Pavens julepreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
«Hele verden skulle innskrives i manntall»
«Hele verden skulle innskrives i manntall» (Luk 2,1). Det er under slike omstendigheter at Jesus blir født, og evangeliet gjør et poeng av det. En rask hentydning kunne ha vært nok, men evangeliet gjør mer ut av det. Og slik får det fram en stor kontrast: Mens keiseren teller opp innbyggerne i verden, trer Gud inn i den nesten i smug; mens de som kommanderer prøver å stige til værs blant historiens store, velger historiens Konge litenhetens vei. Ingen av de mektige bemerker ham, bare noen gjetere, som er forvist til utkanten av samfunnet.
«Fred på jorden blant mennesker»
Men folketellingen sier også noe mer. Bibelen bevarer det vonde minnet om en annen folketelling. Kong David lot seg friste av store tall og av en usunn lyst til å være seg selv nok, og begikk en alvorlig synd nettopp med en folketelling. Han ville vite hvor sterkt folket var, og etter omtrent ni måneder fikk han tallet på våpenføre menn (2 Sam 24,1–9). Herren ble harm, og en ulykke kom over folket. I natt blir derimot Jesus, «Davids Sønn», født i Betlehem, Davids by, etter ni måneder i Marias morsliv. Han straffer ingen for folketellingen, men lar seg ydmykt bli opptelt. Som en av mange. Det er ingen vred, straffende gud vi ser, men den barmhjertige Gud, som blir menneske, som trer inn i verden som et svakt menneske, bebudet av kunngjøringen: «Fred på jorden blant mennesker» (Luk 2,14). Og i kveld er vårt hjerte i Betlehem. Der blir Fredsfyrsten igjen avvist, av krigens logikk, som aldri fører fram; ufred lar ham ikke finne husrom i verden, heller ikke i dag (jf. Luk 2,7).
Gud som ble menneske
Folketellingen av hele verden åpenbarer altså på den ene side en altfor menneskelig tråd som løper gjennom historien: en verden som søker makt og maktutøvelse, berømmelse og ære, der alt måles i store sifre og suksess. Det er å være besatt av prestasjoner. Men folketellingen får også fram Jesu vei, han som ved sin menneskevorden kommer for å søke oss. Han er ikke prestasjonens gud, men menneskevordenens Gud. Han gjør ikke slutt på urett ovenfra og med makt, men nedenfra og med kjærlighet; han bryter ikke inn med ubegrenset makt, men stiger ned i vår begrensethet; han unndrar seg ikke våre svakheter, men tar dem på seg.
Hva er vårt gudsbilde?
Brødre og søstre, i natt kan vi spørre oss selv: Hvilken Gud er det vi tror på? På den menneskevordne Gud eller på prestasjonsguden? Ja, for det er fare for at vi feirer jul med en hedensk forestilling om Gud som en mektig herre i himmelen; en gud alliert med makt, verdslig suksess og avguderisk dyrkelse av konsumerisme. Det vender alltid tilbake, det falske bildet av en udeltagende og lett fornærmelig gud, som er grei med de gode og sint på de slemme; av en gud i vårt bilde, som vi bare trenger til å løse problemer og få bort plager. Gud derimot anvender ingen tryllestav, han er ingen kommersiell gud som fikser alt på en, to, tre; han frelser oss ikke ved å trykke på en knapp, men han er nær oss, for å endre virkeligheten innenfra. Likevel er den veldig rotfestet i oss, den verdslige forestillingen om en fjern og kontrollerende gud, ubøyelig og mektig, som hjelper sine egne til å seire over andre! Dette bildet er ofte rotfestet i oss. Men slik er det ikke: Han ble født for alles skyld, for hele verden, da «hele verden skulle innskrives i manntall».
Hvordan er den «levende og sanne Gud»?
Så la oss se på den «levende og sanne Gud» (1 Tess 1,9); på ham som er hinsides all menneskelig beregning, men som likevel lar seg telle opp av oss; på ham som revolusjonerer historien ved å gå inn i den; på ham som til de grader respekterer oss at han tillater oss å avvise ham; på ham som sletter ut synd ved å ta den på seg selv, som ikke tar bort smerte, men forvandler den, som ikke fjerner problemene fra vårt liv, men gir vårt liv et håp som er større enn problemene. Så sterkt ønsker han å omfavne vårt liv, at han, som er uendelig, for vår skyld gjør seg endelig; at han som er stor, gjør seg liten; at han som er rettferdig, lever i vår urettferdighet. Brødre og søstre, her har vi julens under: ikke en blanding av søtladne følelser og verdslige tilfredsstillelser, men Guds uhørte ømhet, han som frelser verden ved å bli menneske. La oss se på Barnet, la oss se på hans krybbe, som englene kaller et «tegn» (Luk 2,12): Dette tegnet avslører jo Guds ansikt, som er medlidende og barmhjertig. Hans allmakt vises alltid i kjærlighet, aldri uten. Han kommer nær oss, er nær, øm og medlidende, dette er Guds væremåte: nærhet, barmhjertighet, ømhet.
