Pave Frans’ budskap til Verdensdagen for de fattige

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Tobit veileder sin sønn Tobias

Dette sitatet fra Tobits bok, som er en av de deuterokanoniske bøker. Tobits bok hjelper oss å forstå den gave og den oppgave fattigdom er: Både hvordan vi selv kan leve nøkternt og være fattige i ånden og hvordan vi være til hjelp for fattige mennesker.

I fjerde kapittel skal Tobias, Tobits sønn, legge ut på en lang reise. Tobit er redd han aldri mer skal få se ham og gir ham livsveiledning. Han sier:

«Hver dag, barn, husk på Herren og vokt deg for å synde og bryte hans bud. Gjør rettferdige handlinger alle dine levedager og følg ikke urettens veier […] Til alle som gjør rettferdighet, skal du gi av det du eier. La ikke øyet ditt vise uvilje når du gir til de fattige. Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig, da skal Gud aldri vende ansiktet bort fra deg» (Tob 4,5.7).

Tobits negative erfaringer hadde ikke endret hans væremåte

At Tobit sier dette kan virke overraskende etter alt han har vært igjennom: Han var blitt bortført og måtte leve langt hjemmefra. Engang var han blitt fratatt alt han eide fordi han gravla døde. Og så var han blitt blind etter nok en velgjerning, slik han selv forteller:

«På vår pinsefest, som også kalles den hellige ukefesten, ble det gjort i stand et festmåltid for meg, og jeg satte meg ned for å spise. Bordet ble dekket, og da jeg så de mange lekre rettene som ble satt fram, sa jeg til Tobias: ‘Barnet mitt, gå av sted og se om du finner noen blant våre landsmenn som lever i fattigdom i landflyktigheten her i Ninive. Hvis han av hele sitt hjerte er tro mot Herren, så før ham hit slik at han kan spise sammen med meg. Jeg skal vente på deg, barn, til du er kommet tilbake.’» (Tob 2,1–2).

Tobias gikk av sted, men vendte tilbake med nyheten om at en fattig mann var blitt myrdet og lå slengt bort på torget. Da reiste Tobit seg fra bordet og gikk for å gravlegge mannen. Om natten sovnet han så på gårdsplassen. Varm fugleskitt falt rett ned i øynene hans, og han ble blind (jf. 2,3–10).

Tobits egen fattigdom

«Vi kan spørre oss: Hvorfra henter Tobit det vågemot og den indre styrke som gjør det mulig for ham å tjene Gud midt i et hedensk folk og til å elske sin neste så høyt at han setter sitt eget liv i fare? Vi står overfor et usedvanlig eksempel: Tobit er en trofast ektefelle og omsorgsfull far; som fange ble han ført langt bort fra sitt land og lider urett; han blir forfulgt av kongen og av sine naboer … Til tross for at han er så godhjertet blir han satt på prøve. Slik Skriften ofte lærer oss forskåner ikke Gud for prøvelser dem som gjør det gode. Hvorfor det? Gud gjør det ikke for å ydmyke oss, men for å styrke vår tro på ham.

I prøvelsens øyeblikk oppdager Tobit sin egen fattigdom, og det gjør ham i stand til virkelig å se fattige mennesker. Han er trofast mot Guds lov og holder budene, men dette er ikke nok for ham. Virkom omtanke for fattige er mulig for ham fordi han har har kjent fattigdom på sin egen kropp. Så de ord han retter til sin sønn Tobias er hans egentlige testament: ‘Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig’ (4,7). Vi kan kort sagt ikke vende øynene bort når vi står overfor et fattig menneske, for da ville vi forhindre oss selv i å møte Herren Jesu ansikt. Og la oss legge godt merke til uttrykket ‘ikke […] fra noen fattig’. Ethvert fattig menneske er vår neste. Hudfarge, sosial stilling, herkomst, … spiller ingen rolle. Om jeg selv er fattig, kan jeg erkjenne hvem vedkommende er, den søster eller bror som trenger meg. Vi er kalt til å møte ethvert fattig menneske og enhver type fattigdom, til å ryste av oss den likegyldighet og selvfølgelighet som vi bruker til å skjerme vårt illusoriske velvære med.»

Offentlig og privat innsats

Paven siterer pave Johannes XXIII: «Hvert menneske har rett til livet, til sin fysiske integritet såvel som til de midler som kreves for å kunne føre et menneskeverdig liv; nemlig mat, klær, hus, hvile, legehjelp, sosiale tjenester. Derav følger at mennesket har rett til å bli tatt hånd om i tilfelle av sykdom, invaliditet, tap av forsørger, alderdom, arbeidsløshet, og i det hele tatt hver gang en uten egen skyld blir berøvet det nødvendige., til livets opphold» (Pacem in terris, 6).

Mye politisk og legislativ innsats må til om dette skal bli virkelighet. Folk må ikke gå og vente på hjelp «ovenfra», men hjelpe hverandre.

Mange former for fattigdom

Det finnes mange former for fattigdom. Folk i krigssoner, barn som fratas både sin nåtid og sin fremtid, familier som lider under følgene av økonomisk spekulasjon, etisk uorden i arbeidslivet, unge som ikke finner seg til rette i en perfeksjondyrkende kultur.

Vær konkret, vær realistisk

Tobits bok lærer oss å være konkrete i vår handlemåte med og for fattige. Det gjelder å gjenopprette skikkelige mellommenneskelige relasjoner. «Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig»  rydder da vei for barmhjertighetens og nestekjærlighetens goder, som gir mening og verdi til hele kristenlivet.

Vår oppmerksomhet og handlemåte må alltid være preget av evangelisk realisme. Det gjelder å finne ut hva andre virkelig trenger, ikke å kvitte oss med vårt overskudd. Det de helt sikkert trenger er «vår menneskelighet, vårt hjerte åpent for kjærlighet».

Den barmhjertige kjærlighet er for alle i huset

Paven siterer Thérèse av Jesusbarnet: «Jeg forstår nå at den fullkomne kjærlighet består i å bære over med andres feil og ikke på noen måte la seg forbause over deres svakheter, å la seg berike av den minste lille dydsakt man ser dem gjøre. Men fremfor alt har jeg forstått at den barmhjertige kjærlighet ikke kan holdes innelukket i hjertets dyp: Ingen, har Jesus sagt, tenner en fakkel for å sette den under en skjeppe, men man setter den på en stake for å la den lyse for ALLE som er i huset. Jeg tror at denne fakkelen er et bilde på den barmhjertige kjærlighet som skal opplyse og glede ikke bare dem jeg er mest glad i, men ALLE som er i huset, uten unntak» (En sjels historie, oversatt av J. Wreden, St Olav forlag).

Hele budskapet på dansk og på andre språk