Pavens pinsepreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pinsedag, søndag 28. mai, feiret pave Frans messe i Peterskirken. Her følger hans preken:

I dag viser Guds Ord oss ​​Den hellige ånd i virksomhet. Vi ser ham i handle i tre situasjoner: i den verden, som han har skapt, i Kirken og i våre hjerter.

Åndens harmoni i den skapte verden

1. For det første i den verden som han har skapt, i skaperverket. Fra begynnelsen av virker Den hellige ånd: «Du sender ut din Ånd, og de blir skapt», ba vi med Salmen (104,30). Han er faktisk creator Spiritus (jf. Augustin, In Ps., XXXII,2,2), Hellig Ånd med skapermakt: Slik har Kirken påkalt ham i hundrevis av år. Men, kan vi spørre, hva gjør Ånden ved skapelsen av verden? Hvis alt utgår fra Faderen, hvis alt blir skapt ved Sønnen, hva er da Åndens spesifikke rolle? En stor kirkefar, den hellige Basilios, skrev: «Om du prøver å ta Ånden bort fra skaperverket, vil alle ting bli sammenblandet, og deres liv fremtre uten lov, uten orden» (De Spiritu Sancto, XVI, 38). Her har vi Åndens rolle: Han er den som i begynnelsen og til enhver tid får de skapte realiteter til å gå fra uorden til orden, fra spredning til samhold, fra forvirring til harmoni. – Denne handlemåten kan alltid ses i Kirkens liv. – Med ett ord gir han altså verden harmoni; slik «hersker [han] over tidenes forløp og fornyer jordens åsyn» (Gaudium et spes, 26; Sal 104,30). Han fornyer jorden, men gi akt: ikke ved å forandre virkeligheten, men ved å bringe den i harmoni. Dette er hans stil, for i seg selv er han harmoni: Ipse harmonia est (jf. Basilios, In Ps., XXIX,1).

Det finnes mye disharmoni, mye splittelse i verden i dag. Vi er alle koblet sammen, men likevel adskilt fra hverandre, bedøvet av likegyldighet og knuget av ensomhet. Mange kriger, mange konflikter: Det er ikke til å tro, alt det onde mennesket kan gjøre! Men vår fiendtlighet næres faktisk av splittelsens ånd, djevelen. Hans navn betyr nettopp «splitter». Ja, den onde ånd, som «forfører hele verden» (Åp 12,9), foregår og overgår vårt onde, vår oppløsning. Han fryder seg over fiendskap, urett, bakvaskelse; dette er hans glede. Og i møte med disharmoniens onde er det ikke nok med våre anstrengelser. Derfor utøser Herren, ved høydepunktet av sin påske, ved frelsens høydepunkt, sin gode Ånd, Den hellige ånd, over verden, og Den hellige ånd stiller seg mot delingens ånd, for han er harmoni, enhetens Ånd, som bringer fred. La oss daglig påkalle Den hellige ånd over vår verden, over vårt liv og over all slags splittelse!

Åndens harmoni i Kirken

2. Foruten i skaperverket ser vi Den hellige ånd i virksomhet i Kirken, fra pinsedag av. La oss legge merke til at Ånden ikke innstifter Kirken ved å gi instruksjoner og normer til fellesskapet, men ved å komme ned over hver enkelt apostel: Hver enkelt mottar særskilte nåder og forskjellige nådegaver. Slikt et mangfold av forskjellige gaver ville kunne gi opphav til forvirring, men som ved skapelsen, elsker Ånden å skape harmoni nettopp ut fra mangfoldet. Hans harmoni er ingen obligatorisk og ensrettet orden; i Kirken finnes en orden som er «organisert etter mangfoldet av Åndens gaver» (Basilios, De Spiritu Sancto, XVI, 39). Den hellige ånd kommer jo i mange ildtunger pinsedag: Han gir hver enkelt evnen til å tale andre språk (jf. Apg 2,4) og å høre sitt eget språk talt av andre (jf. Apg 2,6.11). Så han skaper ikke ett eneste språk, som er det samme for alle, han tar ikke bort forskjellene, kulturene, men bringer alt i harmoni uten å ensrette, uten å uniformere. – Og det bør gi oss noe å tenke på i dette øyeblikket, da «bakoverismens fristelse» søker å ensrette alt i i rent ytre disipliner, uten substans. – Ånden begynner ikke med noe strukturert prosjekt, slik vi ville ha gjort, vi som så ofte roter oss bort i våre programmer; nei, han begynner med å overøse oss med store gaver. Til pinse, understreker teksten, «ble de alle fylt av Den hellige ånd» (Apg 2,4). Alle ble fylt – slik begynner Kirkens liv: ikke med en presis og detaljert plan, men med erfaringen av Guds ene og samme kjærlighet. Ånden skaper harmoni på denne måten, han innbyr oss til å føle forundring over hans kjærlighet og for hans gaver i andre mennesker. Slik den hellige Paulus sa oss: «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme […] Med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp» (1 Kor 12,4.13). Å se hver og en av våre søsken i troen som deler av den samme kropp som jeg selv tilhører: Dette er Åndens harmoniske blikk, dette er den veien som han peker ut for oss!

