Angelus: Er det tillatt å betale skatt til keiseren?

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 22. oktober var evangelieteksten:

Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» […] (Matt 22,15–21 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

En fallgruve

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens evangelium forteller oss at noen fariseere og herodianere slår seg sammen for å sette en felle for Jesus. Stadig prøvde de å sette feller for ham. De går til ham og spør: «Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» (Matt 22,17). Dette er et lurespørsmål: Hvis Jesus legitimerer skatten, tar han parti for en politisk makt, som folket har vondt for å tåle; og hvis han sier at den ikke skal betales, kan han bli anklaget for opprør mot imperiet. En skikkelig felle. Men han unngår denne fallgruven. Han ber dem vise seg en mynt. Keiseren har sitt bilde på mynten. Han sier: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud» (vers 21). Hva betyr dette?

Jesus sier ikke at tro er en ting og dagligliv noe annet

Disse Jesu ord er gått inn i dagligtalen, men iblant brukes de feil – eller i hvert fall altfor snevert – for å snakke om forholdet mellom Kirke og stat, mellom kristne og politikk; de blir ofte forstått dithen at Jesus ønsket å adskille «keiser» og «Gud», det vil si jordiske og åndelige realiteter. Iblant tenker også vi slik: at tro og trosutøvelse er én ting, og dagligliv en annen. Og dette er ikke riktig. Dette er en slags «schizofreni», det er som om tro ikke hadde noe å gjøre med konkret liv, med samfunnsmessige utfordringer, med sosial rettferdighet, med politikk og så videre.

Samfunnsborgere og himmelborgere

I virkeligheten ønsker Jesus å hjelpe oss å tillegge «keiser» og «Gud» deres rettmessige betydning. Omsorgen for den jordiske orden tilhører keiseren – det vil si politikk, sivile institusjoner, sosiale og økonomiske prosesser –; og vi, som inngår i denne virkeligheten, må gjengjelde det samfunnet tilbyr oss, vi må gi vårt bidrag som ansvarlige samfunnsborgere. Vi må ta vare på det som blir betrodd oss, fremme lov og rettferdighet i arbeidslivet, ærlig betale skatt, engasjere oss i det felles gode og så videre. Men samtidig erklærer Jesus den grunnleggende kjensgjerning at det er Gud mennesket, hele mennesket og hvert et menneske, tilhører. Og dette betyr at vi ikke tilhører noen jordisk virkelighet, ingen «keiser. Vi tilhører Herren og skal ikke være slaver av noen verdslig makt. På mynten finnes altså keiserens bilde, men Jesus minner oss om at Guds bilde er risset inn i våre liv, og det kan intet og ingen fordunkle. Tingene i denne verden tilhører keiseren, men mennesket og verden tilhører Gud: Ikke glem dette!

Spørsmål

Så vi forstår at Jesus bringer hver enkelt av oss tilbake til vår egen identitet: På denne verdens mynt finnes keiserens bilde, men du – jeg, hver av oss – hvilket bilde bærer du inne i deg selv? La oss stille oss selv dette spørsmålet: Hvilket bilde bærer jeg i meg selv? Hvem er det sitt bilde, det du bærer i ditt liv? Husker vi at vi tilhører Herren, eller lar vi oss forme av verdens logikk og gjør arbeid, politikk, penger til avguder, som vi tilber?

Bønn

Måtte den hellige jomfru hjelpe oss til å anerkjenne og respektere både vår egen og alle andres verdighet.