Regina caeli: Veien, sannheten og livet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 7. mai, femte søndag i påsketiden, var evangelieteksten:

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» […] (Joh 14,1–12 fra Bibel 2011)

Her følger det pave Frans sa før regina-caeli-bønnen:

Jesus gikk for å gjøre i stand for oss

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens evangelium (Joh 14,1–12) er hentet fra Jesu siste tale før hans død. Disiplenes hjerte er grepet av angst, men Herren retter beroligende ord til dem og sier at de ikke skal være redde – vær ikke redde. For han forlater dem ikke, men vil gå og gjøre i stand et sted for dem og lede dem mot det målet. I dag peker altså Herren på hvor vi skal gå – et vidunderlig sted – og samtidig sier han oss hvordan vi kommer oss dit, han viser oss den vei vi må gå. Han sier oss hvor vi skal gå og hvordan vi kommer oss dit.

Hvor hen?

Først: hvor vi skal gå. Jesus ser disiplenes angst, deres frykt for å bli forlatt – det samme som kan skje oss når vi blir adskilt fra noen vi er glad i. Og da sier han: «Jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere […] så dere skal være der jeg er» (versene 2–3). Jesus anvender det velkjente bildet av et hus, et sted for samvær og nærhet. «I Fars hus» – sier han til sine venner og til hver av oss – «er det plass til deg, du er velkommen, du vil bli tatt imot for alltid i en varm omfavnelse, og jeg er i himmelen og gjør i stand et sted til deg!» Han gjør i stand den Faderlige omfavnelse, vårt hjemsted for tid og evighet.

Brødre og søstre, dette Ordet er kilde til trøst, det er kilde til håp for oss. Jesus er ikke blitt adskilt fra oss, men har åpnet veien, han er kommet først fram til vårt endelige bestemmelsessted, nemlig møtet med Gud Fader, i hvis hjerte det er plass til hver av oss. Så når vi er slitne, forvirrede eller til og med mislykkes helt, må vi huske hvor vi egentlig er underveis. La oss ikke miste målet av syne. Det er nemlig fare for at vi glemmer det, for at vi glemmer de siste spørsmål, de viktige spørsmålene: Hvor går vi? Hva vandrer vi mot? Hva er det verdt å leve for? Uten disse spørsmålene flattrykker vi livet til bare nåtid og er opptatt av å få mest mulig nytelse ut av det. Vi ender opp med å leve for dagen i dag, uten hensikt, uten mål. Men vårt hjemland er i himmelen (jf. Fil 3,20). La oss ikke glemme hvor stor og skjønt dette målet er!

Hvordan?

Så snart målet står klart for oss, kan vi, som apostelen Tomas i dagens evangelium, lure: Hvordan skal vi komme oss dit? Hvilken vei må vi ta? Iblant, spesielt stilt overfor store problemer og overveldet av en følelse av det ondes overmakt, må vi spørre oss: Hva bør jeg gjøre? Hviken vei bør jeg ta? La oss høre Jesu svar: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). «Jeg er veien». Jesus selv er veien vi må følge, for å leve i sannheten og ha liv og overflod. Han er veien, så troen på ham er ingen «idépakke» å tro på, men en vei å gå, en reise som vi må foreta, en vandring sammen med ham. Det er å følge Jesus, for han er veien som fører til den uforgjengelige lykke. Å følge Jesus og å etterligne ham, særlig ved å vise andre nærhet og barmhjertighet. Dette er kompasset for å kunne nå fram til himmelen: å elske Jesus, veien, og bli tegn på hans kjærlighet her på jorden.

Brødre og søstre, la oss leve i nåtiden, la oss ta hånd om nåtiden, men la oss ikke overveldes av den: La oss se opp, la oss se mot himmelen, la oss huske målet, la oss tenke på at vi er kalt til evigheten, til møtet med Gud. Og fra himmelen til hjertet, la oss i dag fornye vårt valg av Jesus, vår beslutning om å elske ham og følge etter ham.

Bønn

Må jomfru Maria, som ved å følge Jesus allerede er kommet fram til målet, hjelpe oss å holde motet oppe.