Pavens nyttårstale til det diplomatiske korps

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Innledning

For seksti år siden, ikke lenge etter Cuba-krisen, utkom den hellige Johannes XIIIs encyklika Pacem in terris («Fred på jorden», Pit). Igjen frykter verden atomkrig.

«En kan knapt tro mulig at der finnes mennesker i verden som våger å ta ansvaret for de uhyre massakrer og ødeleggelser en krig ville føre med seg. Ikke desto mindre må det konstateres: En uforutsett ting, et ulykkestilfelle er nok til å fremkalle katastrofen» (Pit, 60). Besittelse av atomvåpen er umoralsk, sa pave Frans.

Det er bekymringsverdig at forhandlingene om Atomavtalen med Iran er blitt stående stille.

Tredje verdenskrig er i gang. I en globalisert verden får det konsekvenser for alle. Det nærmest og nyeste eksemplet på dette er krigen i Ukraina, som jo virker inn på matproduksjon og energispørsmål. Med tanke på krigen i Ukraina minnet paven om at «enhver krigshandling som uten forskjell tar sikte på å ødelegge hele byer eller store områder med deres innbyggere, er en forbrytelse mot Gud og mennesker. Den skal fordømmes helt ubetinget» (Gaudium et spes, 80).

Innledningsvis nevnte paven også Syria, palestinerne og israelerne, Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan (dit han reiser i månedsskiftet januar–februar), Sør-Kaukasia, Jemen, Etiopia, en del land i Vest-Afrika (Burkina Faso, Mali, Nigeria, Sudan, Tsjad, Guinea), Myanmar, Koreahalvøya.

Alle konfliktene får frem de fatale konsekvensene av å produsere stadig nye og mer sofistikerte våpen. «Man har for vane å hevde at slik som forholdene er, kan freden bare opprettholdes ved en likevekt i våpenmakt» (Pit, 59). Denne logikken er det nødvendig å plukke fra hverandre.

Hvordan kan vi skape fred? Hvor ta fatt? Paven ønsket å skissere et svar ved å ta opp noen elementer fra Pacem in terris, som fortsatt er meget aktuell selv om den internasjonale situasjonen er forandret. For den hellige Johannes XXIII er fred mulig i lys av fire grunnleggende goder: sannhet, rettferdighet, solidaritet og frihet. Disse grunnleggende prinsippene styrer både forholdet mellom enkeltpersoner og forholdet mellom stater. Jf. Pit 47.

Et grunnleggende premiss er: «Hvert menneske er en person; det vil si at det er et vesen utstyrt med intelligens og fri vilje. Derigjennom har det visse rettigheter og visse plikter som alle på en gang og umiddelbart utspringer fra dets natur. Dermed er de også universelle, ukrenkelige og ufortapelige» (Pit, 5).

Fred i sannhet

«Å bygge fred i sannhet betyr framfor alt å respektere mennesket, med dets ‘rett til liv og til fysisk integritet’ (Pit, 6), rett ‘til fritt å søke sannheten […], til fritt å hevde sin mening og utbre den’ (Pit, 7). Det krever at ‘styresmaktene bidrar til å skape en tingenes tilstand hvor hver enkelt borger med letthet kan hevde sine rettigheter og oppfylle sine plikter’ (jf. Pit, 38).»

Kvinner blir dessverre fortsatt ansett som annenrangs borgere i mange land.

Fred krever framfor alt forsvar av alt liv. Abort er ingen rett. Også syke, funksjonshemmede og eldre rammes av en «bruk-og-kast-kultur» som gjelder mennesker. Statene har ansvar for å sikre sine borgere hjelp i alle faser av livet.

Dødsstraff – som i disse dager anvendes i for eksempel Iran – er i strid med retten til liv (mer om dødsstraff i Den katolske kirkes katekisme, 2267).

Paven konstaterer at det finnes en «frykt» for livet. Mange steder er menneskene redde for fremtiden og har vondt for å forme en familie og sette barn til verden.

Utdannelse er en motgift mot uvitenhet og fordommer. Den hellige stol fremmer et helhetlig syn på utdannelse der «den religiøse opplysning og karakterdannelsen går hånd i hånd med de vitenskapelige og tekniske kunnskaper, som man jo stadig utvikler.» (Pit, 80). Paven nevnte at afghanske kvinner ikke har mulighet til utdannelse.

Paven nevnte Transforming Education Summit i New York i fjor som en god anledning for myndigheter til å satse mye sterkere på utdannelse. En «utdannelseskatastrofe» er på gang.

Religiøs frihet bør over alt bli anerkjent. Omtrent en tredjedel av verdens befolkning lever i land med begrenset religiøs frihet. Og dessuten blir en av sju kristne forfulgt. Paven håper at Eus nye Special Envoy for the promotion of freedom of religion or belief outside the EU får det han trenger av ressurser og midler.

Religiøs frihet står i fare også der de troende i det sosiale liv har redusert mulighet til å gi uttrykk for sine overbevisninger «i navnet til et misforstått inkluderingsbegrep».

