Pavens preken i Sør-Sudan

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Paven feiret messe med over hundretusen mennesker ved John Garang-mausoleet i Juba søndag 5. februar 2023. Evangelieteksten var:

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt 5,13–16 fra Bibel 2011)

Her følger pave Frans’ preken:

I Jesu Kristi navn

De ord som Paulus i andre lesning rettet til menigheten i Korint ønsker jeg i dag å gjøre til mine og gjenta foran dere: «Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,1–2). Ja, Paulus’ skjelven er også min, her jeg sammen med dere befinner meg i navnet til Jesus Kristus, kjærlighetens Gud, den Gud som gjorde freden til virkelighet ved sitt kors; Jesus, Gud korsfestet for alle oss; Jesus, korsfestet i livet til mange av dere, i mange mennesker i dette landet; Jesus, Den oppstandne, seierherren over det onde og døden. Jeg kommer til dere for å forkynne ham for dere og bestyrke dere i ham, for Kristi budskap er et budskap om håp: Han kjenner jo de bekymringer og forhåpninger som dere bærer i hjertet, de gleder og det slit og strev som preger deres liv, det mørke som tynger dere, og den tro som dere, som en sang i natten, lar stige opp mot himmelen. Jesus kjenner dere, og han elsker dere; om vi blir i ham, har vi intet å frykte, for også for oss vil ethvert kors forvandles til oppstandelse, enhver tristhet til håp, ethvert klagerop til dans.

«Jordens salt» og «verdens lys»

Jeg ønsker følgelig å se nærmere på de livets ord som vår Herre Jesus i dag retter til oss i evangeliet: «Dere er jordens salt! […] Dere er verdens lys!» (Matt 5,13.14). Hva har disse bildene å si oss, Kristi disipler?

Saligprisningene er kristenlivets salt

For det første er vi jordens salt. Salt brukes til å gi mat smak. Det er den usynlige ingrediensen som gir alt smak. Nettopp av den grunn er salt fra gammelt av blitt betraktet som et symbol på visdom, altså en dyd som ikke er synlig, men som gir livet smak. Uten den blir tilværelsen flau og smakløs. Men hva er det for visdom Jesus taler om? Bildet av salt anvender han like etter å ha forkynt saligprisningene for sine disipler: Vi forstår da at det er saligprisningene som er kristenlivets salt. Saligprisningene bringer jo himmelens visdom ned på jorden: De revolusjonerer verdslige kriterier og vanlig tenkemåte. Og hva sier de? Med få ord erklærer de at for å være salige, altså fullt ut lykkelige, må vi ikke prøve å være sterke, rike og mektige, men ydmyke, milde og barmhjertige; ikke gjøre noe ondt, men skape fred for alle. Dette – sier Jesus – er disiplers visdom, det er dette som gir smak til den jorden vi lever på. La oss ikke glemme at om vi setter saligprisningene ut i livet, om vi legemliggjør Kristi visdom, gir vi god smak ikke bare til vårt eget liv, men også til det samfunn, det land som vi lever i.

Bevar «saltpakten» med Gud

Men foruten å gi smak har salt også en annen funksjon, som var meget viktig på Kristi tid: å bevare maten slik at den ikke bederves og blir ødelagt. Bibelen fortalte imidlertid at det er én «mat», ett vesentlig gode som måtte bevares fremfor alle andre, nemlig pakten med Gud. På den tiden tilsatte man derfor litt salt hver gang man ofret til Herren. La oss høre det Skriften sier om dette: «La aldri saltet som hører til pakten med din Gud, mangle i grødeofferet. Til alle offergavene dine skal du ofre salt» (3 Mos 2,13). Saltet minnet slik om vårt grunnleggende behov for å bevare vårt bånd til Gud, for han er tro mot oss, hans pakt med oss er uforgjengelig, ukrenkelig, evigvarende (jf. 4 Mos 18,19; 2 Krøn 13,5). Jesu disipler er derfor, som jordens salt, vitner om den pakten som Gud har skapt og som vi feirer i hver eneste messe: en ny, evig, ubrytelig pakt (jf. 1 Kor 11,25; Hebr 9), en kjærlighet til oss, som selv ikke vår utroskap kan få til å slå sprekker.

Vitne om pakten

Brødre, søstre, vi er vitner om dette underverk. Når enkeltpersoner eller hele folk opprettet vennskap før i tiden, pleide de gjerne å utveksle litt salt ved inngåelsen; vi som er jordens salt er kalt til å vitne om pakten med Gud, med både glede og takknemlighet, og vise at vi er i stand til å knytte vennskapsbånd, å leve i søskenskap, å bygge gode menneskelige relasjoner, for å forhindre at det ondes fordervelse, splittelsens sykdom, skitten fra nederdrektig forretningsvirksomhet, urettferdighetens plage tar overhånd.

