Pavens Urbi et orbi juledag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre i Roma og i hele verden, god jul!

Må Herren Jesus, født av jomfru Maria, bringe dere alle Guds kjærlighet, kilde til tillit og håp, sammen med fredens gave, som englene forkynte for gjeterne i Betlehem: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Luk 2,14).

På denne festdagen vender vi blikket mot Betlehem. Herren kommer til verden i en grotte og blir lagt i en krybbe, altså i en fôrkasse, ettersom foreldrene hans ikke fant noe husrom, selv om tiden var kommet da Maria skulle føde. Og han kommer til oss i nattens stillhet og mørke, for Guds Ord trenger verken flombelysning eller høylytt kringkasting. Han selv er det Ord som gir livet mening, han er lyset som lyser opp veien. «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden», sier evangeliet (Joh 1,9).

Jesus blir født blant oss, han er Gud med oss. Han kommer for å ledsage oss i vårt daglige liv, for å ta del i alle våre gleder og smerter, forhåpninger og bekymringer. Han kommer som et vergeløst barn. Han blir født en kald natt, som en fattig blant fattige. Han har ingenting og banker derfor på vår hjertedør for å finne varme og ly.

Og la oss gjøre som gjeterne i Betlehem: La oss omhylle av lyset og gå og se det tegnet som Gud har gitt oss. La oss overvinne åndelig sløvhet og søvn, og også våre gale forestillinger om denne festen, som gjør at vi glemmer hvem det er vi feirer. La oss unnvike ståk og bråk som bedøver hjertet og som forleder oss til å bruke tiden på julepynt og julegaver snarere enn på den store begivenheten: at Guds Sønn blir født for vår skyld.

Brødre og søstre, la oss gå mot Betlehem, der Fredsfyrsten så vidt har begynt å klynke. Ja, for han selv, Jesus, er vår fred: den fred som verden ikke kan gi og som Gud Fader har gitt menneskeheten ved å sende sin Sønn til verden. Den hellige Leo den store oppsummerer denne dagens budskap på fyndig latin: «Natalis Domini, Natalis est pacis», «Herrens fødselsdag er fredens fødselsdag» (Preken 26,5).

Jesus Kristus er også veien til fred. Med sin inkarnasjon, lidelse, død og oppstandelse åpnet han veien fra en lukket verden, undertrykt av fiendtlighetens og krigens mørke, til en åpen verden, fri til å leve i søskenskap og fred. Brødre og søstre, la oss følge denne veien! Men for å kunne gjøre det, for å være i stand til å følge etter Jesus, må vi kvitte oss med de byrdene som hemmer og blokkerer oss.

Og hva er disse byrdene? Hva er denne «dødvekten»? Det er de samme negative lidenskapene som forhindret kong Herodes og hans hoff i å erkjenne Jesu fødsel og hilsen den velkommen, nemlig bindingene til makt og penger, hovmod, hykleri, løgn. Disse byrdene forhindrer oss i å gå til Betlehem, de stenger oss ute fra julens nåde og sperrer adgangen til fredens vei. Og med smerte er vi nødt til å konstatere at nå mens Fredens fyrste blir gitt oss, fortsetter iskalde krigsvinder å blåse over menneskeheten.

Om vi ønsker at det skal være jul, Jesu og fredens jul, så la oss se på Betlehem og feste vårt blikk på ansiktet til det Barnet som er født for vår skyld! I dette lille, uskyldige ansiktet gjenkjenner vi ansiktene til barn over hele verden, som alle lengter etter fred.

Må vårt blikk ta inn ansiktene til våre ukrainske brødre og søstre, som på grunn av de mange ødeleggelsene etter ti måneder med krig må leve i mørke, kulde eller langt borte fra sine hjem denne julen. Må Herren gjøre oss beredt til konkrete solidaritetsgester til hjelp for dem som lider, og må han opplyse forstanden til dem som har makt til å få våpnene til å stilne og straks få slutt på denne meningsløse krigen! Dessverre foretrekker man å gi gehør til andre overveielser, diktert av verdslig logikk. Men Barnets stemme, hvem hører på den?

