Angelus: Vinbøndene og arvingen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 8. oktober var evangelieteksten fra Matteusevangeliet:

Hør en annen lignelse: En jordeier plantet en vinmark og satte opp et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han den bort til noen vinbønder og reiste ut av landet. Da det nærmet seg innhøstingstiden, sendte han tjenerne sine til bøndene for å få avlingen sin. […] (Matt 21,33–43 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Vinmarken og vinbøndene

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dagens evangelium har vi en dramatisk lignelse med en bedrøvelig slutt (jf. Matt 21,33–43). En jordeier hadde plantet en vinmark og stelt godt med den; da han så måtte dra bort, betrodde han den til noen bønder. Da innhøstingstiden kom, sendte han tjenerne sine for å få avlingen sin. Men bøndene mishandlet tjenerne og drepte dem. Da sendte herren sin sønn, og også ham slo de i hjel. Hvordan kan det ha seg? Hva var det som gikk galt? I denne lignelsen finnes et budskap fra Jesus.

Herren hadde gjort alt riktig

Vingårdens herre hadde gjort alt riktig, med kjærlighet: Han hadde gjort seg stor umake, plantet vinmarken, satt opp et gjerde rundt den til beskyttelse, hogget ut en vinpresse i den og bygget et vakttårn (jf. vers 33). Så hadde han betrodd vinmarken til noen bønder; han hadde forpaktet bort sitt verdifulle gods til dem og behandlet dem rettferdig, for at vinmarken skulle bli dyrket godt og bære frukt. Under disse forutsetningene burde innhøstingen ha gått bra, i en festlig atmosfære, med en rettferdig fordeling av avlingen til alles tilfredshet.

Utakknemlighet og griskhet

Men i hodene til bøndene sniker det seg inn utakknemlige og griske tanker; ved roten av alle konflikter finnes nemlig alltid utakknemlighet og griske tanker om å skaffe seg ting kjapt: «Vi trenger ikke å gi herren noe som helst. Resultatet av vårt arbeid tilhører bare oss selv. Vi trenger ikke å legge fram regnskap for noen!» Slik snakker disse arbeiderne. Og dette er ikke sant: De burde ha vært takknemlige for det de hadde mottatt og for hvordan de var blitt behandlet. I stedet ga utakknemligheten næring til griskheten, og en stadig sterkere følelse av opprør vokste i dem og fikk dem til å oppfatte virkeligheten på en fordreid måte, til å føle at de hadde noe til gode snarere enn å skylde Herren noe, han som hadde gitt dem arbeid. Da de fikk se hans sønn, sa de til og med: «Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår» (vers 38). Og bøndene ble til mordere. Det hele er en prosess. Og denne prosessen finner ofte sted i hjertet til folk, også i vårt eget hjerte.

Vi skaper ikke oss selv

Med denne lignelsen minner Jesus om hva som skjer når mennesket narrer seg selv og tror det er selvskapt og glemmer takknemligheten, glemmer livets grunnleggende realitet: at det gode kommer av Guds nåde, at det gode er hans gave. Når Guds nåde blir glemt, ender man opp med å leve ens egne tilstand og egne begrensninger ikke lenger med gleden over å være elsket og frelst, men med den bedrøvelige illusjonen om ikke å ha behov for verken kjrælighet eller frelse. Man slutter å la seg elske og blir en fange av ens egen griskhet, fange av behovet for å ha mer enn andre, av å ville heve seg over andre. – Den er fæl, denne prosessen, og ofte hender det oss. La oss tenke alvorlig over dette. – Av dette følger mye utilfredshet og beskyldninger, misforståelse og misunnelse; og drevet av nag kan man falle i en voldsspiral. Ja, kjære brødre og søstre, utakknemlighet avføder vold, fratar oss freden og gjør våre følelser og tale skrikende og ufredelig, mens et enkelt «takk» kan bringe freden tilbake!

Spørsmål

Så la oss spørre oss selv: Er jeg meg bevisst at jeg har mottatt livet og troen i gave? Er jeg meg bevisst at jeg selv er en gave? Tror jeg at alt begynner med Herrens nåde? Forstår jeg at jeg får motta nåden uten fortjeneste, at jeg er elsket og frelst aldeles gratis? Og framfor alt: Er jeg i stand til å si «takk» som svar på nåden? Vet jeg å si «takk»? De tre ordene som er hemmeligheten ved menneskelig samkvem: takk, vær så snill, unnskyld. Vet jeg å si disse tre ordene? Takk, vær så snill, unnskyld. Vet jeg å uttale disse tre ordene? Det er et lite ord, «takk», det er et lite ord, «vær så snill», det er et lite ord, «unnskyld» – ventet hver dag av Gud og av våre søsken. Finnes disse små ordene – «takk», «vær så snill», «unnskyld» – i vårt liv? Vet jeg å takke, å si «takk»? Vet jeg å be om unnskyldning, om tilgivelse? Vet jeg ikke å være påtrengende – «vær så snill»? Takk, tilgi, vær så snill.

Bønn

Måtte Maria, hvis sjel opphøyer Herren, hjelpe oss å gjøre takknemligheten til det lys som hver dag stiger opp av vårt hjerte.