En liten klype salt endrer alt

I dag ønsker jeg å takke dere for at dere err jordens salt her i dette landet. Stilt overfor de mange sår, overfor de mange voldshandlinger som gir næring til hatets gift, overfor urett som forårsaker elendighet og fattigdom, kan dere nok føle dere små og maktesløse. Men når det er fristende å føle dere utilstrekkelige, se på saltet med dets bittesmå korn: Salt er en liten ingrediens, og straks den tilsettes en rett, forsvinner den og løses opp, men det er nettopp slik at den gir smak til hele retten. På samme måte kan vi kristne, selv om vi er svake og små og selv om vår styrke virker liten i forhold til omfanget av problemene og voldens blinde raseri, gi et avgjørende bidrag til å endre historien. Jesus vil at vi skal gjøre det på samme måte som salt: En eneste klype, som oppløses, er nok til å gi det hele en annen smak. Så vi kan ikke trekke oss tilbake, for uten den lille klypen, uten vårt lille bidrag, har alt sammen mindre smak. La oss starte nettopp i det små, med det vesentlige, med det som ikke havner i historiebøkene, men som forandrer historien: La oss i Jesu navn og i hans saligprisningers navn legge ned hatets og hevnens våpen for i stedet å omfavne bønn og nestekjærlighet; la oss overvinne den avsky og motvilje som over tid er blitt kronisk og risikerer å sette stammer og etniske grupper opp mot hverandre; la oss lære å strø tilgivelsens sviende, men helbredende salt på våre sår. Og selv om vårt hjerte blør over den urett vi har lidd, la oss en gang for alle gi avkall på å gjengjelde ondt med ondt, og da vil vi få det godt inne i oss selv; la oss ta imot hverandre og elske hverandre, oppriktig og raust, slik Gud gjør med oss. La oss verne om det gode vi er, og la oss ikke forderve av det onde!

Jesus er verdens lys. Vi er verdens lys.

La oss gå over til det andre bildet som Jesus anvender, nemlig lys: Dere er verdens lys. Et berømt profetord sa om Israel: «Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende» (Jes 49,6). Nå er profetordet gått i oppfyllelse, for Gud Fader har sendt sin Sønn, og det er han som er verdens lys (jf. Joh 8,12), det sanne lys som lyser for hvert menneske og for hvert folkeslag, lyset som skinner i mørket og driver bort all skumring og mørke (jf. Joh 1,5.9). Men Jesus selv, verdens lys, forteller sine disipler at også de er verdens lys. Dette betyr at vi, når vi tar imot Kristi lys, det lys som er Kristus, selv blir lysende og utstråler Guds lys!

«Så den lyser for alle i huset»

Jesus tilføyer: «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset» (Matt 5,14–15). Også disse bildene var velkjente på den tiden: En del landsbyer i Galilea lå på høyder og var godt synlige langveisfra. Og inne i husene plasserte man gjerne lampene på et høyt sted slik at de kunne lyse opp alle kroker i rommet, og når de skulle slukkes, dekket man dem med et kar av terrakotta, slik at flammen ikke lenger fikk oksygen og sluknet.

Brenn av kjærlighet

Brødre og søstre, Jesu oppfordring om å være verdens lys er klar og tydelig: Vi, som er hans disipler, er kalt til å skinne som en by på en høyde, som en lampe som alltid må holdes brennende. Med andre ord: Heller enn å bekymre oss for det mørke som omgir oss, heller enn å gå og håpe at noe lysner rundt oss, er vi kalt til å skinne, til med vårt liv og med våre gjerninger opplyse de byer, landsbyer og steder der vi bor, de mennesker vi har rundt oss, våre gjøremål. Herren gir oss styrke til det, styrke til å være lys i ham, for alles skyld; for alle må kunne se de gode gjerninger vi gjør, og når de ser dem – påminner Jesus oss – vil de med undring åpne seg for Gud og prise ham (jf. vers 16): Om vi på jorden lever som brødre og søstre, vil folk oppdage at de har en Far i himmelen. Vi bes altså om å brenne av kjærlighet: Må det aldri skje at vårt lys slukner, at nestekjærlighetens oksygen blir borte fra vårt liv, at det ondes gjerninger fratar vårt vitnesbyrd ren luft. Dette vakre og lidende landet trenger det lys som hver av dere har, eller bedre sagt, det lys som hver av dere er!

Vær salt, og vær lys

Kjære dere, jeg håper at dere vil være salt som utbres og gavmildt løses opp for å gi Sør-Sudan evangeliets broderlige smak; at dere vil være lysende kristne fellesskap som, likesom høytliggende byer, kaster et godhetens lys over alle og viser at det er mulig og skjønt å leve gavmildt og selvoppofrende, å ha håp, og sammen å bygge en forsonet fremtid. Brødre og søstre, jeg er med dere, og jeg håper dere får oppleve evangeliets glede, den smak og det lys som «fredens Gud» (Fil 4,9), «vår Gud som gir all trøst» (2 Kor 1,3), ønsker å utøse over hver av dere.

***

Hele messen med engelske kommentarer

De ni første episodene av en filmserie basert på UNESCOs «General History of Africa»