Angelus: Jesus og den samaritanske kvinnen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 12. mars, tredje søndag i fasten, var evangelieteksten:

[…] Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» […] Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» […] (Joh 4,5–42 fra Bibel 2011)

Her følger det pave Frans sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag, god søndag!

Denne søndagen presenterer evangeliet et av Jesu fineste og mest fascinerende møter, nemlig møtet med med den samaritanske kvinnen (jf. Joh 4,5–42). Jesus og disiplene tar en hvilepause like ved en brønn i Samaria. En kvinne kommer, og Jesus sier til henne: «La meg få drikke» (vers 8). Jeg ønsker å se nærmere nettopp på dette utsagnet: «La meg få drikke.»

Jesus ber om å få drikke

Jesus er tørst og sliten i denne scenen, og lar seg bli funnet ved brønnen midt på dagen, når det er som varmest, at han lar seg finne av den samaritanske kvinnen, og som en tigger ber han om lindring. Det er et bilde på Guds fornedrelse: Gud fornedrer seg i Jesus Kristus, for forløsningens skyld, han kommer til oss. I Jesus ble Gud en av oss, han fornedret seg; han tørster som oss og lider under den samme tørke. Når vi betrakter denne scenen, kan hver av oss si: Herren, Mesteren, «ber meg om å få drikke. Han tørster altså som jeg. Min tørst er hans. Du er virkelig nær meg, Herre! Du henger sammen med meg i min fattigdom – det er utrolig! – du har grepet meg nedenfra, underfra, fra der ingen kan nå meg» (jf. P. Mazzolari, La Samaritana, Bologna 2022, 55–56). Og du kom til meg, her nede, og du hentet meg derfra, for du tørstet og tørster etter meg. Jesu tørst er jo ikke bare fysisk, den uttrykker vårt livs dypeste tørke: Den er framfor alt tørst etter vår kjærlighet. Han ikke bare tigger, han tørster etter vår kjærlighet. Og den tørsten vil igjen vise seg ved lidelsens høydepunkt, altså på korset; der, før han dør, vil Jesus komme til å si: «Jeg tørster» (Joh 19,28). Den tørst etter kjærlighet som fikk ham til å stige ned, til å fornedre seg, til å bli en av oss.  

Jesus gir å drikke

Men Herren, som ber om å få drikke, er han som gir å drikke: Til den samaritanske kvinnen taler han om Den hellige ånds levende vann, og på korset lar han blod og vann strømme ut fra sin gjennomborede side (jf. Joh 19,34). Jesus, selv tørst på kjærlighet, slukker vår tørst med kjærlighet. Og han gjør med oss som med samaritanske kvinnen: Han kommer oss i møte i vårt daglige liv, deler vår tørst, lover oss det levende vann som veller fram og gir evig liv (jf. Joh 4,14).

«La meg få drikke» lyder det overalt rundt oss

«La meg få drikke.» Det er et aspekt til her. Disse ordene er ikke bare en anmodning fra Jesus til den samaritanske kvinnen, men en daglig appell – til tider taus – som ber oss ha omtanke for andres tørst. «La meg få drikke», sier de – i familien, på arbeidsplassen, overalt hvor vi ferdes –, som er tørste på nærhet, på oppmerksomhet, på å bli hørt; det sier de som tørster etter Guds Ord og i Kirken trenger å finne en oase der de kan slukke tørsten. «La meg få drikke» er appellen i vårt samfunn, der hastverk, forbruksmas og framfor alt likegyldighet, denne likegyldighetens kultur, avstedkommer tørke og indre tomhet. Og – la oss ikke glemme det – «la meg få drikke» er ropet til de mange brødre og søstre som ikke har livsnødvendig vann, mens man fortsetter å forurense og skjemme vårt felles hjem; og også dette hjemmet er utmattet og avsvidd, det er «tørst».

Overfor disse utfordringene tilbyr dagens evangelium hver av oss det levende vann som kan gjøre oss til en lindrende kilde for andre. Og da vil også vi, likesom den samaritanske kvinnen, som lot vannkrukken stå ved brønnen og gikk inn i byen for å kalle på folk (jf. vers 28), ikke lenger tenke bare på å stille vår tørst – vår materielle, intellektuelle eller kulturelle tørst –, men i glede over å ha møtt Herren vil vi kunne gi andre å drikke: Vi vil kunne mening til andres liv, ikke som herskere, men som tjenere for det Guds Ord som har stillet vår egen tørst og som stiller den stadig vekk; vi vil kunne forstå deres tørst og dele den kjærlighet som han har skjenket oss. Jeg føler for å stille følgende spørsmål, både til meg selv og til dere: Er vi i stand til å forstå andres tørst? Tørsten til folk, til noen i min familie, til mitt nabolag? I dag kan vi spørre oss: Tørster jeg etter Gud, er jeg klar over at jeg trenger hans kjærlighet like mye som jeg trenger vann for å leve? Og så, jeg som får slukket min tørst: Bryr jeg meg om andres tørst, deres åndelige og materielle tørst?

Bønn

Må Vår frue gå i forbønn for oss og gi oss støtte under vandringen.