svake og sårbare. Heller ikke denne julen har en menneskehet, som er umettelig på penger, makt og fornøyelser, rom til de minste, de ufødte, de fattige, de glemte, nettopp slik det var for Jesus (jf. vers 7). Jeg tenker framfor alt på alle de barna som slukes av kriger, fattigdom og urett. Men Jesus kommer nettopp dit, som et barn i kasseringens og forkastelsens krybbe. I ham, Barnet i Betlehem, finnes ethvert barn. Og vi innbys til å betrakte livet, politikken og historien med barneøyne.

Det behager Gud å bli lagt i forkastelsens og ubehagets krybbe: Han kommer dit, for der finnes menneskehetens problem, likegyldigheten frembrakt av et grådig hastverk etter å eie og forbruke. Kristus blir født der, og i den krybben oppdager vi at han er nær. Han kommer i matfatet for å bli vår mat. Gud er ingen far som sluker sine barn, men den Far som i Jesus gjør oss til sine barn og nærer oss med sin ømhet. Han kommer for å røre ved vårt hjerte og for å si oss at kjærligheten er den eneste styrke som kan endre historiens løp. Han forblir ikke fjern og mektig, men kommer nær og er ydmyk; han som tronte i himmelen, lar seg bli lagt i en krybbe.

Bror, søster, i natt kommer Gud nær deg fordi han bryr seg om deg. Fra krybben, som mat for ditt liv, sier han til deg: «Om du føler deg oppslukt av alt det som skjer, om din skyldfølelse og utilstrekkelighet fortærer deg, om du hungrer etter rettferdighet, så er jeg, Gud, med deg. Jeg vet hva du gjennomgår, jeg opplevde det selv i krybben. Jeg kjenner din elendighet og din historie. Jeg ble født for å si deg at jeg er deg nær og alltid vil være det.» Julekrybben, det første budskapet fra Gud som spedbarn, sier oss at han er med oss, at han elsker oss og søker oss. Fatt mot, la deg ikke overvinne av frykt, oppgitthet eller mistrøstighet. Gud fødes i en krybbe for å la deg fødes på ny nettopp der hvor du mente å ha nådd bunnen. Det finnes intet onde, det finnes ingen synd som Jesus ikke vil og ikke kan redde deg fra. Julen betyr at Gud er nær: Må tilliten fødes på ny!

Fattigdom

2. Krybben i Betlehem taler ikke bare om nærhet, men også om fattigdom. Rundt en krybbe finnes det jo ikke så mye: høy og halm, noen dyr og lite annet. Folk hadde tatt inn på varme herberger, de holdt ikke til i noen kald stall. Men Jesus blir født der, og krybben minner oss om at han ikke hadde noe annet rundt seg enn de som elsket ham: Maria, Josef og noen gjetere. Alle var fattige mennesker, forenet av godhet og forundring, ikke av rikdom og store muligheter. Den fattigslige krybben får altså fram livets virkelige rikdommer: ikke penger og makt, men relasjoner og mennesker.

Og det første mennesket, den første rikdommen, er nettopp Jesus. Men vil vi stå ved hans side? Oppsøker vi ham, elsker vi hans fattigdom? Eller foretrekker vi å ha det bekvemt og pleie våre egne interesser? Og framfor alt: Besøker vi ham der han er, altså i vår verdens fattigslige krybber? Der er han nærværende. Og vi er kalt til å være en Kirke som tilber den fattige Jesus og som tjener Jesus i de fattige. Slik en hellig biskop sa det: «Kirken støtter og velsigner anstrengelser for å omforme urettferdighetens strukturer, og den stiller kun én betingelse: at de sosiale, økonomiske og politiske endringene virkelig kommer de fattige til gode» (O. A. Romero, nyttårshyrdebrev, 1. januar 1980). Naturligvis er det ikke lett å forlate verdslighetens varme lunkenhet for å omfavne Betlehemgrottens nakne skjønnhet, men la oss huske at uten de fattige er det egentlig ikke jul. Uten dem kan vi nok feire jul, men det er ikke Jesu jul. Brødre og søstre, i julen er Gud fattig: Må nestekjærligheten fødes på ny!

Konkrethet

3. Og slik kommer vi til det siste punktet: Krybben taler til oss om konkrethet. Et barn i en krybbe er jo en slående, til og med rå, scene. Den minner oss om at Gud virkelig ble kjød. Når det gjelder ham, er det da ikke lenger nok med teorier, vakre tanker og fromme følelser. Jesus ble født fattig, levde og døde som fattig. Og om fattigdommen holdt han ikke mange og lange taler, men han levde den helt ut for vår skyld. Fra krybben til korset var hans kjærlighet til oss håndgripelig, konkret: Fra fødsel til død omfavnet tømmermannens sønn grovt trevirke, vår rue tilværelse. Han elsket oss ikke bare med ord, han elsket oss ikke for spøk!

Og derfor nøyer han seg ikke med ytre skinn. Han, som ble kjød, ønsker ikke bare gode forsetter. Han, som ble født i krybben, ønsker en konkret tro bestående av tilbedelse og nestekjærlighet, ikke av tomme ord og overfladiske handlinger. Han, som ligger naken i krybben og som senere henger naken på korset, ber oss om sannhet, om å gå til tingenes nakne virkelighet, om å legge fra oss alle påskudd, rettferdiggjørelser og hykleri ved krybben. Han, som selv ble svøpt med ømhet av Maria, vil at vi skal kle oss i kjærlighet. Gud ønsker ikke ytre skinn, men konkrethet. Denne julen, brødre og søstre, bør vi ikke la gå uten at vi gjør noe godt. Det er hans fest, hans fødselsdag, så la oss gi ham gaver som han setter pris på! I julen er Gud konkret: La oss i hans navn få litt håp til å fødes på ny i dem som har mistet alt håp!

Jesus …

Jesus, vi skuer deg, der du ligger i krybben. Vi ser deg så nær, nær oss for alltid: Takk, Herre! Vi ser deg fattig. Du lærer oss at den sanne rikdom ikke ligger i tingene, men i menneskene, især i de fattige: Tilgi oss, om vi ikke har sett deg og tjent deg i dem. Vi ser deg konkret, for konkret er din kjærlighet til oss: Jesus, hjelp oss å gi vår tro kjød og liv! Amen.

Se hele messen på NRK med norske undertekster.