Og den synoden som nå er i gang er – og må være – en vandring i samsvar med Ånden: ikke et parlament for å kreve rettigheter og fremsette behov ettersom hva som står på verdens dagsorden, ikke en anledning til å snu kappen etter vinden, men en anledning til å være lydhøre for Åndens pust. For på historiens hav seiler Kirken bare med ham, som er «Kirkens sjel» (Paul VI, tale til kardinalkollegiet, 21. juni 1976), synodalitetens hjerte, evangeliseringens drivkraft. Uten ham er Kirken livløs, troen bare lære, moral bare plikt, pastoralarbeid bare jobb. – Iblant hører vi såkalte tenkere, teologer, fremlegge teorier, som er kalde, så å si matematiske, for Ånden er ikke i dem. – Med Ånden derimot er troen liv, Herrens kjærlighet erobrer oss og håpet fødes på ny. La oss la Den hellige ånd være Kirkens sentrum, ellers vil vårt hjerte brenne ikke av kjærlighet til Jesus, men til oss selv. La oss la Den hellige ånd være begynnelsen og hjertet i det synodale arbeid. For «det er framfor alt ham Kirken trenger i dag! Så la oss hver dag si til ham: Kom!» (jf. Paul VI, generalaudiensen, 29. november 1972). Og la oss vandre sammen, for Ånden kommer helst når «alle er samlet på ett sted», som pinsedag (jf. Apg 2,1). Ja, for å vise seg for verden valgte han den tiden og det stedet der alle var sammen. For å være fylt av Ånden må altså Guds folk vandre sammen, holde synode. Det er slik Kirkens harmoni fornyes: ved å vandre sammen med Ånden i sentrum. Brødre og søstre, la oss bygge harmoni i Kirken!

Åndens harmoni i våre hjerter

3. Sist skaper Ånden harmoni i våre hjerter. Vi ser det i evangeliet, der Jesus ånder på disiplene om kvelden påskedag og sier: «Ta imot Den hellige ånd» (Joh 20,22). Han skjenker Ånden i en bestemt hensikt: for å tilgi synder, altså for å forsone sinn, for å bringe i harmoni hjerter sønderrevet av det onde, knust av indre sår, oppløst av skyldfølelse. Ene og alene Den hellige ånd bringer harmonien tilbake til hjertet, for det er han som skaper «fortrolighet med Gud» (Basilios, De Spiritu Sancto, XIX, 49). Om vi ønsker harmoni, må vi søke ham, ikke verdslig fyllstoff. La oss påkalle Den hellige ånd hver dag, la oss begynne dagen med å be til ham, la oss bli lydhøre for ham!

Og i dag, på hans festdag, la oss spørre oss selv: Er jeg lydhør for Åndens harmoni? Eller forfølger jeg mine egne prosjekter, min egne ideer, uten å la meg forme, uten å la ham endre meg? Er min måte å leve ut troen på lydhør for Ånden, eller er den trassig? Er jeg trassig opphengt i bokstaver, i såkalte lærer som bare er kalde uttrykk for liv? Kommer jeg med forhastede dommer, peker jeg finger av andre, slår jeg døren i ansiktet på dem, idet jeg anser meg selv som et offer for alle og alt? Eller tar jeg imot Åndens harmoniske skaperkraft, tar jeg imot den «helhetens nåde» som han inngir, hans tilgivelse, som gir meg fred? Og tilgir jeg selv andre? Tilgivelse innebærer å gjøre plass slik at Ånden kan komme. Fremmer jeg forsoning og skaper jeg fellesskap, eller går jeg stadig rundt og snuser og stikker nesen inn der det er vanskeligheter, for så å snakke stygt om andre, for å splitte, for å ødelegge? Tilgir jeg, fremmer jeg forsoning, skaper jeg fellesskap? Om verden er splittet, om Kirken polariserer seg, om hjertet er delt, så la oss ikke kaste bort tiden på å kritisere andre og på å være sinte på oss selv, men la oss påkalle Den hellige ånd: Han er i stand til å løse alt dette.

Hellige ånd, Jesu ånd og Faderens ånd,
uuttømmelig kilde til harmoni,
vi betror deg verden, vi vier deg Kirken og våre hjerter.
Kom, Hellig Ånd med skapermakt, menneskehetens harmoni,
forny jordens åsyn.
Kom, gavenes Gave, Kirkens harmoni,
gjør oss ett i deg.
Kom, tilgivelsens Ånd, hjertets harmoni,
forvandle oss slik du formår, ved Maria.