Religion byr på dialog- og møtemuligheter mellom forskjellige folk og kulturer. For eksempel har Øst-Timor vedtatt å la pavens og storimamens Dokument om menneskelig søskenskap inngå programmene på utdannings- og kulturinstitusjoner, og paven erfarte disse mulighetene personlig under sin reise il Kasakhstan. «Religioner er ikke noe problem, men deler av løsningen for et mer harmonisk samliv». Reisen til Bahrain var like viktig – et nytt skritt i de kristnes og muslimers vandring.

Religion får gjerne skylden for konflikter. Å instrumentalisere religion for rent politiske mål er beklagelig. Men ifølge kristent synspunkt ligger roten til alle konflikter i menneskehjertet, som er ustabilt: «Innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene» (Mark 7,21).

Fred i rettferdighet

Fredsbygging forutsetter arbeid for rettferdighet. Cubakrisen ble løst ved hjelp av mennesker av god vilje, som var overbevist om at stridighetene kunne bilegges i rammen av folkeretten og gjennom organisasjoner, hovedsakelig FN, som var preget av multilateralt diplomati. «De Forenede Nasjoners vesentlige formål er å opprettholde og befeste freden mellom folkene, å begunstige og utvikle vennskapelige forhold dem imellom, forhold grunnet på slike prinsipper som likhet, gjensidig respekt og den videste grad av samarbeid på alle den menneskelige virksomhets områder» (Pit, 75).

Det multilaterale system har vært i krise i lengre tid allerede, og konflikten i Ukraina gjør dette enda mer tydelig. Systemet trenger å reformeres for å sikre at alle folk blir hørt. Forskjellige internasjonale fora er nå preget av stadig mer polarisering og forsøk på å pålegge en eneste tenkemåte.

Stadig mer ressurser anvendes på forskjellige former for ideologisk kolonisering, særlig overfor fattige land. Under sin reise til Canada så paven selv et eksempel på hva kolonisering kan føre til.

Det er nødvendig å føre dialog, lytte til hverandre og forhandle.

Fred i solidaritet

Fred krever solidaritet. Etter Covid-19 sitter vi igjen med «bevisstheten om at vi alle trenger hverandre» (Budskap til Verdensdagen for fred 2023). På tre viktige områder, der det haster spesielt mye med solidaritet, ser vi med all tydelighet hvor forbundet hele menneskeheten er: migrasjon, økonomi og arbeid, omsorg for vårt felles hjem.

De forskjellige land må gå sammen om å håndtere migrasjonsspørsmålet. For å få styrket det rettslige rammeverket i Europa haster det med å få vedtatt New Pact on Migration and Asylum.

Dagens økonomiske system er dessverre mer sentrert om å tjene penger enn om å skape velferd for alle og produsere nyttige goder. Verdighet og anstendighet er nødvendig i arbeidsliv og næringsliv.

I 2022 så vi følgene av klimaendringene mange steder i verden, blant annet i Pakistan, store områder av Stillehavet, Somalia og resten av Afrikas horn, USA. Forhåpentligvis vil Sharm el-Sheikh Implementation Plan, vedtatt på FNs klimakonferanse (COP 27), gjøre hele menneskeheten mer bevisst at dette er et svært presserende spørsmål, selv om det ikke ble tatt særlig mange skritt på konferansen. På FN-konferansen om naturmangfoldt (COP 15), avholdt i Montreal, ble det derimot satt lovende mål.

Fred i frihet

Fred krever også at landene respekterer hverandres frihet, integritet og sikkerhet, uansett om disse er store eller små, har et sterkt eller svakt forsvar.

Demokratiet er i ferd med å svekkes i mange deler av verden, og dermed også på de muligheter til frihet som denne styreformen byr på. Denne svekkelsen anser paven som bekymringsverdig.

Han har forskjellige land på det amerikanske kontinentet i tankene, især Peru og Haiti.

Han følger dessuten oppmerksomt med på situasjonen i Libanon.

Avslutning

Det ville være fint om vi en gang kunne møtes bare for å takke den allmektige Gud for alle hans velsignelser, uten å være nødt til å liste opp alle de dramatiske situasjonene som hjemsøker menneskeheten, sa pave Frans og siterte også avslutningsvis fra Pacem in terris: Det må «være tillatt å håpe at nasjonene, ved et stadig mer omfattende samkvem, efter hvert vil oppdage de bånd som knytter dem sammen, i kraft av deres felles natur. Så vil de også bedre forstå at en av de fremste plikter som dette naturfellesskapet pålegger dem, er å bygge forholdene mellom mennesker og nasjoner på kjærlighet og ikke på frykt. For det er kjærlighetens vesen å gi seg uttrykk i et lojalt samarbeid, et samarbeid som kan ta mange former og bære rike frukter» (Pit, 67).

***

Les hele talen på engelsk eller på et annet hovedspråk.
Se pavens tale med engelsk dubbing (18:20–57:15)

Pacem in terris på norsk
Informative Note on the diplomatic relations of the Holy See, 09.01.2023