Han venter på ditt åpne og tillitsfulle hjerte
Søstre, brødre, tenk at han «ble kjød» (jf. Joh 1,14)! Kjød: Ordet viser til vår svakhet som mennesker, og med det sier evangeliet oss at Gud gikk helt og fullt inn i våre menneskelige kår. Hvorfor gikk han så langt? Det spør vi oss. Fordi alt vårt er viktig for ham, fordi han elsker oss så høyt at han anser oss for mer dyrebare enn alt annet. Bror, søster, for Gud, som endret historien under en folketelling, er ikke du et tall, men et ansikt; ditt navn er innskrevet i hans hjerte. Men hvis du ser på ditt eget hjerte, på dine middelmådige prestasjoner, på verden som dømmer og ikke tilgir, kan denne julen være vanskelig for deg. Du kan tro at du ikke er noe tess, du kan gå rundt og føle deg utilstrekkelig og utilfreds på grunn av dine egne svakheter, gjentatte fall, problemer og synder. Men vær snill og overlat initiativet til Jesus i dag! Han sier til deg: «For din skyld ble jeg menneske, for din skyld ble jeg som du.» Hvorfor stenger du deg inne i din bedrøvelighet? Forlat ditt tungsinn, slik gjeterne forlot sin innhegning, og ta imot det guddommelige barnets ømhet. Gi slipp på maske og rustning og kast dine bekymringer på ham, og han vil ta seg av deg (jf. Sal 55,23). Han, som ble menneske, venter ikke på dine prestasjoner, men på ditt åpne og tillitsfulle hjerte. Og i ham vil du gjenoppdage hvem du egentlig er: en sønn elsket av Gud, en datter elsket av Gud. Nå kan du tro på det, for i natt er Herren kommet til verden for å lyse opp ditt liv, og hans øyne stråler av kjærlighet til deg. Vi har vondt for å tro dette, at Guds øyne stråler av kjærlighet til oss.
Noen var sammen med Jesus
Ja, Kristus ser på ansikter, ikke på tall. Men hvem ser vel på ham, i en travel og likegyldig verden, full av styr og ståk? Hvem ser på ham? I Betlehem var mange som beruset av alt styret i forbindelse med folketellingen, de kom og gikk, fylte opp herberger og vertshus og snakket om løst og fast. Men noen var sammen med Jesus: Maria og Josef, gjeterne, og senere vismennene. La oss lære av dem. De holder blikket festet på Jesus og vender sitt hjerte mot ham. De prater ikke, men tilber. Og denne natten, brødre og søstre, er tiden for tilbedelse.
Tilbedelse
Tilbedelse er nødvendig for å kunne ta imot Guds menneskevorden. For det er i stillheten at Jesus, Guds Ord, blir kjøtt og blod i vårt liv. La oss gjøre som de gjorde i Betlehem, i «brødhuset»: La oss være, bare være, foran ham, livets Brød. La oss gjenoppdage tilbedelse, for å tilbe er ikke å kaste bort tid, men å tillate Gud å være til stede i vår tid. Det er å la menneskevordenens frø blomstre i oss, det er å samarbeide med Herrens verk, som forandrer verden, lik en surdeig. Tilbedelse er å gå i forbønn, å bøte på ting, å tillate Gud å rette opp historien. En stor forteller av episke historier skrev til sin sønn: «Jeg legger fram for deg det eneste virkelig store som bør elskes på jorden: Det aller helligste sakrament. Der vil du finne kjærlighetseventyr, herlighet, ære, troskap og den sanne mal for alt du er glad i på jorden» (J.R.R. Tolkien, Brev 43, mars 1941).
Bønn
Brødre og søstre, i natt endrer kjærligheten historien. La oss, o Herre, tro på makten i din kjærlighet, som er så ulik verdens makt. Herre, la oss, som Maria, Josef, gjeterne og vismennene, slå ring om deg for å tilbe deg. Når du gjør oss mer lik deg, kan vi vitne for verden om skjønnheten i ditt ansikt.
