Regina caeli: Jesus viser seg for Tomas og de andre disiplene

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 16. april, andre søndag i påsketiden, var evangelieteksten:

[…] Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» […] (Joh 20,19–31 fra Bibel 2011)

Her følger det pave Frans sa før regina-caeli-bønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag, på den guddommelige barmhjertighets søndag, forteller evangeliet om to av de gangene da Jesus viste for seg for sine disipler [etter oppstandelsen], blant annet for Tomas, den «vantro apostelen» (jf. Joh 20,24–29).

Vantro

Tomas er i virkeligheten ikke den eneste som sliter med å tro. Til en viss grad representerer han oss alle. For det er ikke alltid lett å tro, spesielt ikke når man, som i hans tilfelle, har opplevd en stor skuffelse. – Etter store skuffelser er det vanskelig å tro. – I flere år hadde han fulgt Jesus, utsatt seg for risiko og utholdt besværligheter. Men så var Mesteren blitt korsfestet som en forbryter. Ingen hadde befridd ham! Ingen hadde gjort noe som helst! Han døde, og nå var alle redde. Hvordan kunne de fortsette å være tillitsfulle? Hvordan kunne de stole på nyheten om at Mesteren var i live? Tomas var full av tvil.

Tomas får en ny sjanse når han vender tilbake til fellesskapet

Imidlertid legger Tomas vågemot for dagen: Mens de andre av frykt stenger seg inne i rommet ovenpå, går han ut og utsetter seg for fare for å bli gjenkjent, anmeldt og arrestert. Vi kan til og med tenke at hans vågemot gjorde ham mer fortjent enn de andre til å møte den oppstandne Herren. Men nettopp fordi han var gått sin vei, er ikke Tomas der når Jesus viser seg for disiplene for første gang, om kvelden påskedag, og han går glipp av denne sjansen. – Han hadde fjernet seg fra sitt fellesskap. – Hvordan kan han få en ny sjanse? Ene og alene ved å vende tilbake til de andre, ved å vende tilbake til den familien, som han skremt og bedrøvet hadde forlatt. Når han vender tilbake, får han høre at Jesus var kommet, men sliter med å tro. Han ønsker å se Jesu sår. Og Jesus oppfyller hans ønske: Åtte dager senere viser han seg igjen. Han står midt iblant disiplene og viser ham sine sår, sine hender og føtter, disse sårene som er bevis på hans kjærlighet, som er stadig åpne kanaler for hans barmhjertighet.

Jesus viser seg for Tomas i fellesskapet

La oss tenke mer over dette. For å kunne tro ønsker Tomas seg et usedvanlig tegn: å få røre ved sårene. Jesus viser ham dem, men på en vanlig måte, ved at han kommer for øynene på alle, i fellesskapet, ikke utenfor. Det er som han vil si til Tomas: Om du ønsker å møte meg, så ikke søk langt borte, bli i fellesskapet, sammen med de andre. Ikke gå din vei, be og bryt brødet sammen med dem. Og det sier han også til oss. Det er der du vil kunne finne meg, det er der jeg vil vise deg sårmerkene på kroppen min: tegnene på den Kjærlighet som overvinner hat, den Tilgivelse som avvæpner hevn, det Liv som beseirer døden. Og det er der, i fellesskapet, at du vil få øynene opp for mitt ansikt, mens du deler stunder av tvil og frykt med dine søsken og rykker enda nærmere sammen med dem. Uten et fellesskap er det vanskelig å finne Jesus.

Søk Kristus i Kirken

Kjære brødre og søstre, den oppfordringen som Tomas fikk gjelder også oss. Hvor er det vi søker Den oppstandne? I spesielle begivenheter, i oppsiktsvekkende eller slående religiøse oppvisninger, bare i våre egne følelser og sinnsstemninger? Eller i fellesskapet, i Kirken, idet vi tar utfordringen med å bli værende der, selv om den ikke er perfekt? Tross alle dens begrensninger og fall, altså våre egne begrensninger og fall, er vår mor, Kirken, Kristi kropp. Og det er der, i Kristi kropp, at vi fortsatt og for evig tid finner de største tegn på hans kjærlighet. La oss dog spørre oss om vi i denne kjærlighetens navn, i Jesu sårs navn, er villige til å åpne våre armer for dem som er såret av livet og ta imot alle, hver enkelt som en bror eller en søster, uten å utestenge noen fra Guds barmhjertighet. Gud tar imot alle, Gud tar imot alle.

Bønn

Må Maria, Barmhjertighetens mor, hjelpe oss å elske Kirken og gjøre den til et innbydende hjem for alle.

***

Hvorfor er Kirken noe helt spesielt for en katolikk? Av Gunnar Wicklund-Hansen