I vår tid rår det en alvorlig mangel på fred også i andre regioner – på andre skueplasser i denne tredje verdenskrig. La oss tenke på Syria, fortsatt plaget av en konflikt som er trådt i bakgrunnen, men som ikke er over. Og la oss tenke på Det hellige land, der voldshandlingene og sammenstøtene er tiltatt de siste månedene, med døde og sårede. La oss bønnfalle Herren om at det der, i landet hvor han kom til verden, blir gjenopptatt dialog og søken etter gjensidig tillit mellom palestinerne og israelerne . Må Jesusbarnet støtte de kristne fellesskapene over hele Midtøsten, slik at man i hvert av disse landene kan leve ut skjønnheten i broderlig sameksistens mellom mennesker av forskjellige religioner. Må han hjelpe særlig Libanon slik at det endelig kan reise seg igjen, med støtte fra det internasjonale samfunn og ved hjelp av styrken i søskenskap og solidaritet. Må Kristi lys opplyse Sahel-regionen, der sammenstøt og vold forstyrrer den fredelige sameksistensen mellom forskjellige folkeslag og tradisjoner. Må det vise vei til en varig våpenstillstand i Yemen og til forsoning i Myanmar og i Iran slik at det blir slutt på all blodsutgytelse. Må det på det amerikanske kontinentet inspirere politiske myndigheter og alle mennesker av god vilje til å gå inn for å roe ned de politiske og sosiale spenningene som berører forskjellige land; jeg tenker spesielt på den haitiske befolkningen som har lidd i lange tider.

La oss på denne dagen, når det er så fint å samles rundt veldekkede bord, ikke vende blikket bort fra Betlehem, som betyr «brødhus», og la oss tenke på alle dem som sulter, framfor alt på barna, mens det samtidig kastes store mengder mat og mye penger brukes på våpen. Krigen i Ukraina har forverret denne situasjonen ytterligere. Hele befolkninger står i fare for å lide hungersnød, spesielt i Afghanistan og i landene i Afrikas horn. Enhver krig – dette vet vi godt – frembringer sult og utnytter dessuten maten i seg selv som et våpen ved å forhindre at maten når fram til allerede lidende befolkninger. La oss på denne dagen alle sammen, og da særlig politisk ansvarlige, lære av Fredsfyrsten og forplikte oss til at mat utelukkende skal være et middel til fred. La oss, mens vi nyter gleden over å være sammen med våre kjære, tenke på de familiene som livet er gått hardest ut over, og på dem som i disse økonomiske krisetider, sliter på grunn av arbeidsløshet og mangler det nødvendige for å leve.

Kjære brødre og søstre, nå som den gang, kommer Jesus til en verden syk av likegyldighet – en fæl sykdom, likegyldigheten –, som ikke tar imot ham (jf. Joh 1,11), som snarere avviser ham, slik det skjer med mange utlendinger, eller som ignorerer ham, slik vi altfor ofte gjør med fattige mennesker. La oss i dag ikke glemme de mange flyktningene og fordrevne som banker på våre dører på leting etter trøst, varme og mat. La oss ikke glemme alle de marginaliserte, ensomme, foreldreløse og eldre – folkets visdom – som står i fare for å bli skjøvet utenfor, og fangene som vi bare ser på grunn av deres feilsteg og ikke betrakter som mennesker.

Brødre og søstre, Betlehem viser oss Guds enkelhet. Han åpenbarer seg ikke for vise og forstandige, men for umyndige små, for dem med rene og åpne hjerter (jf. Matt 11,25). Og la oss, likesom gjeterne, skynde oss av sted, og undre oss over den utenkelige begivenheten: at Gud blir menneske for vår frelses skyld. Han, som er kilden til alt godt, gjør seg liten, og som almisse tigger han om vår fattigslige menneskelighet (jf. den hellige Gregor av Nazianz, Tale 45). La Guds kjærlighet røre oss, og la oss følge Jesus, som kledde av seg sin herlighet for å gjøre oss delaktige i sin fylde (jf. ibid.).

God jul til alle sammen!